HJEMMEGUDSTJENESTE
4.søndag i adventstiden
20.desember 2020
TENNING AV 4.LYS I ADVENTSKRANSEN
INNLEDNING
I Faderens og Sønnen og Den hellige ånds navn.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger.
Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
EVANGELIELESNING
(1.lesning: Mi 5,1-4a og 2.lesning: Fil 4,4-7)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 1.kapittel og er innarbeidet i denne ukens preken:
PREKEN
På alteret i Strømmen kirke ligger den nye gudstjenetseboken: ”Hovedgudstjeneste for Den norske kirke”. Den ligger og venter på at vi kan feire gudstjeneste igjen. Det som har kommet inn igjen i denne boken er dagens bønn. Bønnen som tidligere ble kalt kollektbønn. På den 4. søndagen si adventstiden ber vi:
Jesus Kristus, Guds Sønn, du steg ned til vår jord og ble født av Maria for å tjene oss. Vi ber deg: Gi oss ditt sinnelag, så vi ikke søker vårt eget, men tjener vår neste og overgir oss til din kjærlighet, du som med din Far og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Søndagens tekster og det de formidler til oss
Denne siste adventssøndagen leser vi fra profeten Mika, (Mika 5,1-4a) og hans profeti om Betlehem. Profeten aner at tiden kommer folket i møte, og når tiden er inne skal han bli født, han som skal være fred (v.4a). I epistelteksten fra Filipperbrevet (Filipperne 4,4-7) gjør vi et stort sprang til Roma og han som sitter i fangenskap der, apostelen Paulus. Her skriver han sitt brev til den menigheten han grunnla i den lille garnisonsbyen Filippi i greske Makedonia. Det store under i hans liv var at den oppstandne Kristus ble født i hans hjerte. Han vil derfor at gleden skal få fritt løp: «Gled dere i Herren alltid.» Her har også «fred» en plass: «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus».
Fra Davids by og en makedonsk garnisonsby og en verdensmetropol ender vi i evangelieteksten (Lukas 1,39-45) til sist opp i liten fjellby Juda. Byen der Sakarja bor med sin kone og Marias slektning Elisabet. Her blir det som min kollega Kjell Skartseterhagen i Nittedal har skrevet: ”Teologi med magefølelse der Johannes døperen foretar avsparket på sin forløpergjerning inne i magen på sin mor. Det fødes fred og glede. Det er profet og apostel og kvinneerfaring av glede på det mest intense.”
Evangelisten Lukas skriver:
Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»
Hva vet vi om Maria? Jesu slektstavle gjennom Josef står sterkt i både Lukas- og Matteusevangeliet. Marias slekt får vi ikke anledning til å plukke ned av et slektstre slik, men vi får høre om en ikke uvesentlig slektning: Elisabet. Både hun og mannen Sakarja er av presteslekt og slik forbindes Maria med presteslekt og prestelig tradisjon. Hos Lukas understrekes det at Sakarja har beredskapsvakt i tempelet når han får møte engelen som bringer budskapet om at de skal bli foreldre i høy alder og at sønnen de får har en helt spesiell oppgave. Faren profeterer senere i lovsangmodus dette om sønnen som må hete Johannes at han «skal kalles profet for Den høyeste, for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier» (Lukas 1,76).
Ole Chr.Kvarme forteller i boka «Barnet og byen» som kom på Verbum i 2003 om de fargerike fortellingene fra det apokryfe Jakobs protoevangelium om Marias tilknytning til prestene og til tempelet. Selv om disse fortellingene er for legendepregede til å tjene som historiske kilder er det «både fristende og fascinerende å forestille seg den lille Maria i Jerusalem og i tempelet», sier han.
Det var ikke slik at prestene bodde i tjenesteboliger vegg i vegg med helligdommen. Nei, de bodde i landsbyene rundt om. De var inndelt i avdelinger. Sakarja tilhørte Abias vaktskift (Lukas 1,5). De representerte folket og kom opp til Jerusalem for tempeltjeneste to ganger i året og da hadde de en hel tjenesteuke hver gang. Kvarme sier at «På dette viset holdt tempelet i Jerusalem en nær kontakt med folket og byene rundt om i landet. De fleste bodde i Judea, men jødiske kilder forteller også om prestefamilier i Galilea og Nasaret, og det er formodentlig på sin morsside at Maria er av presteslekt». Marias foreldre er etter tradisjonen Anna og Joakim.
