VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
Gud vår skaper,
du byr oss å drikke av livets kilde.
Vi ber deg:
Gjør oss tørste etter det du vil gi oss,
Så vi tilber deg i ånd og sannhet,
Ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre,
som med deg og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
EVANGELIETEKST
Joh. 4, 4-26
Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»
PREKEN
Menneskers fellesskap har til enhver tid og på ethvert sted regulert utenforskap og innenforskap. Hvem er innenfor? Hvem kan tale med tyngde, og hvem blir overhørt? Hvem blir ansett som god og ond, som klok eller gal? Hvem snakker du med, og hvem går du forbi? Jeg konstituerer meg som innenfor, ved å kategorisere deg som feil. I alt det vi sier og gjør regulerer vi også innenforskap og utenforskap, vårt eget så vel som andres. Slik reguleres de menneskelige fellesskap – hele tiden og over alt – i store og i små ting, noen ganger tydelig, andre ganger nesten umerkelig. Og kjønn, religion, etnisitet, alder, funksjonsgrad, privilegier og klasse har spilt – og spiller – en sentral rolle i slik sosial regulering.
Hva har dette å gjøre med dagens tekst? Dagens tekst forteller om Jesu møte med en samaritansk kvinne. I vår tid gir ikke en slik kategorisering, «samaritansk kvinne», noen særlige assosiasjoner for de aller fleste av oss. Men på Jesu tid var det selvsagt at en mann ikke skulle gi seg til å snakke slik med en kvinne, og at en jødisk mann langt mindre skulle samtale med en samaritansk kvinne. Samaritanere og jøder skulle ikke omgås, og om man som jøde likevel gjorde det, risikerte man å bli stemplet som uren. Renhet og urenhet var sentrale elementer i den hverdagslige regulering av innenforskap og utenforskap på Jesu tid. Mennesker som tilhørte andre religioner og folkeslag, menstruerende kvinner, syke og funksjonshemmede var regnet som urene. Nå kan vi selvsagt tenke at dette var skrekkelig primitivt, og at slik er det ikke i dag. Men tall viser at 1 av 3 norske funksjonshemmede opplever hatytringer, og også vi lever i et samfunn som i møte med fremmede folkeslag verner strengt om våre egne privilegier. Selv om vi ikke bruker begreper som «urenhet» og «renhet», er det mye som tyder på at menneskenes hjerter er de samme som for 2000 år siden.
At Jesus snakket med denne samaritanske kvinnen, var – på grunn av hennes kjønn og etniske og religiøse tilhørighet – et dobbelt brudd på samtidens normer og forventninger. Og dette vet vi også fra de andre evangeliene – at Jesus var en som hang med feil folk. Han hadde ikke de «riktige» vennene, de som gav ham sosiale fordeler, og han utfordret sin samtids religiøst forankrede normer for utenforskap og innenforskap.
Åpenbaringstiden – som vi nå er inne i – har fokus på hvordan Jesus åpenbarte seg som Guds Sønn. Det er også et sentralt tema i denne teksten, og det illustreres for eksempel ved at Jesus vet mer om denne kvinnen og hennes liv enn det hun har fortalt ham. Jeg må likevel være ærlig på at jeg føler en viss etisk ambivalens rundt at dagens fortelling om en kvinnes liv – og hennes fem menn – er bakgrunnen for denne åpenbaringen av hvem Jesus er. For dagens fortelling kan fort gi assosiasjoner til et kvinnesyn og et seksualitetssyn som jeg finner problematisk. Vi vet at kvinner opp igjennom historien ofte har blitt knyttet til – og assosiert med – seksuell umoral på en annen måte enn menn. Denne doble moralske standarden, som krever at kvinner kun har én partner, mens menn kan ha flere i løpet av et livsløp, har fått navnet «hanskemoralen» etter Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill, «En hanske». Denne kjønnede dobbeltmoralen gjør seg fortsatt gjeldende i mange kvinners liv. Derfor må en feministisk lesning av dagens bibeltekst våge å tematisere og dvele ved dette.
