En inkluderende og åpen menighet.

I over 25 år har hun hatt Lilleborg kirke som sin arbeidsplass. De to og et halvt siste årene før hun gikk av med pensjon i 2018 var hun også sokneprest for den sammenslåtte Torshov og Lilleborg menighet.

Møter med utrolig mange forskjellige mennesker og kvalitet i samlinger og gudstjenester - det er noe av det Signe Fyhn setter høyest fra sin tid som prest i Lilleborg kirke. Arbeidet har vært preget av et ønske om at flest mulig skulle eie gudstjenestene og at folk med ulik bakgrunn skulle føle seg hjemme. Hun har satt stor pris på er det gode samarbeidet i staben og alle de fine menneskene hun har hatt som kolleger. Det har gitt henne veldig gode år i Lilleborg kirke, sier hun.

Menigheten har hatt en diakonal holdning helt fra starten, også før de fikk diakon. Selv besøkte Signe Marcus Thranes Hus, en institusjon for rusmisbrukere, et par ganger i måneden gjennom hele tiden som sokneprest:

• Det gjorde at jeg ble godt kjent med mange rusmisbrukere i nabolaget. Vi har hatt minnestunder for noen av beboerne her, ja også vielser. En av beboerne var aktiv i menigheten i flere år. Det å lære å kjenne og respektere mennesker med liv så forskjellige fra meg selv og oppdage at likhetene var større enn forskjellene, var svært lærerikt.

Signe har også arbeidet med en liturgi som i større grad inkluderer kvinner og var med i 8.mars-gruppa i Kirkerådet, og hun har jobbet aktivt for å inkludere papirløse flyktninger i menigheten. Ikke minst har hennes engasjement for vennskapsmenigheten i Dangaji i Sør-Sudan har stor betydning for henne. Denne vennskapsmenigheten ble med inn i partnerskapet med Torshov som på sin side hadde etablert et vennskapssamarbeid med en menighet i Jerusalem.

Gudstjenestelivet har vært viktig, og Signe forteller at hun lærte mye av organister og andre kolleger. De delte et ønske om kvalitet:

• Selv om det var mange i området som kunne ha vanskelige liv, var vi opptatt av at vi ønsket det beste, både musikalsk og liturgisk. Kirkerommet formidler en følelse av hellighet. Liturgiens evne til å bære menneskelivet betyr mye for meg. I pandemiens tid savner jeg nattverden veldig sterkt. Men det kan jo være litt fint å erfare det, sier Signe.

Dugnadsånd til tross for stor gjennomtrekk

Signe ble ansatt som kapellan i 1992 og ble sogneprest fire år senere. I årene siden har befolkningen i bydelen endret seg. Det er små leiligheter i området og mange kommunale boliger. Den opprinnelige befolkningen var arbeidsfolk med vandelsattest, men etter hvert som de eldre døde ut, flyttet stadig flere personer uten fast inntekt inn i blokker og bygårder - folk som hadde behov for hjelp til å skaffe bolig. Etter hvert var det mange unge som flyttet til bydelen, men de flyttet også ut igjen ganske raskt, siden mange av leilighetene er for små til barnefamilier.

• Det har vært stor gjennomtrekk og alltid noen som skulle flytte. Mange av de eldre husket dugnadsånden fra tidligere, og den la vi vekt på å videreføre. Vi har hatt mange folkelige arrangementer. «Lilleborg-uka» besto av julemesse, konsert, hyggetreff, dukketeater og basartrekning. Det var et høydepunkt for mange i nærmiljøet.

Teatergruppa i Lilleborg oppsto som en del av jubileumsfeiringen i 1996. Egentlig startet det med en fleip:

• Vi hadde en konfirmantmamma som jeg oppdaget var skuespiller, Grethe Ryen. Jeg spøkte med at vi burde sette opp Den store barnedåpen av Oskar Braaten. Hun tok det helt alvorlig. Det førte til at teatergruppa med Grethe i spissen satte opp forestillinger i over 20 år.

Signe var med som skuespiller i et par forestillinger. Hun spilte frelsesoffiser i et stykke og en gammel alkoholisert dame i et annet.

• Da var det noen av tilskuerne som hadde moro av at soknepresten lå der og ropte etter sprit, ler Signe.

   

(Over t.v. en ingress fra Menighetsbladet nr. 2 i 1996 da Signe ble tilsatt som sokneprest  og bilde til høyre fra Vårt Land 30. mai 2003.)

 Staben har lagt ned mye arbeid for å få til gode miljøtiltak. Ett av dem var å feire gudstjeneste på Hovedøya hver Kristi Himmelfartsdag. Det var et stort løft å få med alt som skulle til for å gjennomføre gudstjenesten ute på øya, men Signe mener at dette betød mye for mange og for enkelte var deres første besøk på Hovedøya. Lunsjen i det grønne etterpå var alltid veldig hyggelig og sosial. 

En overraskende opptur

En planlagt bispevisitas i 2007 ble utsatt fordi menighetsrådet var lite begeistret for biskop Ole Christian Kvarmes uttalelser om homofili. Menigheten hadde i flere år hatt en åpen og inkluderende holdning til homofile i kirken. Spesielt etter at soknepresten selv inngikk partnerskap med sin kjære Astri (Lunden) i 2001 ble det stor aksept for være åpen om dette. Menigheten har flagget med regnbueflagget og deltatt under Pride-feiringen. Oslo Fagottkor oppsto i Lilleborg kirke. De hadde øvelser der og som en del av leieavtalen sang de under gudstjenester.

