«Oslos vakreste kirkerom» har en av menighetens entusiaster skrevet i en kommentar på Facebook. Og vel er det riktig som det er sagt at enhver setter sin egen kirke høyest, men mange vil være enige i at Lilleborgs kirkerom er vakkert: Skjønnhet skapt i betong og tegl, prydet av sollys gjennom fargerike glassmalerier - med den gylne altertavlen som juvelen i kronen. Når man første gang setter foten inn i rommet, kan et streif av overraskelse forsterke inntrykket, fordi eksteriøret er så røft og nøkternt. De siste dagene Lilleborg kirke vår åpen før staben og menigheten pakket sammen og overlot bygget til nye leietakere, kom mennesker innom av ulike grunner – noen ville ha et gjensyn med kirken de giftet seg i, andre ville tenne lys for noen de har mistet. Mange har hatt Lilleborg kirke som ramme for viktige livshendelser og setter derfor spesielt stor pris på nettopp dette kirkerommet.
Blant kunsten i Lilleborg kirke er den 66 meter lange frisen Forbarmelsen som dekker vinduene rundt kirkerommet, og som også kan ses utenfra når den treffes av sollyset eller det er lys i kirken om kvelden. Den er malt av kunstneren Kjell Pahr-Iversen og ble innviet i september 1989.
Altertavlen Kristus og verden er et messingrelieff med fargede glass- og speilbiter laget av kunstneren Olav Strømme. (Utsnitt av altertavlen på bildet)
De seks små glassmaleriene i veggene er utført av kunstneren Finn Christensen. De er laget i dall-glass som er støpt inn i betong. De har motiver fra de forskjellige tidene i kirkeåret.
Det var svært anerkjente og moderne kunstnere som fikk i oppdrag å smykke ut Lilleborg kirke da kirken ble planlagt i 1960-årene. I likhet med arkitekten regnes de som nyskapende og pionerer på sitt felt. Her kan du lese mer om de som skapte kirkerommet.
Arkitekt Harald Bjerke Hille (1921 – 2020)
Lilleborg kirke er tegnet av arkitekt Harald Hille som sto bak en rekke arbeidskirker fra 1960 og i tiårene som fulgte. De første han tegnet var Bøler, Hasle, Lambertseter og Lilleborg. Senere var han arkitekten bak mange andre kirker og institusjonsbygg som ble bygget etter de samme prinsippene. De fleste finnes i Oslo-området, men noen også på andre kanter av landet. Vi kan kjenne igjen signaturen hans på en rekke kirkebygg – han sies å være den som har tegnet flest i vår tid.
Han samarbeidet tett med kirkelige organisasjoner og fikk stor betydning for utviklingen av praktiske kirker med mange rom og varierte bruksmuligheter for menigheten. Hensikten var å skape enda større nærhet mellom kirken og menneskene i lokalmiljøet. Hille karakteriseres som radikal funksjonalist. Stilen var enkel, formen rendyrket og materialene som ble brukt var moderne og praktiske, ofte betong, teglstein og glass – som i Lilleborg kirke.
Tidligere generalsekrer i Kirkens Bymisjon, Aage Müller-Nilssen skriver i en nekrolog i Aftenposten 20. august 2020: «Harald la ned en meget betydelig innsats som kirkearkitekt og engasjert fagmann og medarbeider i Kirkens Bymisjon ( … ) Det var kombinasjonen av stor og fornyende faglig kompetanse og sterkt personlig engasjement i kirkelig, diakonal og sosial virksomhet som gjorde Harald til en så verdifull samarbeidspartner».
Harald Hille var sønn av Henrik Greve Hille og Ragna Hille, f. Bjerke. Da han ble født var faren sogneprest i Varteig, og han ble senere biskop av Hamar. Harald Hille vokste opp i bispeboligen på Hamar der også hans farfar Arnoldus Marius Hille hadde vært biskop. Under krigen ble han motstandsmann og måtte flykte til Sverige. Sammen med en gruppe andre unge som hadde fått ødelagt utdannelsen sin i krigsårene, fikk han etter krigen tilbud om utdannelse i Sveits der han utdannet seg til arkitekt.
