Av Marianne Mikkelsen
Det var i Holstsgate Aslaug Fjeld begynte på søndagsskole, ble konfirmert og giftet seg med sin Bjørn i 1953. De ble viet av Per Lønning som var ung prest i menigheten på den tiden. To år senere flyttet Aslaug og Bjørn selv til Holstsgate og ble nærmeste naboer til kirken og menighetslokalene tvers over veien. Her hadde Lilleborg menighet holdt til siden den ble skilt ut av Sagene i 1916. Tidligere var det Kristiania Indremisjon som drev sitt arbeid i lokalene som opprinnelig ble bygget som teater og restaurant for arbeiderne i området. I flere år delte dessuten Torshov menighet hus med Lilleborg, og de to menighetene alternerte om gudstjenestene.
Den tidligere kirken i Holstsgate, nå Sagene Festivitetshus.
Aslaug forteller levende om tiden i Holstsgate. Hun vokste opp i nabolaget og gikk blant annet på skole i menighetshuset under krigen, fordi tyskerne hadde overtatt Sagene skole.
– Jentene hadde ett klasserom og guttene et annet. Hvis en gutt var uskikkelig, var straffen at han måtte «sitte igjen» bakerst i jenterommet resten av dagen. For jentene var det omvendt, smiler Aslaug.
Aktive år i menigheten
Det var presten Rudolf Dahlen som engasjerte Aslaug og Bjørn til arbeid i kirken. Bjørn ble kirketjener og Aslaug hadde varierte arbeidsoppgaver. Noe av det hun likte ekstra godt, var å dele ut ved til familier som hadde behov for det. Og hun tenker med glede tilbake på det store juletreet som hvert år pyntet opp i gata utenfor menighetshuset. Det ble fraktet dit av et av medlemmene i menigheten som kjørte øl-bil for Ringnes bryggeri.
Aslaug bor fortsatt i Holstsgate og savner klokketårnet og kimingen. Det var mannen hennes Bjørn som ringte med klokkene – under de store høytidene hjalp også den gamle kirketjeneren til. Da måtte de være to om jobben. Men hun kan fortsatt glede seg over den store bjerka tvers over gata – den plantet Dagfinn Hauge på frigjøringsdagen i 1945, forteller hun. Hauge var på det tidspunktet småkirkeprest i Lilleborg menighet og var også prest for de dødsdømte som satt fengslet på Akershus under krigen.
Menighetslokalene og bjerka i Holstsgate sett fra Aslaugs stuevindu
Småkirkeårene var en tid med yrende liv og mye aktivitet – i den gamle kirken kunne det være inntil 500 søndagsskolebarn og over 30 kirkeringer. Dette førte til et intenst arbeid for ny kirke i Lilleborg. Menighetens medlemmer samlet inn penger både til kirken og til Lilleborghjemmet.
– Det var vanlig å gi en fast del av lønna, forteller Aslaug, og de kalte det «tiende» etter gammel tradisjon.
Endelig ny kirke
Etter 50 år i Holstsgate, mange av disse som småkirkemenighet, sto endelig den nye soknekirken, tegnet av arkitekt Harald Hille, ferdig i 1966. Aslaug husker godt vigslingen 13. november:
– Det var stor trengsel for å komme inn og mange måtte stå utenfor. Det var veldig høytidelig. Alle prestene som hadde vært med i menigheten deltok i prosesjonen, og folk syntes at den nye kirken var veldig fin, forteller hun.
Aslaug fortsatte å arbeide i Lilleborg kirke, og en oppgave hun satt spesielt stor pris på var å være aktivitør for de eldre i menigheten. Ved aktivitetssenteret drev de blant annet med veving, strikking og perlearbeider.
Den nye kirken i Oskar Braatens gate hadde en stor konfirmantsal i underetasjen der det nå er kontorer. Konfirmantkullene var store de første tiårene og plassbehovet deretter. Aslaug og Bjørns tre sønner er blant dem som er konfirmert i Lilleborg kirke. Kontorbehovet var dessuten mindre på den tiden. De første årene hadde soknepresten og kapellanen kontortid annenhver uke – den som ikke var på kontoret var ute og besøkte folk, spesielt de eldre, forteller Aslaug.
Noe av det Aslaug husker tilbake på med særlig glede er stabsmøtene under Øystein Bjørdals tid som sokneprest. Da hadde de flere opera-stemmer i staben, blant andre sokneprestens bass, forteller hun.
– Jeg kan enda få frysninger når jeg tenker på den vakre sangen på disse møtene. «Stabskoret» kalte jeg det, forteller Aslaug.
Hun har levd et langt liv i Lilleborg og senere Torshov og Lilleborg menighet og tenker tilbake med glede – alt har vært koselig, som hun sier. Hun har ingen planer om å gi seg, men vil gjerne fortsette å komme til Torshov kirke så sant hun får skyss. Det blir for langt å gå fra Holtsgate til Torshov kirke med rullator, forklarer hun. Akkurat dét hadde jo vært enklere hvis kirken fortsatt lå tvers over veien.
Kilder (i tillegg til Aslaug Fjeld):
«Hellig og alminnelig», Signe Fyhns kapittel i Livet langs elva (Gro Røde (red), Oslo kommune 2000/ Motor Forlag 2013)
Lilleborg menighets jubileumsprogram fra 1966