Bispevisitasen ble gjennomført med samme biskop i 2009, to år etter at den først var forespeilet menigheten. Det ble en opptur fordi biskopen ble så begeistret. Han beskrev blant annet Lilleborg kirke og menigheten som en skatt som var litt skjult for de fleste.

• Han var positiv og lyttende og ga mye tilbake, forteller Signe.

Dype vennskap med folk fra Sør-Sudan

Lilleborg menighet innledet et vennskapssamarbeid med en menighet i Sudan i 1998. Det var kapellan Øyvind Stabrun som tok initiativet. Han var oppvokst i Sudan og mente at et vennskapssamarbeid ville fungere bedre enn misjon. Misjon hadde begynt å få dårlig rykte, mens tanken om vennskap med en menighet i en annen del av verden var noe som var mer i tiden akkurat da. Dette førte til diskusjoner med misjonsforeningen i menigheten. Den var knyttet til Det Norske Misjonsselskap og der var det også snakk om å støtte et konkret prosjekt.

• Diskusjonen om dette førte til at begge deler ble valgt, men det ble aldri et så nært forhold til misjonsprosjektene. De eldre fra misjonsforeningen ble noen av de sterkeste støttespillerne for vennskapsarbeidet for de forsto hva det handlet om, forteller Signe.

Lilleborg knyttet kontakt med en flyktningemenighet, Banat Local Church i Khartoum. Under fredsprosessen og den utviklingen som førte til at landet etter hvert ble delt i to nasjoner, flyttet svært mange fra menigheten i Khartoum til Dangaji i Sør-Sudan der de opprinnelig kom fra. Lilleborg fortsatte sitt vennskapssamarbeid med menigheten der. I årene som har gått har de to menighetene besøkt hverandre gjensidig mange ganger. Det har ført til store opplevelser og dype vennskap, forteller Signe.

• Dette er et tros-prosjekt. Det er umulig, men vi gir oss ikke. De første årene hadde vi kontakt via en fax på et kontor vennskapsmenigheten egentlig ikke hadde tilgang til, og så hadde vi noen veldig kostbare telefonsamtaler. Det er også store språklige hindringer fordi det er få fra Dangaji som kan engelsk og ingen nordmenn som kan deres språk mabaan.

Det siste besøket var i 2013. Siden har det vært uroligheter og krig og situasjonen til folk fra Dangaji er nå verre enn verst. De er på flukt etter at landsbyen ble ødelagt. Sør-Sudangruppa i menigheten prøver å holde kontakt, men det er vanskelig. Signe sitter i styret i Støttegruppa for Sudan og Sør-Sudan som samarbeider med UD og organisasjoner som jobber med de to landene.

       

Bildene over: Solidaritetsgudstjeneste med Sør-Sudan og kirkekaffe 1. mars 2020.

Torshov og Lilleborg menighet er også en svært aktiv bidragsyter når det gjelder flyktninger fra Sør-Sudan som bor i Norge. Gjennom engasjementet for vennskaps-menigheten ble Lilleborg for flere år siden kirke for dem. I 2019 kom det fem hundre sørsudanske flyktninger hit til landet, noen av dem fra Dangaji. Mange av dem hadde på forhånd hørt om Lilleborg kirke. Noen trodde visst at jeg hadde ordnet det slik at de fikk komme hit, smiler Signe og blir raskt alvorlig  igjen:

De har det ikke godt nå. De er svært bekymret for familie og venner i hjemlandet. Vi holder kontakt med de som bor her så godt vi kan. De har kommet til Lilleborg i glede og sorg og har hatt feiringer sammen med oss når det var viktige hendelser i hjemlandet. Mange har også deltatt når vi har hatt solidaritetsgudstjenester en gang hvert halvår.

I 2021 har Torshov og Lilleborg menighet ved sokneprest Hanne Kleveland og tidligere sokneprest Signe Fyhn strømmet to forbønnsgudstjenester for folk i Sør-Sudan.

 

På bildet (t.v.) ser vi et klipp fra en av dem.

Tidlig ute med trosopplæring

Den menigheten Signe overtok fra tidligere ansatte hadde det hun karakteriserer som en litt «høykirkelig» tradisjon.

• Jeg tror vi som arbeidet der siden bidro til å gjøre disse tradisjonene mer folkelige, og menigheten ble i større grad involvert i gjennomføringen av gudstjenesten. Flest mulig skulle kunne delta aktivt, for eksempel ved å bære lys i prosesjonene.

Menigheten var også tidlig ute med trosopplæring for barn – det har vært en storsatsing i mange år. Babysang, barnesang og familiespeider er blant tilbudene som har sprunget ut av dette. Det har vært og er svært populære tilbud som er livgivende for menigheten. Torshov og Lilleborg menighet samarbeidet om trosopplæring allerede før sammenslåingen i 2015.

      

Bildet over er fra en av mange samlinger, tatt av tidligere kapellan Tore Laukvik.

Hellig og alminnelig

Signe forteller at hun ennå har en plan om å skrive «kallsbok», noe sogneprestene tidligere var pålagt å gjøre når de avsluttet tjenesten. Hun vil gjøre det for egen del og for å dele noen av erfaringene fra alle årene i menigheten. Hun håper det kan det gi noe til de som kommer etter.

Hun bidro i boka «Livet langs elva» som Sagene bydel ga ut ved årtusenskiftet. Den kom i ny utgivelse i 2013. Artikkelen heter «Hellig og alminnelig langs Akerselva».

• Den overskriften synes jeg har vært dekkende for arbeidet som prest både i Lilleborg og i Torshov og Lilleborg, avslutter Signe.