Les biskop emeritus Finn Wagles fastebetraking fra Lysvesper 8. februar

"Kanskje skal vi høre det som et ord om å bli mer og mer menneske. Menneskelivet er jo et relasjonelt prosjekt. 'No man is an island'.... Livet handler om alle de forhold vi er vevet inn i - til hverandre, til skaperverket, til oss selv og til Gud."

Lysvesper i Sagene kirke 8. februar 2018   

Markus 8,27-38    

Betraktning ved biskop em. Finn Wagle

                                                                                                    

Kjære medvandrere til lysvesper i Sagene kirke: Guds nåde og fred være med dere alle!

Akkurat i disse dager er kirkeåret i ferd med å snu. Vi har lagt julens krets bak oss. Vi vender oss mot fastetid og påske. Askeonsdag er bare en snau uke unna. Bibelteksten vi nettopp hørte er så full av fastetid, at jeg gjerne kunne ha begynt med å sitere fra Den katolske kirkes liturgi, nettopp for Askeonsdag: Vend om og tro evangeliet!

Det er et kall å være kristen: Følg meg, sier Jesus. Men også livet selv rommer et kall. I kveld vil jeg dvele ved begge disse kallene.

Følg meg: Disiplene kan aldri ha glemt den gangen de forlot alt og begav seg i Mesterens følge, fordi han kalte dem. Det var starten på et liv berøvet all sikkerhet, et liv hvor de måtte tåle onde blikk, men hvor de først og fremst opplevde at mennesker ble satt fri, at mennesker som lå nede ble reist opp. I Jesu følge opplevde de at evangelium skjedde, når Jesus foldet ut sin skapermakt. Før etterfølgelsen var krav, var den altså gave, den var skjenket eksistens.

Hva så med oss, vi som er berøvet muligheten til å følge Jesus langs Galileas hardtrampede stier? Vi er jo dermed også berøvet muligheten til å oppleve etterfølgelsen som gave og skjenket eksistens på samme måte som disiplene. Men kallet til oppbrudd gjelder også oss. Og kanskje finnes det også i våre liv et sted hvor etterfølgelsen nettopp tar skikkelse som gave og skjenket eksistens? Er det ikke det den kristne dåp handler om? Dåp er jo etterfølgelse. Og dåp er jo til de grader skjenket eksistens. Der får et menneske Den hellige ånds gave og blir født på ny, for å sitere fra vår kirkes dåpsliturgi. Slik er det vi settes på etterfølgelsens plass - for å leve og vokse som Jesu Kristi disipler.

Det stod en bevegende historie om dette i Vårt Land for en snau måned siden. Den handlet om den danske kunstner og forfatter Peter Bastian og hans bok:  "Alltid allerede elsket". Peter Bastian døde i mars i fjor. 4 år tidligere ble han døpt i en alder av 72 år. På hans gravstein er både fødselsdato, dåpsdato og dødsdato risset inn. Den siste tiden i Peter  Bastians liv ble en lang voksenopplæring i det store mysterium at vi alltid er elsket, uansett synder og prestasjoner. Vi kan ikke leve opp til fullkommenhetens mål. Men Kristus har vist oss det hele og gitt oss det hele, aldeles usentimentalt og nær livet. Peter Bastian var trett av å tilhøre generasjon prestasjon. Så hadde han altså til slutt blitt rammet av Guds nåde. Ved døpefonten fikk han knele ned og ta imot:  Alltid allerede elsket.

For Peter Bastian, som for oss alle, så starter etterfølgelsen som skjenket eksistens.

Det betyr jo ikke at vi er unntatt destruksjonens krefter. Destruksjonen hører med til de grunnleggende rammebetingelser i våre liv, helt til veis ende. Med destruksjonen følger synd og skyld, død og brutte relasjoner. Det gjelder også for oss som er kalt til et liv i modning og vekst i Jesu følge. Noen enlinjet vekst kan det aldri bli, når destruksjonen hører med til menneskelivets rammebetingelser. Men vekst ksn det bli for den som igjen og igjen rammes av Guds nåde: Alltid allerede elsket.

Men om ordet om å ta sitt kors opp og følge Jesus i destruksjonens verden ikke kan handle om moralsk fortreffelighet, hva kan det da handle om? Hvordan skal vi høre dette ordet i dag? Kanskje skal vi høre det som et ord om å bli mer og mer menneske. Menneskelivet er jo et relasjonelt prosjekt. No man is an island.... Livet handler om alle de forhold vi er vevet inn i - til hverandre, til skaperverket, tiil oss selv og til Gud." Relasjonen rommer et an-rop", sier den kjente svenske biskopen Martin Lønnebo. Relasjonen kaller på deg og venter på ditt svar, den kaller deg til an-svar. Den som har seg selv som prosjekt, kjenner ennå ikke seg selv, fortsetter Lønnebo. Er det derfor så mange unge mennesker sliter med sine liv? Narres de til å tro at meningen med livet ligger i å ha seg selv som prosjekt? Å bli seg sine relasjoner bevisst, både som an-rop og som an-svar, handler ikke det om å bli mer og mer menneske? Nettopp i våre relasjoner skal vi forvalte det mest verdifulle hos mennesket: bevissthet, viten, godhet, ansvar, ydmykhet, rettskaffenhet, ærlighet, empati, humor og hellighet.

For oss som kristne handler dette relasjonelle livet ikke bare om et liv i tro, men i forsakelse og tro, slik vi bekjenner det hver gang vi har dåp i kirken. At forbrukersamfunnet har problemer med problemet forsakelse, er ikke vanskelig å forstå. Forsakelsen rommer jo en trussel mot at fremtiden ligger i den ustoppelige veksten. Men hvorfor er ikke vi i kirken mer opptatt av forsakelse? Har ordet også for oss blitt et fremmedord, til og med i fastetiden. Tolker også vi forsakelse som et ord på dødens side, og ikke på livets side, vi som er kalt til å følge ham som holdt ut i alle fristelser, og nettopp slik viste seg som livets herre. Hvem skal i dag målbære neiet - for livets egen skyld. Uten forsakelse intet liv. Uten forsakelse, intet liv. Det handler om forsakelsens plass I våre liv, ikke som livsfornektelse, men som en del av livets egen puls. Det er et utsagn som kaller mennesket til å finne sin plass i alle de relasjoner vi hører hjemme. For oss som troende treffer det oss med en egen styrke, fordi vi er kalt til å følge ham som aldri lot destruksjonens krefter seire, men var lydig til døden, ja døden på korset.

Her ser vi også hva kirke skal være godt for: Her skal evangelium skje. Her skal  i mennesker under destruksjonens krefter rammes av Guds nåde. Her skal den som ligger nede reises opp til nytt liv. Her skal lovsangen lyde for livets Gud, med varhet for de an-rop vi så sterkt fornemmer når Skapelsens Gud i dag er på ferde: Og verden er din. Dens nød er ditt rop. Det kaller oss. Intet er vårt. Alt er ditt. Alt er vårt i deg. Amen

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"