VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
La oss be:
Herre Jesus Kristus,
i kjærlighet overga du deg selv til lidelse og død i vårt sted.
Vi ber deg: Vis oss veien du gikk, så vi kan dø med deg
og oppstå til det evige liv,
du som med din Far og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
EVANGELIETEKST
Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide. (Joh 12,20-33)
PREKEN
Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det.
Den danske tv-serien «Ulven kommer», som har blitt vist på nrk den siste tiden, skildrer godt, nyansert og troverdig det som er en menneskelig grunntendens: Tendensen til å ofre andre om ens egen livsløgn trues; tendensen til å konstituere en syndebukk slik at illusjonen om harmoni kan bestå; menneskets vilje til å velge karakterdrapet på sin neste fremfor det selvkritiske blikket på eget liv. Tenåringsjenta Holly er på mange måter en «varsler» – hun avslører det som er familiens hemmelighet, nemlig at stefaren slår. Holly taler sannheten, men all erfaring viser at sannheten ofte har dårlige kår i vår verden. Som den som sier ifra, blir Holly dermed «problemet». Hun blir syndebukken, og den som må bære skylden for den disharmonien som oppstår idet politi og barnevern kobles inn. På tross av at familien aldri har vært harmonisk – tvert imot så har den vært preget av vold og frykt hele tiden – er det Holly som gjøres til problemet idet hun sier ifra. Og vi blir vitne til hvordan hennes mor slites mellom sannheten – som hun frykter og fortrenger – og muligheten for å leve videre med sin livsløgn gjennom å begå et karakterdrap på sin egen datter. Vil moren ofre sin datter gjennom å fremstille Holly som en tenåringsjente i psykisk ubalanse? Bare gjennom at Holly gjøres til syndebukk og ofres, kan «harmonien» og livsløgnen bestå.
I sitt hovedverk, «Syndebukken», skriver den franske filosofen Rene Girard om hvordan det å utpeke en syndebukk til enhver tid og på ethvert sted har fungert konstituerende for menneskelige fellesskap. Menneskers begjær – at jeg vil ha det du har fordi du har det – etablerer et trekantdrama, og slik næres hatet mellom mennesker, skrev Girard. Siden menneskets begjær har en tendens til å havne på avveie, eskalerer konflikten mennesker imellom, og slik brer forakten seg. Menneskers måte å håndtere og kontrollere denne volden på, skriver Girard, er ved å velge seg ut en syndebukk. Syndebukken får deretter skylden for uroen og volden. Slik kan det harmoniske fellesskapet – eller illusjonen om det – bestå. Og nettopp ved at man utpeker og forviser syndebukken, oppstår det vi kaller «sivilisasjon». Slik konstituerer vi vår enhet og vårt fellesskap – ved å definere oss negativt, i kontrast til syndebukken, og gjennom å hevde at vi ikke har de egenskaper som syndebukken har. All kultur hviler dermed på at en har konstituert en avviker eller en syndebukk, hevder Girard, og all kultur er avhengig av denne rituelle forvisningen. Slik er de menneskelige samfunn og fellesskap gjennomsyret av rituell vold, og slik er ethvert fellesskap avhengig av å ha en syndebukk – selve symbolet på kollektivets synder – hevdet Girard.
Syndebukken er sentral også i det bibelske universet. I Tredje Mosebok står det om hvordan «Aron skal legge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser», og videre står det om hvordan bukken så skal sendes ut i ørkenen. Slik skal bukken bære folkets misgjerninger med seg ut i ødemarken. Fra historien vet vi at også antikkens grekere praktiserte tilsvarende syndebukk-ritualer. Men hos dem var ikke syndebukken et dyr, men et menneske – gjerne en slave, en kriminell eller en annen person med lav sosial rang. Dermed innebar syndebukk-ritualet menneskeofring, og det finnes eksempler på dette også fra andre deler av verden.
