VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens og Sønnen og Den hellige ånds navn.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger.
Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
EVANGELIETEKST
(1.lesning: 1 Mos 4,1-7 og 2.lesning: 1 Kor 10,10-13)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16.kapittel:
Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.” (Matt 16,21-23)
PREKEN
Evangelieteksten vi møtes med i dag er både underlig og litt nifs. Det som akkurat har skjedd er at disippelen Peter har bekjent at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn». Jesus har rost Peters utsagn som en sannhet han ikke kan ha fått fra kjøtt og blod, men fra Far i himmelen. Jesus forteller sine tilhørere at på denne klippen så vil han bygge sin kirke.
Dette er et ordspill som er tydelig på både gresk og arameisk, både navnet Peter og Kefas betyr «klippe» eller «stein». Det er i det hele tatt usikkert om Peter er et navn eller et kallenavn. Det kan ha vært et kallenavn som i at han ble kalt Klippen Simon, sønn av Jona. Jesus sier at han gir himmelrikets nøkler til Peter og hans bekjennelse. Det er et stort øyeblikk for disippelen Peter.
Men så vender det hele om umiddelbart, og det blir vi fortalt om i dagens evangelietekst. Det begynner med at Jesus forteller at han nå må dra til Jerusalem for å lide, bli slått i hjel og bli reist opp fra de døde tredje dag.
Peter blir sjokkert og drar Jesus til side og motsier ham. Her kommer den underlige og nifse delen. Det er som om vi kan høre det tordner i Jesus. «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil». Dette er nok et ordspill som spiller på det forrige. Du vil føre meg til fall betyr bokstavelig talt «du er en snublestein for meg». Han som var den stødige klippe har på et øyeblikk blitt en snublestein i stedet.
Men er ikke Jesus altfor brusk mot Peter? Det er noe hjerteskjærende i det at Jesus skyter Peter så voldsomt ned og kaller ham for Satan. Selv om Peter er altfor brå med å skyte ut sine meninger, samtidig som han ser ut til å ikke få med seg delen om oppstandelsen eller ikke forstår den, så vil jeg jo tro at det er en kjærlighet for Jesus i hans innvendinger. Peter motsier ikke Jesus av bevisst ond vilje.
Peter ser jo noe stort i Jesus. Han føler seg mottatt av Jesus, og han har sett andre bli tatt imot av han, mennesker som andre mennesker kanskje krysset gaten for å unngå. Han har sett gudsriket bryte fram i fotsporene til mesteren. Og nå sier mesteren at han skal lide og bli slått i hjel? Er det da så rart at Peter vil beskytte ham?
Jeg tror det grunnleggende i Jesu skarpe irettesettelse er at Peter ikke har tanke for det Gud vil, men bare for det mennesker vil. Peter har feil perspektiv på verden og derfor kan han ikke forstå Guds vilje som her sier at Jesus må bli overgitt, lide, dø og reises opp på den tredje dagen. Jeg tror den beste betegnelsen på Peters grunnleggende problem er: Synd.
Det mest usexy av alle ord, ordet som nærmest momentant kan få lyden av høflig prat og lyden av bestikk i et middagsselskap til å opphøre umiddelbart til fordel for øredøvende stillhet. Det er egentlig en tragedie, en tragedie som kirken må ta mye av skylden for selv på grunn av sine hypermoralistiske epoker og sin sykelige opptatthet av noen enkelte temaer og fenomener. Jeg tror at på et tidspunkt så var kirken nærmest mer opptatt av sex enn Hugh Hefner
Syndsbegrepet må restaureres og pusses av. Ikke bare er det et umistelig begrep for vår livstolkning, men uten læren om synd så gir det meste i kristendommen liten til ingen mening i det hele tatt.
Jeg vil forsøke å bruke fortellingen om Jesu irettesettelse av Peter til å vise at synd kan være et meningsfylt begrep i dag. Og ikke bare det, men at Peters grunnleggende synd er noe som bor i oss alle. Det er noe vi må jobbe med hele livet, spesielt nå i fastetiden.
