VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
La oss be:
Kjærlighetens Gud,
du gav din Sønn til soning for våre synder.
Vi ber deg:
Vend våre øyne mot ham når vi blir satt på prøve,
og hjelp oss når vi er svake,
ved Jesus Kristus, vår Herre,
som med deg og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
PREKEN OG LESETEKSTER
Temaet for denne søndagen er forsoning. Forsoning er et tema som angår oss alle. Alle har vi noe vi må forsone oss med – kanskje noe som er så vanskelig at vi ikke makter å få til forsoning, kanskje en vi en gang var glad i og som vi aldri vil bli forsonet med, kanskje ett menneske vi lengter sårt etter å forsones med, eller det kan være deler av vårt eget liv som vi strever med å integrere i oss selv. Noen av oss strever med å forsone oss med Gud, med deler av kirkens lære, med Bibelen som tekst, med begrepet «tro», med sider av seg selv, eller med livets urettferdighet. Jeg tror det finnes forsoning i å veve min livsfortelling inn i Guds store fortelling, inn i historien om den Gud som på nytt og på nytt skaper betingelsene for forsoning. I en tid hvor alle store fortellinger utsettes for sterk kritikk – og til dels har kollapset – har jeg tro på det å finne sin tilflukt i den store fortellingen og slik sette sitt liv, sine seire og nederlag, det vi tapte og det vi fikk, inn en større sammenheng.
Forsoning er et komplekst tema – både i Bibelen og i våre liv. Gud har formidlet sitt evangelium om forsoning i nettopp fortellingsform. Om vi hadde vært i kirken i dag, ville vi fått høre tre ulike tekster fra det bibelske bibliotek som alle belyser dette temaet fra ulike vinkler, gjennom ulike sjangre og fra ulike epoker i historien. Derfor har jeg lyst til at vi leser alle tekstene i dag – sammen og hver for oss.
Første lesning
Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien mot Sivsjøen. For de ville gå utenom Edom-landet. Men på veien ble folket utålmodig og tok til orde mot Gud og mot Moses: «Hvorfor førte dere oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Her er det verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten.»
Da sendte Herren serafslanger inn blant folket. De bet israelittene, og mange av dem døde. Folket kom til Moses og sa: «Vi syndet da vi tok til orde mot Herren og mot deg. Be Herren at han må ta slangene bort fra oss!» Og Moses ba for folket. Da sa Herren til ham: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang! Alle som blir bitt, skal se opp på den. Da skal de leve.» Moses laget en kobberslange og satte den opp på stangen. Og når noen ble bitt av en slange og så på kobberslangen, fikk han leve.
4 Mos 21,4-9
Andre lesning
Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Johannes 3, 11-16
Prekentekst
Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
Felles for alle dagens tekster, er at de handler om hvordan Gud griper inn til frelse og forsoning. Selv husker jeg godt fortellingen om Israelsfolkets ørkenvandring og kobberslangen fra min barnebibel. Denne fortellingen var dramatisk illustrert med et bilde hvor kvinner og barn, omgitt av slanger – det var sikkert noen menn på det bildet også, men de har ikke brent seg fast i minnet på samme måte – vred seg i smerte på grunn av slangebitt. I fortvilelse vendte de blikket mot kobberslangen som Moses hadde hengt opp på en påle. Som voksen kan man tenke sitt om de gudsbilder som denne fortellingen implisitt forutsetter og kommuniserer – bildet av en Gud som straffer folkets mismot ved å sende giftige slanger. Bildet av en Gud som ikke har mye til overs for de som faktisk døde av disse slangebittene, før Moses rakk å henge opp kobberslangen. Slik sett er denne fortellingen, tross sitt hovedbudskap om Guds frelse, også en av Bibelens mange «texts of terror». Men slike skrekktekster blir først og fremst problematiske når en legger et fundamentalistisk bibelsyn til grunn, det vil si om en leser denne teksten som om den er utformet på grunnlag av vår tids kriterier for historieskriving og krever at den skal forme vår tids gudsbilder. Om en vil argumentere for at der var Gud som sendte disse serafslangene som drepte flere mennesker der i ørkenen – ja, da blir denne teksten virkelig vanskelig. Når en derimot nærmer seg disse gamle tekstene med et mer nyansert bibelsyn, det vil si et bibelsyn som tar høyde for de ulike sjangrene som er en del av det bibelske bibliotek og den historiske konteksten som har formet de bibelske fortellingene, blir det mulig å glede seg over dem uten å måtte gå på akkord med sin egen menneskelighet.
