VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
La oss be:
Allmektige Gud,
du overvinner det onde.
Vi ber deg:
Vern oss mot alt ondt og sett oss fri,
så vi kan leve som lysets barn,
ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre,
som med deg og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen
PREKEN
Hvem av oss har ikke kjent på avmakten? Noen av oss lever med avmakten fordi vi ikke kan lindre våre kjæres sykdom, noen må lære å leve med sin avmakt fordi et samlivsbrudd tok fra dem de barna som de helst skulle ha sett hver dag, og alle er vi overlatt til vår avmakt i møte med døden og det den kan frarøve oss. For andre kommer avmakten av at en ser sitt eget barn visne gjennom årevis med mobbing eller utestengning. Eller en står til knes i avmakt fordi arbeidsledigheten og usikkerheten ikke har noen ende. Dødskreftene, ondskapen i vid forstand, ondskap forstått som det som bryter ned og ødelegger, som det som står livet og gleden og lyset imot, kommer i så mange forskjellige varianter. Dødskreftene i sine mange varianter preger hvert et liv på så ulike måter.
Den følelsen en i perioder kan kjenne mest på som forelder, i hvert fall når barnet ditt har det vondt, er avmakt. Avmakten en føler på når barnet ditt lider, kan nærmest drive en til vanvidd. Dagens prekentekst handler blant annet om en pappa som må ha følt på denne avmakten:
En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste. (Mark 9, 17-29)
Når jeg først leste dagens prekentekst tidligere denne uka, følte jeg umiddelbart på skepsis. Dette er jo så tydelig en tekst som handler om en gutt som må ha hatt epilepsi, og i tråd med den tidens virkelighetsforståelse, ble sykdommen tolket som et resultat av demoner og åndskrefter. Slik ble sykdom og lidelser forstått på Jesu tid – de ble «åndeliggjort». Slik kunne blindhet tolkes som straff fra Gud, og slik kunne altså et epilepsianfall forstås som at gutten var besatt av en ond ånd. Begrepet «ond ånd» ble brukt som en samlebetegnelse på alt det som ødela menneskers liv uten at de maktet å forstå eller forklare hva som skjedde. Også i antikk og jødisk medisin mente man at sykdom skyldtes demoner, så dette er ikke noe som er unikt for Jesus eller de første kristne. For eksempel kunne høy feber omtales som en demon. Vi vet at det ikke er lenge siden man fortolket sykdom på lignende måter også i Norge. For bare litt over hundre år siden kunne for eksempel funksjonsnedsettelser forklares med at disse barna var «byttinger» som kom fra underjordsfolket.
Dagens tekst er hentet fra Markusevangeliet. Mye tyder på at Markusevangeliet ble skrevet med tanke på høytlesning, og som tekst bærer den preg av den hellenistiske teater-sjangeren. Dagens tekst fremstiller heller ikke en helt sympatisk Jesus, vil jeg si, sett i lys av dagens normer for samhandling med særlig syke mennesker. Jeg vil driste meg frempå til å si at Jesus nærmest fremstår som litt eplekjekk og autoritær. Til dels handler dette om at dagens tekst er en tekst skrevet til en annen tid, inn i en før-terapeutisk kultur, og trolig er det også et resultat av Markus-evangeliets særpreg og fokus. Et hovedtema hos Markus er nettopp å understreke og demonstrere Jesu autoritet og hans makt over åndsmakter og naturkrefter. Dette er et hovedanliggende også i den underfortellingen som er dagens tekst. Markus ønsket å få frem at Jesus var Messias, og at han i tråd med de gammeltestamentlige løftene om Messias, kunne helbrede sykdom. I Jesaja 35 står det at når Messias kommer: Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stumme skal rope av glede. Og i Jesaja 29 står det videre: Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se. Igjen skal de hjelpeløse glede seg i Herren, de fattigste blant mennesker skal juble. Disse gamle tekstene spiller med i Det nye testamentes underfortellinger og i evangelienes fremstillinger av Jesus som en som helbredet syke.