Peters feil er ikke synd som i moralsk overtramp. Peter er et eksempel på syndens dypere virkelighet som ligger gjemt i oss mennesker. Det er på tide at vi som kirke kommer oss over den moralistiske forståelsen av synd. En forståelse der synd er først og fremst å forstå som frie bevisste moralske overtramp av en eller annen regel. En regel som skal følges bare fordi den står i et hellig skrift eller lovverk. En regel revet løs fra sin historiske og sosiale sammenheng.
Dette er synd forstått som overtramp gjort med vilje og mer eller mindre åpenbar ond hensikt. En slik forståelse av synd er overfladisk. Den mangler kredibilitet i dagens samfunn, og det med god grunn. Det er en forståelse av synd som raskt skaper fordømmelse og et pedantisk overformynderi av folks liv fra religiøse autoriteter. Vi må bakenfor den overfladiske moralismen og sondere dybdene i læren om synden i den kristne tradisjonen.
Jeg tror nøkkelen for å gjøre dette ligger i at synd og skyld må skilles vesentlig mer klart fra hverandre i dagens kristendom. For i vår moderne tenkemåte så er skyld noe du utelukkende kan pådra deg ved å bevisst gjøre noe skadende og ondsinnet av din egen frie vilje. Dette er tydelig i vår rettsforståelse, der det nettopp er essensielt at lovbryteren må regnes som tilregnelig for å kunne tilregnes skyld. Det foreligger en grunnleggende mytisk forestilling om mennesket som i «normal» tilstand har en fri vilje som bevisst, upåvirket og rasjonelt styrer våre handlinger og beslutninger, som en slags enehersker.
Synd i kristen tradisjon er noe langt mer dyptgående og grunnleggende. Synd slik det er forstått i store deler av klassisk kristent tankegods kan også være fenomener som er hinsides menneskers umiddelbare bevissthet og frie vilje. Det kan være ting vi på ingen måte i våre moderne samfunn ville tenke på å gi noen skylden for.
Synd i denne forståelsen er dype strukturer i mennesker og verden. Det er tenkemåter som ligger dypt i menneskers underbevissthet: i våre tankeprosesser og handlingsmønstre. Det er urettferdige mekanismer og undertrykkende strukturer i samfunnene våre.
Det er dyptliggende partiskheter og forut-antagelser i vår dømmekraft og perspektiver på verden, medmennesker og Gud. Psykologien kan gi oss utallige eksempler på slike tankefeil. Jeg vil bare nevne to eksempler. Disse kan høres forholdsvis uskyldige ut ved første øyekast. Det første er fenomenet kalt bekreftelsestendens, som er menneskers ubevisste tendens til å bare søke informasjon som bekrefter posisjoner og antagelser vi allerede har. Det andre er slektskapsbias, som er vår ubevisste tendens til å foretrekke mennesker som er like oss selv.
Bekreftelsestendensen kan lede oss til å fornekte fakta. Vi kan fornekte truende og kritiske fenomener som klimaforandringer fordi vi bare søker informasjon som bekrefter vår motstand, mens klimaforandringer jo i realiteten er støttet av en overveldende vitenskapelig konsensus. Tendensen til slektskapsbias ligger bakenfor mange av menneskers rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger.
Dette kalles synd, ikke fordi det nødvendigvis er noe vi skal evig fordømme folk for å ha, fordi vi har alle slike tankefeil. Vi må legge til side denne iveren etter å fordømme. Menneskets overdrevne lyst til å fordømme er i seg selv drevet av slike syndige psykologiske tankefeil. En slik tendens til tankefeil omtaler Jesus i Bergprekenen, da han advarer mot å dømme andre. Vi måler opp med ett mål for oss selv og med andre mål for alle andre. Vi vil selv ha nåde, men vi kan være nådeløse ovenfor andre.