Når Maria, etter å ha brutt opp og dratt til fjellbygdene, hilser på Elisabet, er det selvsagt mer enn en «handshake» men antageligvis en pregnant hilsen om fred: ”Shalom”. Det kan også være en velsignelse, slik Aron drev med (3.Mos 9,22). Kanskje hun rett og slett forut-siterte sin sønn, den oppstandne, når han hilser: Fred være med deg-dere! Fredshilsenen står sterkt i tempelet ved påskefesten. Da feires det at Gud ga fødsel til det jødiske folk og Israel som nasjon. Hvis Maria, som vi kan anta, var inne i liturgiens språk og visste hvilken hilsen virkelig ville treffe en kvinne av presteslekt i mellomgulvet, så ville hun også velge ord som stod i sammenheng med Guds historie med Israel. Hun bærer det nye Israel, Kristi legeme.
Vi vil aldri kunne finne ut hvilke ord Maria hilste med. Men hilsenen er det som driver teksten framover. Det er når Elisabet hører Marias hilsen at barnet sparker i magen hennes. I konteksten må vi forstå det slik at hilsenen provoserer fram en respons som skal gi oss et hint om at veirydderens tjeneste begynner allerede her. Når hun til og med blir fylt av Den hellige Ånd betyr det at denne hilsenen angår henne på det mest intense og både med ånd, sjel og legeme. Hun henviser til hilsenen en gang til og stadfester «For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.» Kollega Kjell i Nittedal, som er en mester på ordspill, sier det slik: ”Så PREGNANT er altså denne hilsenen at den okkuperer hele hennes eksistens og når fosteret sparker er det til og med av fryd.”
Midt oppe i all denne intime kvinneerfaringen så står en frem som tekstens hovedperson, og det er den lille spire i Marias egen kropp. Den er velsignet. Elisabet sier jo: «Velsignet er du blant kvinner og velsignet er frukten i ditt morsliv.» Elisabets høytidelige proklamering av velsignelse gjør det naturlig å anta at Marias opprinnelige hilsen også inneholdt en velsignelse. Kanskje var det den aronittiske velsignelsen vi kjenner fra gudstjenesten. Elisabet anerkjenner Maria som sin Herres mor og undrer seg over at hun kommer til henne. Maria prises også salig av sin slektning og det fordi hun trodde og sa «La det skje med meg som du har sagt». Og så skal alt gå i oppfyllelse. Vi er blitt vitner til en frelseshistorisk begivenhet.
Fire dager før julaften tas altså vi med inn i møte mellom to kvinner. De bærer begge nytt liv i seg, liv som vil få betydning for verden. Liv som vil gjøre en forskjell. Det er ordene mellom dem som skaper nye virkeligheter. Slik minnes vi om at ord treffer, at ord har en magisk kraft i seg. Slik også med Marias hilsen, den traff og den skapte noe nytt.
Våre ord kan også skape, våre ord kan bringe velsignelse. Ord kan definere og gjøre våre menneskemøter til nye begynnelser og nytt liv. Det kan bringe våre liv videre og vi kan bringe livsfrukt til hverandre.
Møte mellom Maria og Elisabet er et preludium til fortellingen om fødselen til ”frukten i Marias morsliv”. Det er et møte fylt av velsignelse. Velsignelse betyr å bli sett av Gud og i våre liv er vi sett av ham. At Gud ser oss betyr at han bryr seg om oss og ikke slipper oss, samme hva. Og i mørke desemberdager i 2020 er den påminnelsen en velsignelse. Amen.
FORBØNN
Herre Gud, himmelske Far, du som har gitt din Sønn, Jesus Kristus, til verden for å fri oss fra mørkets makt, vi ber deg: Åpne våre hjerter ved din hellige Ånd, så vi tar imot ham som vår frelser, rydder vei for hans rike på jorden, og får være med ham når han kommer i sin herlighet, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
Amen.
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME -nr.26: Solbarn, jordbarn
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/2/avspiller#t=1t34m28s)
1. Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud
stråler mot oss kjærlighet fra Gud.
Refreng:
Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned,
så jordens barn i alle land finner julens fred.
2. Flyktning, krigsbarn, hjemløs og forlatt
misbrukt, skadet i den dype natt.
Refreng.
3. Glemt barn, skremt barn, med sitt såre sinn.
ingen merker tåren på dets kinn.
Refreng.
4. Bortskjemt, ensomt barn som vil ha mer,
trosbarn, Guds barn, håper, venter, ber.
Refreng.
5. Håpsbarn, fredsbarn, Barn fra evighet,
vis hvert jordbarn himlens herlighet.
Refreng.
Tekst: Shirley Erena Murray 1994
Ord: Eyvind Skeie 2004
Melodi: Carlton R. Young 1994