VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens og Sønnen og Den hellige ånds navn.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger. Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
EVANGELIELESNING
(1.lesning: Jer 20,7-9 og 2.lesning: Rom 10,13-17)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 4.kapittel:
Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»
Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.
(Mark 4,26-36)
Slik lyder det hellige evangelium
PREKEN
I søndagens evangelietekst møter vi to korte lignelser om Guds rike. Begge lignelsene har med å så frø og med vekst å gjøre. Lignelsene er korte, og ved første øyekast enkle. Men ved nærmere lesning inviterer de til dyp refleksjon. Motivene i lignelsene har inspirert viktige innsikter i troens liv når de har blitt grublet over av kirkens mange store tenkere.
Den første lignelsen forteller om en mann som har sådd korn i jorden. Såkornet spirer og vokser i det skjulte uten at mannen vet hvordan dette foregår. Såkornet i Jesu sine såmannslignelser blir identifisert av Jesus selv som ordet som sås. Det har tradisjonelt vært forstått som et bilde på evangeliets ord som forkynnes for verden.
Den som sår ordet i lignelsen har ingen kontroll over dets vekst. Det skjer i det skjulte uten at han eller hun forstår hvordan. Denne forestillingen om ordets skjulte vekst er viktig for hvordan kirken forstår troens vekst i mennesker. Denne korte lignelsen minner kirken om at selv om det er hun som sår, så er ikke veksten under hennes kontroll. Det er Gud som gir vekst til evangeliet som sås i menneskers hjerter, akkurat som det er Gud som gir vekst til kornet som bonden sår. Dette gir oss en viktig påminnelse om hva vår rolle som kirke er. Hvis bonden hele tiden skulle grave ned i jorden for å etterprøve om veksten gikk som han eller hun ville, så ville det aldri bli noen vekst.
Men kanskje det mer pressende spørsmålet er: Kan vi selv ta kontroll over ordets vekst og frukter i våre liv? Dette spørsmålet tar oss med inn det mystiske forholdet mellom vår tro og vår vilje. I vår lutherske tradisjon har jo dette forholdet blitt gransket svært dypt. Hva vil det si at det er Gud som er den som gir vekst i denne sammenhengen?
Kristen tro er i en viktig forstand passiv. Evangeliets kraft er ikke noe vi kan rive til oss med egen makt. Vi tar imot frelsen som en gave. Den kristne tro handler om å gi handlingsrom for evangeliet og Den hellige ånd som jobber på dypet i våre hjerter.
Utfordringen med dette er at vi er så glad i vår vilje. Vi vil ha kontroll. Vi vil ha formler vi kan følge som gir forutsigbare resultater. Det er nesten noe fornærmende og urovekkende med påstanden om at en selv ikke kan få ordet til å vokse i sitt hjerte. Det er kanskje ekstra utfordrende for oss moderne mennesker der nettopp kontroll over livet, kontroll over våre valg, kontroll over hverdagen og økonomien er så viktig. Det er derfor lett å kjenne på ønsket om å også ha kontrollen over troens liv.
Denne fristelsen ser vi jo i det som er en typisk nybegynnerfeil i det religiøse liv. Man blir revet med. Man vil ha resultater, og man vil ha det nå! Dette har kommet en del tilbake i mye ny religiøs litteratur. Troen og troens frukter fremstilles som vaner man må øve seg i etter formelen: «Øvelse gjør mester». Det er jo en logikk vi kjenner igjen i alt fra ulike kunstformer til idrett og trening.
Jeg vil jo ikke helt avskrive dette. Det er noe fint i det at vi ser et ønske om å ta det religiøse liv på alvor. At man ser viktigheten og gleden av å utvikle sin evne til nestekjærlighet med faktisk praktiske konsekvenser. Men dette er jo ikke noe nytt. Dette er gamle tanker som har blitt gjenoppdaget. Det er dydsetikken vi finner hos filosofen Aristoteles og den store middelalderteologen Thomas Aquinas.
Men vi må ikke glemme hva som startet vår lutherske tradisjon. For hva skjer når vår faktiske erfaring ikke stemmer overens med formlene og det de lover?