I tillegg føler jeg at jeg som relasjonsetiker – rett før jul leverte jeg doktorgraden min der jeg skrev om blant annet relasjonsetikk – må legge inn et forbehold til: Selv om samlivsbrudd og skilsmisser, både en og flere, i våre dager anses som normalt, er det fortsatt knyttet et visst stigma til det å bli skilt og ha flere ektefeller/partnere. Det å ha mange forhold er ikke idealet, og det var det heller ikke på Jesu tid. Dagens tekst sier ikke noe om hvorfor denne kvinnen hadde hatt «fem menn». Det kan tenkes at hun hadde vært lovlig gift med flere menn som enten var døde eller som hadde skilt seg fra henne – skilsmisse er jo ikke et moderne fenomen – og at hun nå var i et ikke-legalt forhold. Det kan også tenkes at evangelisten Johannes bruker kvinnens liv som et bilde på Samaria, som var befolket av fem stammer som alle dyrket hver sine guder. Men uavhengig av hva som var evangelisten Johannes’ tanke, finner jeg det viktig å tematisere den relasjonsetikk som dagens tekst indirekte kan tas til inntekt for.
Hvorfor hadde denne kvinnen hatt fem menn? Det er et spørsmål som fort melder seg i møte med dagens tekst, og mange senere lesere og predikanter har opp igjennom tidene tatt for gitt at dette antallet vitner om kvinnens syndighet. Men nettopp dette spørsmålet om hvorfor belyser også selve stigmaet og problemet, mener jeg. For det er ikke alle liv vi stiller spørsmål til. Det er ikke alle liv vi assosierer med synd og «mangel». Men med brutte relasjoner som en del av sin livsfortelling, får man automatisk en «bevisbyrde» i møte med omgivelser som ikke forstår – og som delvis også mangler gode kulturelle rammeverk som gjør det mulig å forstå. Slik tvinges den enkelte inn i en posisjon der man er forventet å forklare seg og angi sosialt aksepterte grunner for at livet ble slik som det ble. Dette stigmaet gjelder ikke bare samlivsbrudd, men også andre brutte relasjoner – det være seg med søsken, foreldre, barn, slektninger eller andre.
Min innvending som etiker går på at denne «bevisbyrden» er skjevt fordelt – de som har kunnet bli i en og samme relasjon slipper denne bevisbyrden, de er fritatt forklaringsbehovet og -ansvaret. Og her har jeg lyst til å sitere Ronny Østnes, Strømmens kloke kunst-fotograf, som før helgen sa til meg at det å forstå, nettopp handler om å forstå at man ikke kan forstå. Det er godt formulert, og belyser den potensielle krenkelsen i det å tro at man kan forstå noe som helst i møte med et annet menneskes liv. Derfor passer disse ordene også godt i møte med dagens tekst om kvinnen ved brønnen, hun som hadde hatt fem menn: La oss ikke spørre om hvorfor. La oss heller ydmykt bøye oss for alt det vi ikke forstår – og kan forstå – verken i eget eller i andres liv. Og la oss tenke oss om to ganger når vi forsøker å forstå, slik at vi ser mønsteret i hvilke liv vi stiller spørsmålstegn ved, og anerkjenner potensialet for krenkelse og urettferdighet i vår såkalte forståelse. For reguleringen av innenforskap og utenforskap er også relevant i et relasjonsperspektiv: Også på dette området forveksler vi våre privilegier med fortjeneste, og dermed glemmer vi at livets vilkårlighet gjelder også relasjonene våre. Og «the messiness of human relationality», og den brutte relasjonen, er mer regelen enn unntaket for oss alle. Selv i de beste relasjonene våre finnes det elementer av det som er brutt.
Som etiker vil jeg dessuten holde frem at den ubrutte relasjonen ikke er et ubetinget etisk gode. Tvert imot, så er det at mennesket noen ganger må bryte en relasjon, nettopp en side ved menneskets relasjonalitet. Den brutte relasjonen kan være et etisk gode – innenfor rammen av unike og komplekse liv. Derfor har jeg også valgt å legge inn disse setningene som et forbehold i møte med dagens tekst og mulige fortolkninger av den – og som en relasjonsetisk og feministisk lesning av en bibeltekst som omtaler en kvinne og hennes liv.
Så i møte med fortellingen om denne kvinnen, la oss håpe at hun hadde funnet fred, la oss ønske for henne at hun hadde funnet det hun lengtet etter og søkte. La oss håpe at denne mannen som ifølge Jesus ikke var hennes, var en som tok godt vare på henne. Og selv om denne kvinnens fem menn kanskje har blitt utnyttet maksimalt retorisk og samlivsetisk på diverse prekestoler og bedehus opp igjennom tidene, så er det ikke hennes fem menn som er i fokus i dagens tekst. For Jesus burde ikke ha snakket med en kvinne overhodet, og langt mindre en samaritansk kvinne. Fokuset ligger på det at Jesus ved å snakke med denne kvinnen bryter med, og ikke bekrefter, normer i sin tid. Slik viser Gud seg som en Gud som bryter med menneskenes regulering av innenforskap og utenforskap.