Leseteksten fra Fjerde Mosebok er en del av den større Exodus-fortellingen der Gud befrir folket sitt fra slaveriet i Egypt og fører dem til det lovede land. Slik sett hører dagens fortellingstekst til innenfor rammen av det man kan kalle for en befrielsesfortelling. Den er også en opprinnelseshistorie, i den forstand at fortellingen om Exodus også ville si noe om hvem israelsfolket var som folk og som nasjon. Forskningen kan fortelle oss at disse historiene er tekster skrevet av en bitteliten nasjon som skulle styrke sin nasjonale identitet i en tid hvor de enten levde side om side med fiendtlige og truende nabofolk, eller var under okkupasjon og i fangenskap. Trolig har mange av det gamle testamentes fortellinger blitt samlet og nedskrevet i en tid hvor israelsfolket opplevde eksil, okkupasjon og terror fra sin tids stadig skiftende stormakter. Derfor har både dagens fortelling og de mange fortellingene om Israels (ofte blodige) militære seire hatt et dobbelt sikte: De skulle både fortelle noe om fortiden for å konstituere dette lille folkets nasjonale og religiøse identitet, og de skulle virke oppdragende i nåtiden. Slik går det når dere glemmer Gud, var moralen i flere av fortellingene. Selv om ting er vanskelige, så må dere ikke bli som deres forfedre, som klagde i ørkenen og glemte hvordan Gud i sin storhet hadde ført dem ut av slaveriet i Egypt, kan ha vært budskapet til tilhørerne den gang. Dette innebærer at mange av det gamle testamentes tekster hører til i konteksten av en nasjonal tros- og identitetskrise, og derfor var tekstene også ment å kaste lys over nåtiden ved å fremkalle fortiden. De er ikke likefrem historieskrivning, men en sammenblanding av sannhet og myte, av livstolkning og moralfortelling. Slik sett blir det feil å underkaste det gamle testamente våre krav til historieskriving. Vi gjør tekstene urett om vi leser dem som om de springer direkte ut fra vårt moderne verdensbilde. Om vi skal ta disse tekstene på alvor, må vi nettopp ta dem på alvor som fortellinger som adresserer spørsmål knyttet til identitet og mening.
Dette er viktig å ha med seg også i møte med dagens tekster fra Det nye testamente, siden de gjenbruker elementer fra de gamle fortellingene. Dagens tekster er gode eksempler på fenomenet intertekstualitet, det vil si på hvordan andre bibeltekster, -fortellinger og motiver kan spille med i nyere bibeltekster. Fortellingen om israelsfolkets vandring i ørkenen og Guds frelse den gang, blir på denne måten et sentralt motiv som nytolkes i lys av erfaringen Paulus, disiplene og evangelistene hadde med Jesus. I dagens tekster er det også to velkjente, bibelske motiver som brukes: Ørkenmotivet og bildet av slangen. Begge dukker opp igjennom hele Bibelen, og er sterke symboler. I Bibelen er ørkenen et farlig og forlatt sted. Hagar flyktet ut i ørkenen, Israelsfolket vandret der i 40 år, Johannes døperen var i ødemarken i flere år, og Jesus vandret og ble fristet i ørkenen i 40 dager. Bibelens ørkener er et sted for prøvelser, og et bilde på lidelse og vanskeligheter.
Slangen er et annet viktig symbol, som stadig dukker opp i det bibelske universet. Gjennomgående er slangen et bilde på det onde og farlige, på list og overbevisningskraft – slik djevelen opptrer som en slange når den frister Eva i myten om syndefallet. Oppsummert kan en si at slangen i det bibelske universet fungerer som et bilde på den iboende menneskelige fristelse til å bli noe mer enn sin bestemmelse. Det spesielle med dagens tekster, er derfor at slangen symboliserer frelse.
Slik spiller den store fortellingen, og de gamle fortellingene, med i dagens nytestamentlige tekster om Guds frelse og forsoning. Denne store gamle fortellingen – om en Gud som utfrir fra slaveriet, om en Gud som vil folkets frihet, som forsvarer den underlegne, er på lag med de forsvarsløse og taler de lidendes sak – er konteksten til dagens både prekentekst og evangelieteksten. For evangeliet om forsoning står ikke alene. Det hører til i konteksten av en stor fortelling og mange små fortellinger – en fortelling som vi kan bli del av, og som vi selv kan dikte videre på og leve i.