Hva kan disse tekstene fortelle oss i dag? Dagens tekst viser blant annet hvordan guttens sykdom ble erfart som så brutal, at den personifiseres og omtales som en morder, en fiende, en som vil gutten til livs. Samlet sett forteller tekstene i det bibelske bibliotek om hvordan mennesket til alle tider har følt på motstand i møte med sykdom, lidelse og død. Sykdom og død oppleves som fremmedelementer, de hører ikke til, de ødelegger, forstyrrer, er ikke en integrert del av den gode verdenen som Gud har skapt. Bibeltekstene viser oss lengselen etter liv og lys, etter glede og kjærlighet, og at mennesket den gang, som nå, nekter å akseptere – eller strever med å forsone seg med – sykdom og død.
Siden dagens tekst beskriver guttens sykdom så detaljert, har den lenge blitt omtalt som fortellingen om den epileptiske gutten. I dag vet vi at både sykdommer generelt og en diagnose som epilepsi ikke har noe med åndeverdenen å gjøre. Sykdom har ikke noe med demoner å gjøre, og heller ikke med synd i individuell forstand. Like fullt vil en teologisk fortolkning av sykdom og død holde frem at all sykdom er et uttrykk for de dødskreftene som står livets Gud imot. Det var ikke slik det skulle være, sykdom og død er ikke uttrykk for Guds skapervilje.
Bibelens helbredelsestekster – deriblant dagens – har dessverre hatt en uheldig og destruktiv virkningshistorie. I mange kristne miljøer har det blitt forkynt helbredelse på en måte som har lagt stein til byrden for mennesker som må leve med sykdom eller vanskeligheter. «Alt er mulig for den som tror», sier Jesus i dagens bibeltekst, og disse løfterike ordene har blitt brukt til å undertrykke og gjøre urett: «Du vil bli frisk fra kreften din om du bare bekjenner dine synder». «Du og mannen din vil finne ut av det slik at dere ikke trenger å bli skilt om du bare ber nok». «Datteren din vil bli helbredet om du bare tror sterkt nok.» Slik har helbredelsestekstene og underfortellingene blitt brukt til å fremme usunn herlighetsteologi – en herlighetsteologi som argumenterer for at de rike er velsignet av Gud, at de fattige mangler tro, og at de syke har syndet eller ikke har nok tro. En slik teologi er undertrykkende, og går det ondes tjeneste. Slik kan livets privilegier og det en har blitt spart for, fortolkes som en form for personlig åndelig fortjeneste. Slik kan makt og flaks konstitueres som fromhet og rettferdighet. Denne herlighetsteologiske tankegangen gjør seg dessverre sterkt gjeldende noen steder, og særlig i karismatiske miljøer. En slik herlighetsteologi formidler ikke bredden i det bibelske materialet, og den gjør kristen tro, tradisjon og livstolkning urett. Kirkens tro er at Gud er med oss i det vonde, ikke at vi som troende skal bli spart for vonde og vanskelige ting her i livet. Om vi sier noe annet, så er det løgn og billig trøst.
Når Gud ble menneske som oss, overtok han også sin tids virkelighetsforståelse. Gud var begrenset av sin samtids virkelighetsforståelse og kunnskap – slik også vi er begrenset av vår samtid, begrenset av vår tids blindsoner og kunnskapsmakt. Og denne fortvila og desperate pappaen er dagens bilde på tro, og hans trosbekjennelse er kanskje det nærmeste mange av oss noensinne kommer en trosbekjennelse: Jeg tror, hjelp meg i min vantro.