Hva skjer når vi prøver og prøver og forandringene ikke helt kommer slik vi ønsker? Martin Luther var augustinermunk i mange år, en av de strengeste ordenene. Han beskriver i detalj de vanvittig strenge asketiske øvelsene han utsatte seg for å forsøke å temme sitt liv fullstendig, og han holdt på å drive sin skriftefar til vanvidd fordi han gikk så ofte til skriftemål. Alt for å få troens frukt til å vokse.
Men etter mange år så erfarte han fortsatt de samme impulsene og onde tankene i sitt hjerte. Det eneste som syntes å vokse var hans fortvilelse over å ikke få det til, og hans angst for Guds strenge dom over denne manglende veksten. Brått var Gud en som skulle hogge hans hode av med sin sigd i stedet for å bruke den til å sanke inn troens gylne aks i hans hjerte.
Det Martin Luther oppdager i sin egen erfaring, og som han setter ord på, er at menneskers hjerter, vårt indre liv og vilje, er mer komplisert enn våre vanlige muskler og ferdigheter. Det er ikke det samme å lære seg å spille fiolin og å bli hellig, selv om det også er likheter.
Vår vilje og våre begjær og impulser er vanskeligere å temme. Menneskers indre liv er dype med mange ukjente og forvirrende passasjer. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Luther sine erfaringer. Vi vil at vi skal ville det gode, men så skyter det opp tanker og impulser vi ikke vil ha fra et ukjent dyp. Vi blir sinte, vi gjør ikke det vi burde og gjør det vi vet vi ikke burde. Luther sine innsikter har ikke blitt mindre troverdige etter psykologiens fremvekst med dens beskrivelser av underbevisstheten vår, og alle de usunne og mindre gode tankemønstrene og kognitiv bias.
Og hva skjer med vår tro da når frukten vi tror vi må produsere selv ikke kommer? Da kommer ofte fortvilelsen og selvforakten. Guds evangelium, det glade budskap, blir til et fordømmende ord som sår fortvilelse og angst snarere enn glede, trøst og håp. Vi graver da bare ikke febrilsk ned i jorden for å se etter vekst. Det er som om vi forsøker å trekke spirene opp av jorda selv for å få de til å vokse raskere, og så ender vi bare opp med å rive løs hele planten med rot og stamme.
Hva skal vi så gjøre? Jeg tror vi har fått et godt bilde på det i skapelsesberetningen i 1.mosebok, der vi blir fortalt at Gud satte mennesket i hagen for å dyrke og passe det de hadde fått. Ordene her betyr bokstavelig talt å tjene og vokte. Det er gartnerens og bondens visdom som etterspørres. Han eller hun steller og beskytter, men vet at dypest sett så er det Gud som står for veksten.
Fra en annen lignelse Jesus fortalte så vet vi at det er ikke bare hvete som vokser i jorden, den er hjem for et utall av vekster, til og med ugress. Det er ikke bare Guds ord og evangelium som vokser i menneskers hjerter, slik Luther jo var smertelig klar over og som jeg tror de fleste andre blir klar over ved en grundig granskning av sine hjerter. Kanskje det vi skal først og fremst skal gjøre er å beskytte og pleie så godt vi kan det Gud gir oss av vekst.
Men det er jo ikke bare Guds Ånd som sår i våre hjerter. Hvordan kan vi skjelne mellom alt det som bor og vokser i våre hjerter? Dette leder oss til den andre lignelsen som Jesus forteller oss i dagens evangelietekst. Jesus forteller lignelsen om sennepsfrøet. Det er også en helt kort lignelse, men den er også rik på innhold. Spesielt når vi ser den i sammenheng med de bibelske bildene den spiller på.
At Jesus velger sennepsfrøet som et bilde på Gudsriket som sås er et underlig men viktig valg, spesielt når han sier at det skal vokse seg til et stort tre. Sennepsplanten er en plante, ikke et tre. Mange regnet den også som ugress. Den var veldig vanskelig å bli kvitt hvis den først hadde fått feste i jorden. Plantens frø er små. Hans poeng er at det som begynner som og anses som noe lite og ubetydelig, skal vokse seg til å bli den største veksten, med store greiner som fuglene kan bygge rede i og dyrene søke ly under.