I den siste tiden har dagens evangelietekst og verset Johannes 3,16 blitt heftig diskutert. Spørsmålet som det er stor uenighet om, er om dette verset fortjener å omtales som Den lille bibel. Verset lyder som følger: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Dette bibelverset har ikke blitt kalt den lille bibel til alle tider, men like fullt er det under dette navnet at mange av oss kjenner dette verset. Noen er kanskje veldig glade i dette verset, mens andre finner det vanskelig. Noen av oss hører kanskje først og fremst det at Gud elsker høyt når dette verset leses opp, mens andre av oss hører hver den som tror – på en måte som aktiverer all slags pietisme og strenge krav til personlig kristentro. Personlig så henger jeg meg opp i ordet fortapt. Resten av bibelverset drukner i lyden av dette ordet for min del.
Det bør også sies at dette bibelverset ikke har en så fremtredende posisjon i alle kirkesamfunn som det har og har hatt her i Norge. Men i Norge, og i store deler av den amerikanske kristenheten, har altså dette verset blitt løftet frem som selve kjernen i evangeliet – og som evangeliet i slagordform. I lys av denne debatten, ønsker jeg å bruke noe tid i dagens preken på dette store, lille verset som – fortjent eller ufortjent – går under betegnelsen Den lille bibel.
Noen av innvendingene mot å formulere evangeliet nærmest i et slikt slagord, går på at det forflater det kristne budskapet og dypest sett reduserer evangeliet og Guds fortelling med menneskeheten. Her er vi tilbake til dette med kontekst – at evangeliet om frelse og forsoning hører til i konteksten av Guds fortelling med menneskene. I tillegg hører bibelverset til i en nærkontekst der det fortelles om Jesu møte med rådsherren Nikodemus.
Når Johannes 3, 16 omtales som den lille bibel, fører det med andre ord til at frelseshistorien i alt sitt mangfold, blir redusert til evangeliet om syndsforvaltning. Slik tømmes også inkarnasjonen – det at Gud ble menneske – for all dens kraft, og Jesu liv blir kun et blekt bakteppe for hans død. Den lille Bibel forteller dermed en langt enklere historie enn den komplekse og store fortellingen som Bibelen faktisk gir oss. Jesus kom ikke til verden bare for å dø. Jesus kom for å leve – for å undervise, helbrede på sabbaten, fortelle historier, velte kremmerboder, kritisere sin tids religiøse ledere, spise med personer en ikke skulle sitte til bords med, snakke med og røre ved de urene, bryte brød, gjøre vann til vin, vaske føtter, tilgi, kunngjøre at Guds rike var kommet, elske sine fiender, dø som en utstøtt forbryter, og stå opp fra de døde tredje dag. Som den nylig avdøde, amerikanske forfatteren Rachel Held Evans formulerer det så godt: «Jesus ikke bare døde for å frelse oss fra våre synder – Jesus levde for å frelse oss fra våre synder.»
Forfatteren Flannery O’Connor har sagt følgende: «En historie er å fortelle noe som ikke kan sies på en annen måte, og hvert eneste ord i historien er nødvendig for å si hva den betyr. Man forteller en historie fordi et utsagn ville være utilstrekkelig. Når noen spør hva en historie handler om, så er det eneste fornuftige svaret å be dem lese historien.» Slik er det også med fortellingen om Guds ønske om forsoning med menneskene: Den fordrer fortellingen – både den store og de mange små. Min og din fortelling hører til i denne sammenhengen, og disse fortellingene lar seg ikke redusere, lar seg ikke oppsummeres i en formel.
Fordi Jesu liv og lære har teologisk betydning, bør en være forsiktig med å kalle Johannes 3, 16 – eller andre bibelvers, for den del – for Den lille bibel. Vi fikk ingen liten eller ukomplisert bibel, og evangeliet kan ikke reduseres til en syndstransaksjon. Slik kan dagens tekster til sammen og på ulike måter minne oss om viktigheten av ikke å ta ting ut av kontekst, og om viktigheten ved å ikke redusere det komplekse. Jeg har tro på at det er fruktbart å tåle fortellingenes mangfold og tvetydighet, at det er fruktbart å stå i evangeliets mangel på skråsikkerhet.
Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! skriver Paulus. Den røde tråden i alle dagens tekster og i det bibelske bibliotek som helhet, er fortellingen om en Gud som på nytt og på nytt legger til rette og skaper betingelsene for at mennesket kan forsones med Gud.