Hva har erfaringen av avmakt lært meg? Noen ganger har den fratatt meg troen, dratt meg ned i det dypeste mørke og inn i en tvil som har fjernet troen på – og gleden ved – mye annet, om ikke alt. Andre ganger har erfaringen av avmakt ført meg tilbake, hjem igjen, til det eneste rommet i verden hvor det er rom for min avmakt og klage, til det rommet som generasjonene før meg har gått til med sin avmakt og klage. Hvor ellers skal jeg gå med min avmakt? Hva er det å tro? Kanskje er det nettopp å be til Gud eller oppsøke kirkens rom når intet annet nytter. Kanskje er det å folde hendene – i vantro og full av tvil – når en har forsøkt alt annet. Hvor skal jeg gå med min avmakt? Hvor skal vi henvise de sønderknuste hjerter? Hvor skal vi vende oss med det istykkerrevne og alt dette som ikke ordner seg? Med alt dette vonde som vi mennesker – tross psykologi, og vitenskapelige og medisinske fremskritt, ikke kan kontrollere, helbrede eller fjerne.
Vantroens hjelpeløshet og håpløshet hjelper ikke. Den funker ikke. Den lukker meg inn i meg selv og gjør meg blind for alt annet enn min egen smerte. Vantroen gjør bare at jeg synker dypere ned i mørket. Konfrontert med det som ikke ordner seg i denne verden, med det som denne verden ikke har botemiddel for, trenger jeg troens blikk, slik Jesus i dagens tekst henviser til troens mulighet: Vi er kalt til å leve i tillit til den Gud som har skapt oss, slik at vi i tillit kan åpne oss mot verden. Vi er kalt til å se verden med troens blikk, til å la troen åpne våre øyne og gjøre oss seende – så vi ser Guds verden, så vi ser Gud i våre medmennesker, så vi ser Gud i verdens sårmerker.
Jeg tror, hjelp meg i min vantro.
Siden dagen i dag i den gamle kirke gikk under navnet bekjennelsens søndag, passer det fint å avslutte prekenen med å bekjenne forsakelsen og troen:
Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den hellige ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,
fór opp til himmelen,
sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den hellige ånd,
en hellig, allmenn kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv.
Amen.
FORBØNN
Gud vår Skaper, du har skapt oss til deg og til hverandre. Vi ber deg: Gi oss tro, håp og kjærlighet når verdens mørke gjør oss motløse. Vær oss nær i vår vantro og i vår avmakt.
Jesus Kristus, du som er verdens håp. Vi takker deg for at du seiret over dødskreftene og gav oss et levende håp. Vi ber deg: Gi vern til alle som er rammet av krigens dødskrefter, gi kraft til alle som er rammet av sykdom, og la vår verden forvandles av håpets krefter.
Hellige Ånd, vår livgiver. Takk for at du puster frihetens og rettferdighetens lengsel inn i våre hjerter. Vi ber deg: Gi liv til våre hverdager, kraft til våre hjerter og styrke til vår tro. Trøst dem som ikke har håp for morgendagen, og la kirken være et hjem for alle, der vi kan hente mot og kjærlighet til å leve våre dager og kjempe våre kamper.
Amen
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
VELSIGNELSE
Velsing oss, Gud Fader.
Velsing oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd.
Amen
Salme – Lær meg å kjenne dine veie
https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/12/avspiller#t=1t10m51s
1 Lær meg å kjenne dine veie
Og gå dem trøstig skritt for skritt!
Jeg vet at hva jeg fikk i eie,
Er borget gods, og alt er ditt.
Men vil din sterke hånd meg lede,
Jeg aldri feil på målet ser,
Og for hvert håp som dør her nede,
Får jeg et håp i himlen mer.
2 Lær meg å kjenne dine tanker
Og øves i å tenke dem!
Og når i angst mitt hjerte banker,
Da må du kalle motet frem.
Når jeg har tenkt meg trett til døden,
Så si hva du har tenkt, o Gud!
Da kan jeg se at morgenrøden
Bak tvil og vånde veller ut.
3 Men lær meg fremfor alt å kjenne
Din grenseløse kjærlighet,
Den som kan tusen stjerner tenne
Når lykkens sol for meg går ned.
Den tørrer tåren som den skapte
Og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte,
Den gir oss mere enn den tok.