Hille drev eget firma i Oslo fra 1955 og gikk i partnerskap med Harald Melbye i 1985. Firmaet eksisterer fortsatt under navnet Hille Melbye Arkitekter. På sitt nettsted skriver arkitektfirmaet: «Vi minnes firmaets stifter og store forbilde Harald Hille. Han ville i dag, 01.03.2021, blitt 100 år. Harald elsket sitt arkitektkontor, og var virksom på kontoret helt til han fylte 89 år. Han vil blant annet bli husket for alle sine kirker preget av nøkternhet, men likevel fylt av høytid og varme».
Kunstner Olav Strømme (1909 – 1978)
Olav Strømme ble født i Ørsta og motivene hans var sterkt inspirert av naturen på Sunnmøre der han vokste opp, men etter hvert også av byen og teateret. Han var opptatt av andre kunstformer - musikk inspirerte ham i arbeidet og det gjorde også folkekunst, som han var en ivrig samler av.
Olav Strømme studerte ved Statens kunst- og håndverksskole i begynnelsen av 1930-årene. Deretter var han i et halvt års tid elev av Axel Revold ved Statens kunstakademi. Han deltok på Verdensutstillingen i Paris i 1937, der han vakte oppmerksomhet, og hadde sin første separatutstilling i 1938.
I tv-programmet «Olav Strømme – internasjonal maler på helnorsk grunn» (NRK) som ble produsert da Strømme var en eldre mann, blir han presentert som tidløs og universell, men samtidig som en kunstner som ble oppfattet som svært radikal og som derfor hadde problemer med å bli akseptert i begynnelsen av sin karriere. I 1935 stilte han ut på en kollektivutstilling sammen med andre kunstnere. Da var Rolf Stenersen den eneste som kjøpte noen av bildene hans. Stenersen sier i tv-programmet at han skjønte at han sto overfor en stor kunstner, men ikke at Olav Strømme skulle bli som kjent som han etter hvert ble.
Strømme regnes som en foregangsmann i utviklingen av det abstrakte maleri i norsk kunst. I 1963 representerte han Norge på biennalen i São Paulo, Brasil. Samme år ble han utnevnt il ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. Han fikk flere priser og stipender og hadde en rekke utstillinger både i Norge og utlandet.
Utsmykkingsoppdrag fikk han først sent i livet, og altertavlen i Lilleborg kirke, «Kristus og verden» er et av dem. Den er utført i glass og metall, materialer Olav Strømme brukte fra tid til annen gjennom hele sin karriere. På bildet 
(over) Olav Strømmes altertavle Kristus og verden i Lilleborg kirke. Over den et utsnitt av Forbarmelsen av Kjell Pahr-Iversen og på alteret et av Elise Jakhellns kirketekstiler.
Kunstner Finn Christensen (1920 – 2009)
Finn Christensen var en allsidig kunstner og regnes som en av pionerene innen nonfigurativ malerkunst. Han ble født i Kristiania og utdannet seg i hovedstaden, blant annet ved Statens Kunstakademi. Han gikk i lære og var assistent for flere kjente kunstnere i 1940-årene og skaffet seg på denne måten allsidig praktisk erfaring innen både skulptur, treskjæring av malerkunst.
Christensen hadde sitt gjennombrudd som grafiker på Høstutstillingen i 1957. Fire år senere gjorde han stor suksess med en utstilling der han imponerte som nonfigurativ maler. På denne utstillingen solgte han 74 bilder. Ifølge Per Bangs artikkel om Finn Christensen i Norsk biografisk leksikon ble han så glad at han gråt av glede og kjøpte en ring til sin kone og en brukt Skoda.
I årene etterpå fikk han en rekke store utsmykningsoppdrag der han benyttet ulike materialer og teknikker, blant annet glass og metall. I NRK, Oslo Legevakt, Kreditkassens bygg på Stortorget og Ullevål sykehus finner man noen av hans arbeider. Han produserte store glassmalerier til flere kirkelige institusjoner og en altertavle i messing og rustfritt stål til Åssiden kirke i Drammen.