Alt dette kan allikevel med rette kalles synd fordi det er strukturer, handlingsmønstre og tenkemåter som leder mot urettferdighet og ødeleggelse av fellesskap og relasjoner. Det leder, kort sagt, til død. Det er dette som er syndens natur. Synd er ikke hovedsakelig et overtramp av en vilkårlig lov eller regel. Synd er handlinger, tankemønstre og sosiale strukturer, bevisste eller ubevisste, frie eller tvungne, som leder mennesker og fellesskap mot ødeleggelse, hat og død. Det er det som på ulikt vis står imot den levende Gud som leder oss mot liv, glede og kjærlighet. Derfor omtaler Jesus seg selv også som en lege som har kommet for å helbrede de syke. For synd er ofte mer som en sykdom enn en lovovertredelse.
Sett i dette perspektivet så er fortsatt Jesu irettesettelse av Peter skarp, men den skal kanskje ikke leses som en fordømmende anklage av et ondsinnet moralsk overtramp fra Peters side. Det bør ses som en skarp irettesettelse som kommer for å ryste Peter ut av hans altfor ureflekterte og altfor menneskelige perspektiver. Jesus ryster Peter fordi han elsker ham.
Jeg tror evangeliet om Guds nåde og kjærlighet for oss gir oss det trygge grunnlaget vi trenger for å våge å utfordre oss selv på dette: At vi er omfavnet av Guds frelsende nåde og kjærlighet, som er både alt-inkluderende, utfordrende og virkningsfull.
Mye av synden er mekanismer og strukturer i våre liv vi kan bli mer klar over. Jesu radikale lære og liv kan utfordre våre syndige perspektiver ved at vi gjennom refleksjon gjøres klar over våre begrensede perspektiver. Vi kan øve oss i å stoppe opp iblant, reflektere over hvorfor vi tenker og ser ting som vi gjør, og så la oss utfordre og forandre av Guds perspektiver i Jesu lære. Og det må begynne med Guds perspektiv på oss selv: At vi er elsket av Gud til tross for våre ufullkommenheter, akkurat slik Peter var elsket av Kristus selv om han snublet igjen og igjen.
Synden ligger klar ved døren, blir Kain advart om av Gud i dagens første lesning. Synden avbildes som et udyr som lusker i buskene klar til å sluke oss Vi må derfor gå fram med forsiktighe i hverdagen, stoppe opp, reflektere og komme i hu Kristus og hans visdom. Dette må vi øve oss i hele livet, og særlig nå i fastetiden. Vi må la han snu våre perspektiver opp-ned så vi kan bli klipper som hans kirke kan stå på, og ikke snublesteiner for oss selv og våre medmennesker. Klipper som selv hviler trygt på Guds nådes grunnvoll.
FORBØNN
Herre, vår Gud, gi du oss å ta vårt kors opp og følge etter Kristus, så vi kan holde faste slik du vil. Gjør oss utholdende i bønnen, trofaste i kjærligheten og helhjertet i kampen for rettferd, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Amen
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME -nr.108: Vår Gud han er så fast en borg
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/5/avspiller#t=1t2m19s)
1. Vår Gud han er så fast en borg,
han er vårt skjold og verge.
Han frir oss ut av nød og sorg
og vet oss vel å berge.
Vår gamle fiende hård
til strid imot oss står.
Stor makt og arge list
han bruker mot oss visst.
På jord er ei hans like.
2. Vår egen makt er intet verd,
snart fikk vi banesåret.
Men én går frem i denne ferd,
som Herren selv har kåret.
Vil du hans navn få visst?
Han heter Jesus Krist,
den høvding for Guds hær,
i ham kun frelse er.
Han marken skal beholde!
3. Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår,
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.
4. Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.
Tekst: Martin Luther 1529 etter salme 46
Melodi: Martin Luther 1529