Hva gjør vi da med Johannes 3, 16? Disse ordene er like fullt viktige. Et bibelvers trenger ikke å kalles den lille bibel for å ha betydning. Johannes 3,16 er vakre ord om den Gud som elsker så høyt, og de er ord som viser at evangeliet om Guds kjærlighet forutsetter at noe står på spill. Ordene om fortapelsen er vanskelige, og de har vært brukt til å skape frykt, kue og disiplinere. I stedet for at evangeliet har fått åpne våre øyne slik at vi ser våre medmennesker, har ordene om fortapelse ofte ført til at vi blir blinde for andre mennesker og for hvem de er.
Nå tenker kanskje noen av dere at dette med å føle på motstand i møte med ordene om fortapelse er en moderne greie – noe som kommer med det moderne mennesket. Men slik er det ikke. Dette har blitt diskutert siden kirkens tidlige historie, dette temaet diskuteres fortsatt heftig med jevne mellomrom, og selv bibelmaterialet er delt: Noen tekster taler om fortapelsen, mens andre tekster tydelig taler om og forutsetter apokatastasis (gresk for gjenopprettelse), det vil si at alle ting skal gjenopprettes og nyskapes.
Selv vil jeg aldri tale om evig fortapelse. Det tror jeg ikke noe på – jeg tror ikke det er mulig å beholde sin menneskelighet og samtidig forkynne at størsteparten eller deler av menneskeheten skal gå evig fortapt. Jeg vender heller blikket mot korset, der Gud identifiserer seg med denne verdens utstøtte og forkastede, og jeg forkynner det kristne håpet om evig liv – og håpet om alle tings gjenopprettelse. Selv har jeg hatt mine kamper med fortapelsen som dogme – en interessert leser kan google meg og lese kronikker som jeg for noen år siden skrevet om emnet i Dagen og i Vårt Land. (Jeg anbefaler også Halvor Nordhaugs bok om emnet.)
Uansett, både Johannes 3,16 og ordene om forsoning og fortapelse hører til i en kontekst – i en fortellingskontekst som de ofte tas ut av. Bibelens ord om fortapelse hører til i denne store fortellingen om en Gud som i kjærlighet gjør alt for å forsones med sin menneskehet. I rammen av denne store fortellingen er det også at evangeliet om Guds kjærlighet og vilje til forsoning forutsetter at livet er truet, at vi kan bli mistet, at vi kan miste oss selv, at vi kan rote oss vekk, miste retningen, og at vi kan forspille vårt liv.
Om det vrenger seg i meg i møte med usunn og destruktiv forkynnelse om fortapelse, så føler jeg også på motstand om det dennesidige eksistensielle alvoret som ordene om fortapelse uttrykker, skal bli helt borte fra forkynnelsen. Det terapeutiske evangelium der «Gud» i realiteten kan byttes ut med «god selvfølelse» blir blodfattig og tomt i lengden. For ordene om fortapelse, om å forspille sitt liv og miste seg selv, uttrykker nettopp et eksistensielt alvor som gir gjenklang i erfaringen og i våre hverdager, er min opplevelse. For vi erfarer vel alle, skjønt på så ulike måter, at vi kan rote oss vekk, at vi som mennesker kan velge feil vei, og det er mulig å miste seg selv. Om jeg ikke lykkes i å ta vare på de menneskene livet har skjenket meg – ja, da forspiller jeg mitt liv. Derfor har jeg mer og mer begynt å tenke om fortapelsen som en nåtidig tilstand – slik helvete er en tilstand her på jorda og i vår verden, skapt av mennesket selv.
Om jeg mister kontakten med kjærligheten og lar bitterheten overta mitt hjerte, ja, da er jeg fortapt. Om jeg blir blind for mine medmennesker, da er jeg fortapt. Om jeg lar meg oppsluke av mørket og løgnen, av hatet og hevntankene, om jeg sprer gift i mine omgivelser, er jeg i en tilstand som kan kalles fortapelse? Om jeg drukner i selvbedrag og selvrettferdighet, er jeg da fortapt? Om jeg mister meg selv i en destruktiv relasjon eller i annen avhengighet, eller om jeg lar meg oppsluke av denne verdens materielle skatter og statusjag, er jeg da fortapt? Det er på denne bakgrunn at evangeliet om den Gud som på nytt og på nytt skaper betingelsene for forsoning – forsoning mellom Gud og mennesker, forsoning med oss selv, og forsoning med våre medmennesker – gir mening. Det unike med teologiens språk og univers, sammenlignet med sosiologiens, psykologiens og vitenskapens mange svar, er nettopp det at den forklarer alle verdens patologier – eller alt som er vondt – med å vise til menneskets relasjon til Gud. Det skulle ha vært annerledes, Gud ville det annerledes, alt skal bli annerledes, og alt handler dypest sett om at menneskets relasjon til sin Skaper, til sitt opphav, er brutt.