Det er det neste steget i Girards resonnement som gjør han interessant i preken-sammenheng, på denne fastelavnssøndagen som peker frem mot «timen» og Jesu død: Girard ser på Bibelens Jesus som syndebukken over alle syndebukker, og fremhever sterkt det unike og radikale ved kristendommen og Jesu død. Ifølge Girard, er Jesu død den verdenshistoriske hendelsen som avslører syndebukkens uskyld, idet Gud blir menneske for å dø for syndene våre. Girard mener at kristendommen skiller seg fra alle andre religioner på dette punktet. Ved at Jesus avslører syndebukkens uskyld, tilbyr Jesu død en løsning på den rituelle volden som gjennomsyrer alle menneskelige fellesskap. Med Jesus brytes illusjonen om syndebukkens synd. Jesus viser i stedet verden at syndebukken er uskyldig. Dermed mister syndebukken sin funksjon som en forenende felles fiende. Gjennom at Gud selv dør for våre synder, tvinges mennesket og fellesskapet til å se sin egen skyld og til å se seg selv som korsfestere.
Slik bryter Jesus de gamle mytologienes fortryllelse, hevder Girard – ved å foreskrive selvrefleksjon, og ved å vende det kritiske blikket mot oss selv. Ved å vende blikket mot vår synd, mot vår skyld, bryter Jesus med mytologienes indre logikk. På denne måten underkaster Gud selv seg mytens struktur for nettopp å frigjøre oss fra den. Gud anklager anklageren, og ber oss være stille om splinten i vår brors øye, ved å rette oppmerksomheten mot bjelken i vårt eget. Slik blir Jesu død, kimen til selvkritikk, argumenterer Girard, og i denne selvkritiske ånden skimter han selve redningen fra den rituelle volden som herjer menneskenes fellesskap. Menneskets redning ligger dermed i kallet om å bli bedre via kontinuerlig selvransakelse. Bare den kontinuerlige selvransakelsen kan befri våre fellesskap fra de stadig gjentagende voldssirklene.
Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt, sier Jesus i dagens tekst. Dagens tekst fokuserer inn på et avgjørende vendepunkt i Johannes’ fortelling om Jesus. «Timen er kommet», sier Jesus til disiplene, og fra nå av peker fortellingen frem mot Jesu lidelse og død. Jesus er syndebukken, og den som skal dø for menneskenes synder. Herliggjørelsen Jesus taler om er nettopp dette – hans død. Den herliggjorte Kristus er den korsfestede Kristus. Og i kirkeåret er fastelavnssøndag en dag som nettopp skifter fokuset over fra det at Jesus åpenbares som Guds Sønn – det er jo dette åpenbaringstiden har handlet om – og over til fastetiden. Om vi hadde vært i kirken i dag, ville vi også fått høre deler av Jesaja 53, sangen om Herrens lidende tjener, som «var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte». Videre står det: «Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget», og at Herrens tjener ble «såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet». På alle måter er dette en søndag som vil vende vår oppmerksomhet mot Jerusalem, mot vandringen dit, og mot tiden frem mot Jesu lidelse og død. Timen er kommet.
Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.
Med disse ordene innledes fasten. Hva betyr disse ordene? I dag har jeg lyst til å lese dem i lys av Girard, og spørre: Hvem må konstitueres som syndebukk for at min livsløgn skal bestå? Hvem er ofre for mine identitetsprosjekter og mitt livsverk? Fra både Bibelen, historien, filosofien og erfaringen lærer vi at mennesket er et vesen som ofrer andre når livet krever det, et vesen som gjerne bygger sitt livsverk på andres død – slik myten forteller at Kain, en av de første menneskene i verden, bygde sitt livsverk på mordet av sin bror, Abel. Bibelen beskriver menneskeheten som etterkommere av Kain, og i vår siviliserte verden, hvor mordet har for store konsekvenser for den enkelte og den fysiske volden er regulert av statsmakten, er det gjerne karakterdrapet vi tyr til, vi som er Kains etterkommere. Familieterapien forteller om hvordan det i de fleste grupper og mange familier har en tendens til å oppstå en syndebukk. Fra sosiologien lærer vi om fenomenet «victim-blaming» – om hvordan de som har blitt utsatt for krenkelser har en tendens til også å bli syndebukker og få skylden for den uretten de har blitt utsatt for. Fra filosofien lærer vi om hvordan menneskets ondskap er kjennetegnet ved at skyld og skam skiller lag – skammen hefter ved offeret, på tross av at offeret ikke har skylden. En empirisk studie av arbeidskonflikter, samlivsbrudd og skilsmisser i vår tid, ville trolig ha vist at karakterdrapet forekommer hyppig. De samme dynamikkene kan også gjøre seg gjeldende mellom foreldre og barn, som i tv-serien om Holly og «ulven». Tåler vi de identitetsuttrykk som ikke bekrefter, men som tvert imot, utfordrer, oss? Tåler vi ungene våre idet de går til krig mot våre livsløgner? Fristes vi til å begå karakterdrapet om den vi elsker forlater oss?