Finn Christensen hadde i løpet av livet en rekke utstillinger og fikk flere priser og stipender, samt statens garantiinntekt fra 1977. Han ble innkjøpt av flere museer både i Norge og utlandet, blant dem Nasjonalgalleriet, Nationalmuseum i Stockholm, Statens Museum for Kunst i København og Museum of Modern art i New York. Finn Christensens glassmalerier i Lilleborg kirke har motiver fra de ulike tidene i kirkeåret.
s
Tekstilkunstner Elise Jakhelln (Anne Elise) (1909 – 2002)
Kirketekstilene i Lilleborg kirke ble designet og produsert av tekstilkunstneren Elise Jakhelln. Hun ble født i Bodø, utdannet seg i Oslo og Stockholm og jobbet en stund i Bilbao. Hun drev egen vevstue fra 1935, først i Oslo og senere på Lysaker og ansatte på det meste rundt ti vevere. Hun startet med produksjon av ullstoffer til klær. Senere ble det møbelstoffer og gardiner i ull, lin og bomull, og hun rasjonaliserte produksjonen ved å bruke halvautomatiske vevstoler.
Hun leverte innredningstekstiler både til offentlige lokaler, hotell, turistskip og private hjem – og også kirketekstilene til Lilleborg kirke. Med sine enkle, stiliserte og talende motiver, står de fint til kirkens nøkterne betonginteriør. Det er ikke tilfeldig. Elise Jakhelln la stor vekt på å samarbeide med tett med arkitekten. Hun hadde flere separatutstillinger i Norge og underviste en tid ved Statens Kvinnelige Industriskole.
Hun representerte også Norge på Verdensutstillingen i Paris i 1937. Hun er innkjøpt av flere museer, og Norsk Kunstnerleksikon omtaler henne som en av våre fremste designere.
Kunstner Kjell Pahr-Iversen (1937 -)
Kjell Pahr-Iversen fra Stavanger er i 2021 fortsatt en aktiv kunstner som produserer og holder utstillinger. I 2020 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. På sitt offisielle nettsted skriver han begeistret om dette og om at han greide å gjennomføre to utstillinger i Norge i 2020, mens en større utstilling i St.Petersburg ble lagt til side i påvente av normale tider. Der er også et sitat av ham løftet fram: «Jeg søker et billeduttrykk av jubelens kategori, hvor former og farger, oversette og forbigåtte, som i et Händels sluttkor, reiser seg og synger».
Kjell Pahr-Iversen utdannet seg ved Kunst- og håndverkskolen i Bergen og ved Kunstakademiet i København. Han har hatt mange utsmykkingsoppdrag og er representert i Nasjonalmuseet og en rekke andre museer. Han er også æresmedlem av Det russiske kunstakademiet.
I filmen Ave til livet (2019) som er produsert av fotograf Fredrik Helliesen og publisert på Pahr-Iversens nettside, forteller kunstneren om hvor mye farger og former betyr for ham – de fyller et behov og hver enkelt farge beveger ham. Han er inspirert av uendeligheten av former som finnes i naturen, ikke minst i planteriket, men også av eget levd liv, av det løpende samtidige livet og det han har lest.
Kjell Pahr-Iversen brukte halvannet år på frisen Forbarmelsen som strekker seg rundt kirkerommet i Lilleborg kirke. Den ble malt på verkstedet hans i Stavanger. Forbarmelsen beskrives som «et billedstykke til støtte for troen». Det er inspirert av Raskolnikov fra Dostojevskis Forbrytelse og straff der det heter at «bare den som har forbarmelsens behov, vet hva forbarmelse betyr». I programmet til Lilleborg kirkes 25 års-jubileum i november 1991 står det at «Pahr-Iversen ser på utsmykkingen som energier som bokstavelig talt løper rundt hele kirkerommet. Bildene skal være en del av en helhet som omfatter gudstjenesten og de kirkelige handlinger, musikken og selve kirkerommet».
Kilder
• aftenposten.no
• hm.ark.no
• kirken.no
• Lilleborg kirkes program for jubileumsfeiringen i 1991
• lokalhistoriewiki.no
• Norsk biografisk leksikon (snl.no)
• Norsk kunstnerleksikon (snl.no)
• NRK TV: Olav Strømme – internasjonal maler på helnorsk grunn
• pahr-iversen.no og video av Fredrik Helliesen på samme side: Ave til livet (2019)
• wikipedia.no