I Johannesevangeliet har ord og hendelser ofte en dobbel klang. Vann brukes som et symbol på Den hellige ånd, og det er rimelig å anta at evangelisten Johannes visste at hans lesere ville assosiere tematikken «levende vann» med dåpen. Et annet tema som kommuniseres mellom linjene, er forholdet mellom den gamle og den nye pakt. Dåpen er knyttet til den nye pakt, den som vil være åpen for alle mennesker, også samaritanerne. Jesu ord om det levende vann peker frem mot den nye pakt, og mot frelsen for alle folkeslag. Slik sett er dagens tekst spekket med symbolikk, og dette er typisk for evangelisten Johannes.
Samlet sett, forteller Bibelens fortellinger – fra skapelsesmytene i første Mosebok til øyenvitneskildringene om Jesus i Det nye testamente – en fortelling om menneskets utenforskap. Mennesket er ikke lenger i Edens hage. Mennesket er utenfor, vi er fremmede, og derfor søker vi også trygghet i å regulere andres innenforskap og utenforskap. Mennesket er fremmed og ensomt, og det søker og tørster etter den tilhørigheten det en gang, ved tidenes morgen, mistet. Det er på denne bakgrunn at evangeliet om dåpen og kirkens fellesskap blir så radikalt: Kirkens fellesskap er unikt i den forstand at det ikke kun er til for de som er innenfor. Kirken tilbyr et fellesskap for alle, og dåpens gave er tilbudt alle. Og i vår lutherske kirke taler vi også om det allmenne prestedømme – om at alle døpte er prester, og at det derfor ikke er forskjell på presten og «folk flest». Vi har alle del i den samme dåpens gave, og vi har den samme tilhørighet i Guds verdensvide kirke. I kirken kan vi få leve med vår fremmedhet på jorden, her finnes et rom hvor vi kan søke den sannhet og tilhørighet som mennesket en gang mistet, og her blir vi møtt av en Gud som vil fellesskap. I kirken er det ikke rene og urene, ikke kvinne og mann, ikke slave og fri, ikke jøde og samaritaner. I kirken er vi alle plassert godt innenfor Guds uendelige kjærlighet.
FORBØNN
Evige Gud, kjærlighetens kilde,
vi ber for våre naboer i Gjerdrum.
Vi ber for de som har mistet sine kjære
og for alle mennesker som får hus, liv og drømmer knust som pinneved.
Gud, vi ber for alle som på ulike måter er rammet av pandemien.
Vi ber for syke og ensomme,
for helsearbeidere og arbeidsledige,
for innestengte barn og unge som lengter etter en hverdag uten smittevern
og for alle som frykter morgendagen og fremtiden.
Amen
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
VELSIGNELSE
Velsing oss, Gud Fader.
Velsing oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd.
Amen
SALME:
Håpstango NoS 479
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/18/avspiller#t=30m58s)
1. Fordi han kom og var som morgenrøden
og brøt Guds taushet og vår angst for døden,
fordi han gjennom handlinger og taler
har lukket porten opp til Himlens saler,
fordi han var Guds sønn og en av våre
og gikk omkring i gater og i gårder
fordi han lot de siste bli de første
og lot de blinde se og småfolk trøste,
så kan vi holde ut i vonde tider,
så vet vi Gud er nær selv når vi lider,
så kan vårt brutte håp mot solen stige,
så kan vi se at kommet er Guds rike
så kan vi holde ut i vonde tider,
så vet vi Gud er nær selv når vi lider,
så kan vårt brutte håp mot solen stige.
Gud er hos oss.
2. Fordi han jaget kremmere fra templet
og innbød dem de fromme hadde stemplet,
fordi han lo når barna sang og danset
og spredte liv som prester ikke sanset,
fordi han tømte kalken uten klage
og måtte gallen fra vår ondskap smake,
fordi han bar sitt kors og våre synder
slik at hans død vårt nye liv forkynner,
Omkved
3. Fordi en morgen så han sprengte graven
og dødens brodd ble brutt den dag i haven,
fordi Guds budskap om ham ikke stanser,
men bryter ut i sanger, ord og danser,
fordi hans Ånd får hjertet til å smelte,
og med et pust får murer til å velte,
fordi han Ånd får gamle til å drømme,
gir unge syner om at liv kan strømme,
Omkved