Sokneprest Hanne Kleveland og Astri Lunden fra menigheten møtte som vitner i Utlendingsnemdas møte 07.12.21. Vitnene har ikke noe å utsette på hvordan deres svar er gjengitt i den løpende teksten. Men både vitnene og menighetsrådet i Torshov og Lilleborg er svært overrasket over konklusjonen til nemndas flertall: De finner ikke Amirs «forklaringen om omvendelse til kristendom noenlunde sannsynlig, og legger ikke til grunn klagerens forklaring om at han har konvertert og har en reell kristen overbevisning».
Hvordan kan UNE- mene at de har nødvendig grunnlag og innsikt i Amirs indre trosforhold til å felle en slik dom?
Vitnene og flere i menigheten har kjent Amir siden 2018. Vi har møtt Amir regelmessig og har selvsagt kunnet observere troverdigheten i hans utvikling og trosuttrykk. Vi forstår ikke hva det er i Amirs forklaring som mangler. Hva slags trosuttrykk er det som ville ha overbevist hele nemda om at Amir er en kristen?
Vi i Torshov og Lilleborg menighetsråd vil si det så sterkt, at om ikke Amir er en ekte kristen, finnes det ingen ekte kristne i Torshov og Lilleborg menighet!
Amir flyktet som tenåring til Norge fra Iran, han har blitt voksen i Norge og fremstår som en reflektert, sterk og likevektig ung mann, på tross av de prøvelser livet har gitt han som papirløs flyktning, undergitt lovverk der han hverken kan arbeide eller ta utdannelse. Han mangler kanskje de store ordene på hva det vil si å tro for ham, men det handler om manglende ordforråd og akademisk bakgrunn, ikke forstand og slett ikke manglende tro. Vi som er en del av det kristne miljøet i Norge vet at unge voksne vanligvis «vandrer» mellom ulike kristne miljø før de finner ett hvor de føler seg hjemme og deres livssituasjon er med på å påvirke valg av tilhørighet. Dette er en vanlige trosvandring og ikke noe å sette spørsmålstegn ved, slik Menighetsrådet ser det. Det tyder heller på at denne ungdommen er reflektert.
Vår konklusjon er at UNE ikke kan ha lyttet til Amirs omvendelseshistorie ut fra et ønske om å forstå hans religiøse reise. Vi tenker at UNE har valgt å se bort fra det som er kjernespørsmålet i en konvertittsak, nemlig om «omvendelsen til kristendommen er noenlunde sannsynlig». Altså de forhold som angår hans trosforhold. Disse forholdene kan etter vår oppfatning ikke sies å ha vært gjenstand for en selvstendig og grundig vurdering.
Når det gjelder risikoen ved å bli returnert til Iran, kjenner vi ikke forholdene for konvertitter i Iran godt. Det gjør heller ikke Landinfo, som stort sett må basere sin kunnskap på kilder utenfor Iran. Dette fordi Landinfo ikke vil utsette evt. intervjuobjekter i Iran i fare, opplyses det (se s. 32 i Avslaget om asyl).
Vi oppfatter imidlertid situasjonen slik at Amir ikke vil ha noen mulighet til å pleie noe fellesskap med andre kristne uten å løpe risiko for å bli forfulgt. Vi oppfatter det videre slik at Landinfo i praksis bekrefter dette. - Spørsmålet om Amir er en ledertype eller vil bli en aktiv evangelist, er i denne sammenheng underordnet. Iranere som er født som muslimer, kan ikke vedstå seg sin kristne tro uten fare for å bli forfulgt. «Frafall fra islam er forbudt. Iranere som konverterer fra islam til kristendommen kan risikere dødsstraff, hvis de er menn og livsvarig fengsel,- hvis de er kvinner» se s. 50 i « Avslag på søknad om beskyttelse».
At norske myndigheter aktivt velger å sende konvertitter til et slikt liv i frykt, fare, ydmykelse og forfølgelse oppfatter vi som fjernt fra de verdiene vi mener bør styre behandlingen av asylsøkere.
Menighetsrådet i Torshov og Lilleborg menighet
v/ sokneprest Hanne Kleveland og leder Unn Line Midttun