Jesus spiller på Esekiels profeti om Guds rike som det store prektige sedertreet Gud skal plante på Israels høye fjell. Men Jesus viser oss at det store begynner i det små; i det som er foraktet og sett ned på. Dette gir oss en pekepinn på at det som er fra Gud ikke alltid er utgangspunkter og frukter som verden rundt oss anser som sterke.
Dette ser vi tydelig når vi ser at Jesus sitt bilde av treet som skal vokse fram som Gudsriket også står i kontrast til et annet tre i Det gamle testamentet. Dette treet hører vi om Daniels bok. Der blir vi fortalt om den mektige babylonerkongen Nebukadnesar sin drøm om sitt verdensrike. Babylonerne som holdt det jødiske folk i eksil.
Kong Nebukadnesar ser sitt rike som et stort tre midt på jorden som når opp til himmelen, dyrene på marken fant ly under det og fuglene holdt til i dets grener. Han har bygget et mektig imperium med sverd, nådeløs makt og slaveri. Men drømmen fortsetter: En hellig vokter kommer ned fra himmelen og beordrer at treet skal hogges ned, dets grener skal skjæres av og fuglene og dyrene må flykte fra det.
Dette er de verdslige makters tre plantet av menneskehender, som i motsetning til gudsriket sådd av Kristus skal hogges ned. Og de som har søkt sin hvile og ly under dette treet må flykte. Det er riket som Gud sår og planter som skal vokse fram og bli stående. Det er et tre som sås med Kristi makt, ikke med verdens nådeløse makt av vold og tvang.
Det er en del av troens liv å skjelne mellom våre ulike impulser og ønsker. Å se hva som er fra Gud og hva som ikke er det. Ikke av frykt for Gud, men i troen på at Gud kjenner og tåler våre hjerter. At såkornet Gud først og fremst har plantet i våre hjerter er evangeliet om Jesus Kristus som døde nettopp for oss syndere for å gi oss nytt liv.
Gud har sådd tilgivelsens gave, trøst og nestekjærlighet i våre hjerter. Det er denne nåden som skaper Gudsrikets gylne aks. Det er nåden som er treets spire,røtter og stamme. Det er dette såkornet i vårt hjerte vi må se klarest, pleie og beskytte med alt vi har i tro på at tross alt ugress og uønsket grums så skal Guds ord ved Guds oppstandelsesmakt seire. Og seieren er allerede sådd i våre hjerter.
FORBØNN
Herre, vår Gud, du som fra alle jordens riker kaller og samler et folk som tjener deg, la ditt herredømme bli stort og ditt lys skinne over oss og alle som sitter i dødens skygge, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Amen.
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME -nr.577: En såmann går på marken ut
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/22/avspiller#t=10m5s)
1. En såmann går på marken ut.
Han er så rik, han heter Gud.
Han sår med villig hånd sitt ord
i våre hjerters åkerjord.
2. Det korn som falt ved vei og kratt,
har torner kvalt og fugler tatt,
og det som falt på steingrunn ned,
fikk ikke vokse opp i fred.
3. En såmann er vår store Gud!
I Jesus Kristus går han ut.
Han sår sitt korn, sitt nådeord.
All verden er hans åkerjord.
4. Guds ord er sådd. Det spirer
straks.
Men skal det bli et gyllent aks?
Så mange hadde troens frø,
men lot dens lille spire dø.
5. Se, kornet i den gode jord
er de som hørte Herrens ord
og gjemte det i hjertet sitt,
så det fikk vokse, høyt og fritt.
6. Guds åker skal stå gul og fin
og bære frukt for Herren sin.
Så la oss gjemme Jesu ord
i våre hjerters åkerjord!
Tekst: Eyvind Skeie 1979
Melodi: Harald Herrestahl 1979