Den som elsker sitt liv, skal miste det. Bibeltekstens ord gir oss en anledning til å ta et kritisk blikk på egne liv, til å våge selvinnsikten, til å starte fasten med å se på løgnen og dødskreftene i våre liv.
Jesus sier også andre ting, i andre tekster i Bibelen. «Frykt ikke!» «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder». Der Girard hadde stor tro på menneskets evne til selvinnsikt, er det kristne menneskesynet noe mer moderat i sin optimisme: Den menneskelige selvinnsikt er mangelfull, og menneskets evne til å se og ta et oppgjør med sine livsløgner er begrenset. Selvinnsikten er ikke noe mennesket makter mer enn i glimt, og noen mennesker makter det kanskje aldri. Nettopp derfor trenger vi tilgivelsen og nåden, og det fryktsomme mennesket trenger kjærligheten for å kunne tåle sannheten om eget liv. Kjærligheten må alltid komme først. Det menneske som ikke er trygg på at hun er elsket, vil alltid frykte sannheten.
Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. (1.Kor. 1, 18).
Det ligger også et evangelium, et godt budskap, i dette at Gud selv ble utpekt som syndebukk. Gud selv erfarte denne ekstreme utstøtelsen av fellesskapet, Gud selv erfarte kulden og forakten. For mens Girard maner oss til å se kritisk på syndebukkene som vi er delaktige i å konstituere, har korsteologien et annet fokus: Korsteologien setter fokus på den Gud som åpenbarer seg nettopp på korset, der Gud selv opplever den dehumanisering som mange mennesker stadig må erfare. Vi tror på en lidende Gud, en Gud som viser sympati for den underlegne og forsvarer de forsvarsløse. Nettopp korset viser oss hvem Gud er. Og kirkens «dårskap» (1.Kor. 1) er at vi tror på en Gud som ble gjort til syndebukk, en Gud som opplevde karakterdrapet og som dør en forbryters død. Jesus ble drept som en opprører, som en som drev med blasfemi og gudsbespottelse, som en som spredte uro. Slik gjorde Gud seg til ett med alle verdens utstøtte – med alle som blir gjort til syndebukker fordi de taler sannheten eller drømmer om friheten, med alle som må leve med karakterdrapet og forakten, med alle som på ulike måter erfarer utstøtelsen fordi de truer fellesskapets skjøre og falske harmoni.
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Det som virkelig betyr noe, er kostbart. Ikke i penger og øre, men kostbart i den forstand at det gode krever noe av oss. Kjærligheten til min neste, relasjonene til de jeg er glad i, selvinnsikten, det å gjøre det gode, å velge sannhet i stedet for løgn, lys i stedet for mørke, å velge livet og kjærligheten fremfor dødskreftene i våre liv – det kommer ikke av seg selv. Vi lurer oss selv om vi tror at sannheten og kjærligheten i våre liv ikke skal koste oss noe, slik kjærligheten kostet Gud dyrt.
Den som vil tjene meg, må følge meg.
FORBØNN
Barmhjertige Gud, du gav din Sønn, den enbårne, for å frelse oss fra syndens makt og dødens rike. Fyll våre hjerter med din kjærlighets Ånd, så vi i tro kan hvile i din kjærlighet og sannhet.
Amen
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
VELSIGNELSE
Velsing oss, Gud Fader.
Velsing oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd.
Amen
SALME Deg være ære
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/8/avspiller#t=1t16m6s)
1 Deg være ære, Herre over dødens makt
Evig skal døden være Kristus underlagt
Lyset fyller haven, se en engel kom
Åpnet den stengte graven
Jesu grav er tom
Deg være ære
Herre over dødens makt
Evig skal døden være
Kristus underlagt
2 Frykt ikke mere! Evig er han med
Troens øye ser det; Han gir liv og fred
Kristi navn er ære, seier er hans vei
Evig skal han regjere, aldri frykter jeg
Deg være ære
Herre over dødens makt
Evig skal døden være
Kristus underlagt
3 Se, Herren lever! Salige morgenstund
Mørkets makter bever. Trygg er troens grunn
Jubelropet runger; Frelseren er her
Pris han, alle tunger, Kristus Herre er
Deg være ære
Herre over dødens makt
Evig skal døden være
Kristus underlagt