Mer enn noe annet, så frykter jeg likegyldigheten og meningsløsheten, at det skulle være uten mening at og hvordan vi lever våre liv. At det nettopp er noe som står på spill – det tror jeg er en erfaring de fleste av oss gjør oss hver dag. (Denne erfaringen er jo selve grunnlaget for etikken.) Dette betyr ikke at jeg tror på en straffende Gud, eller på en Gud som forkaster de som ikke får det til her i livet, eller de som ikke tror. En slik tanke bryter med vår grunnleggende rettferdighetssans – og den lengsel etter rettferdighet og godhet som Gud har lagt ned i oss. Det betyr heller ikke at jeg tror på en Gud som vil fortapelsen, og det betyr ikke at jeg tror på helvete som en tilstand eller et sted vi sendes til etter døden. Tvert imot, så sier vi i hver begravelse at vi overgir den døde i «Guds hender». Og ofte leser jeg Jesus ord om at «jeg er veien, sannheten og livet». For evangeliet er akkurat dette, at vi tror på en vei som kommer oss i møte – nettopp fordi mennesket har en tendens til å rote seg bort. Slik sett er evangeliet en stor og mangfoldig fortelling om en Gud som alltid kompenserer for menneskets feil og mangler, og som derfor på nytt og på nytt skaper de nødvendige betingelser for forsoning.
Forsoningen er ikke, og vil aldri bli, vårt verk – den er Guds verk, og den er ferdig, klar til å tas imot. Dagens tekster henviser oss til forsoningens mulighet, og ber oss om å rette blikket mot korset, slik israelsfolket i ørkenen kastet et blikk på kobberslangen. I en verden hvor det finnes nok av både slanger og ødemark, hvor noen av oss vandrer i ørkenen i årevis, mens andre sliter med giften fra livets mange slangebitt, så er vi kalt til å la oss forsone med den Gud som i kjærlighet stadig strekker seg etter oss – slik vi strekker oss etter ungen idet dette elskede, umistelige barnet løper forbi eller er på vei ut, ut i verden.
For så høyt har Gud elsket verden at han gjestet sitt folk, vandret omkring som en fattig snekkersønn, var venn med feil folk, snakket med dem som andre ikke så poenget med å bruke tid på, forkynte Guds rike som et bakvendtland der rikdom og makt ikke betyr noe, terget på seg sin tids prester og religiøse ledere, døde som en utstøtt forbryter, ropte Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg, og brøt dødens lenker tredje dag.
FORBØNN
Evige Gud,
Takk for håpet om det evige liv.
Du har skapt oss til deg og til hverandre. Derfor ber vi deg:
Hjelp oss å være nær det som skjer i verden og i våre liv,
så vi sammen med deg og hverandre kan lindre nød, skape fred og forsoning, og bygge trygge fellesskap.
Mellom angsten for å bli forlatt, og fristelsen til å forlate, ber vi deg: «Bli hos oss!» så vi kan være hos hverandre i kjærlighet og solidaritet, og holde ut den avstand vi nå er satt i.
Mellom evnen til å gjøre godt og svikene vi gjør oss skyld i, ber vi deg: Øv oss opp i nåde og barmhjertighet, så vi sammen kan forberede oss på oppstandelsens morgen der du gjør alle ting nye. Amen
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
VELSIGNELSE
Velsing oss, Gud Fader.
Velsing oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd.
Amen
SALME
Salme Vær sterk min sjel, i denne tid
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/18/avspiller#t=26m22s)
1 Vær sterk, min sjel, i denne tid
når du har tungt å bære.
Hold ut i prøvens stund og lid
de døgn du går i lære.
En dag til slutt blir mørket brutt
av lyset fra Guds fremtid.
2 Gi håpet rom i denne tid,
hvor langt du enn er nede.
Hos dem som taper i sin strid
er Herren skjult til stede.
Ved Kristi verk skal du bli sterk
og hvile i Guds fremtid.
3 Se, mørket blir din modningstid!
Hold ut til natten vender!
Se bort fra angst og indre splid,
du er i gode hender!
Se, du er fri og lever i
Guds løfterike fremtid.
Tekst: Svein Ellingsen 1971 Melodi: Egil Hovland 1972