16 Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
17 For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
(18 Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne Gud,
som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.)
“Dat is ne Gnade Gottes.” – ”Det er Guds nåde.” Det sa min far ofte på platttysk, når vi fikk tatt inn silo på gården i tide rett før det regnet. Det ble et veddeløp med tiden. Karene kom kjørende på løpende bånd med traktor og vogn full av gress. Gresset ble tømt i en flatsilo. En stor, tung traktor ble kjørt av Peter Meyer, en korpulent bonde fra nabobygden med godt humør som kjørte gresset fast. Når siloen var full og komprimert, så var det alle mann og kvinner og barn på dekk. Grå skyer kom nærmere og nærmere. Plasten ble rullet ut og brettet opp. Små regndråper falt på plasten. Men også denne gangen hadde vi jobbet fort nok, beregnet sol og regn riktig, vært et team på tvers av ulike generasjoner. Heller ikke denne gangen skulle regnet få ødelegge foret til kuene for vinteren.
Og min far sa aldri at det var vår fortjeneste, hans beregning av vind og vær, det at han hadde stått opp kl.02 om natten for å vende gresset en siste gang. Nei, det var Guds nåde som ga oss dette foret og arbeidsfellesskapet. Han og bygdas menighet var dypt preget av denne lutherske og pietistiske fromheten. Livet ligger i Guds hånd og er en gave fra Gud. Vi lever av Guds nåde.
Som barn og ungdom vokste jeg bare opp med min fars fortolkning av livet. Ok, det var slik han forklarte alt. Men hva med urett og ondskap? Det er jo ingen nåde fra Gud? Hvor har grusomme handlinger plass i denne forståelsen? Jeg hadde følelsen av at min far bare lukket øynene for det. Kommer det onde også fra Gud? Når han er allmektig, kan han ikke da stoppe ondskapen?
Martin Luther kjempet med denne problemstillingen i sin tenkning og sitt liv. Han var redd for skjærsilden. Hvordan får jeg en rettferdig Gud? spurte han. Hvordan kan jeg unngå Guds straff? All fattigdom og sykdom rundt ham, var det Guds vilje?
Dagens tekst fra Johannes er evangelietlesningen til reformasjonsdagen som vi feirer om noen dager. Vår kirke er bygget på Luthers kamp og erkjennelse av at vi lever av Guds nåde.
Luther søkte seg tilbake til kilden for den kristne tro og satte fokus på dette: Guds rettferdighet handler ikke om at vi må gjøre oss fortjent hans kjærlighet. Når Gud gjør rettferdig, så ligger ikke hovedtyngden på det at Gud er en dommer vi skal frykte.
Luther gjør en viktig oppdagelse av hva Guds rettferdighet betyr, at vi blir rettferdige gjennom ham. Det er Gud ved Jesus Kristus som har tatt all straff på seg. Vi skal kunne leve i frihet og nåde.
Luther løp ikke bort fra det ondes problem, men han fant vel heller ikke noen klar løsning på det. For Luther er dette en type problem som det ikke kan finnes noen løsning på – det må fastholdes. Hvis Gud er allmektig, hvorfor skjer det da likevel så mye ondt? Han skiller mellom den skjulte og den åpenbarte Gud. Når det gjelder absolutte årsaker til det onde – og det gode - som skjer, kan vi ikke vite hvorfor, det er skjult for våre øyne.
Men det som er åpenbart, er budskapet om Gud som viste seg i Jesus Kristus. Slik Jesus så og møtte mennesker, slik møter Gud oss. Slik Jesus oppstod fra de døde, skal også vi oppstå igjen. Dette er den åpenbarte Gud – den forkynte Gud som har kledd seg i sitt ord. Det er den åpenbarte vi kan vite noe om og ha tillit til. Vårt liv er ikke avhengig av vår fortjeneste som noen gang er skikkelig bra, og andre ganger dårlig. Det onde skjer utenfor vår kontroll. Og det er denne tanken vi blir befridd fra: at alt som skjer er vår skyld. At vi ikke er flinke nok til å lykkes i livet. Nei, når vi blir rettferdig ved Gud, så er vi tatt imot allerede. I nåde. Og i den nåden kan vi hvile.
Er dette et budskap som kan være viktig i vår tid? Det er ikke din egen fortjeneste som er det viktigste. Unge voksne og ungdommer kan fortelle hvordan de havner i et hamsterhjul for å skulle bli perfekt. Stadig nye trender om å få kontroll over livet og kroppen rulles ut. De står i en kamp mellom å vite hva som foregår på sosiale medier og samtidig verne seg mot å havne i en ond spiral av tips til perfeksjonisme. Når jeg diskuterer dette med mine voksne barn, så skjønner jeg at jeg har glemt å gi dem noe grunnleggende i livet. Eller jeg har kanskje fortalt det, men det sitter ikke i ryggmargen: Å ta imot seg selv i nåde på en ukjent vei.
Hvordan kan vi formidle denne tilliten videre til stadig nye generasjoner? Dere har sikkert alle en ide og kanskje ser dere også utfordringene med å nå frem med vårt nådefulle budskap.
Mitt håp er at min fars barnebarn en gang sier: Dette er av Guds nåde. Det høres gammeldags ut, men kanskje er det også noe nytt som vi og våre barn trenger. Å kunne hvile i Guds hånd. Å stole på den åpenbarte Gud.
Ære være Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.