I forrige nummer av Kirkebladet skrev jeg litt om Markion av Sinope (ca 85 – ca 160) som var en av de mest omstridte personene i kristendommens første århundrer. Markion var en kompromissløs forkynner av at Gud har åpenbart sin kjærlighet til oss i Jesus Kristus. Og siden Gud er god, og denne verden er full av ondskap og lidelse, kan verden ikke være skapt av den Gud som har åpenbart seg i Jesus Kristus. Verden må være skapt av en annen, lavere, kanskje også ondskapsfull gud, som Markion kalte for demiurgen.
Markion fikk mange tilhengere, men majoriteten innenfor de kristne kirkene avviste til slutt Markions tanke om de to gudene og holdt fast på skapertanken, slik det står i den apostoliske trosbekjennelsens første ledd: «Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper.»
Når Gud her betegnes som «Fader», er det altså både for å understreke at den Gud vi tror på er alle tings opphav, og for å knytte forbindelsen mellom Gud som skaper og Jesus. Det er «Faderen», Jesu Kristi far og opphav som også har skapt denne verden. Det finnes ikke to guder, det finne bare én Gud, og det er den Gud vi møter i Jesus Kristus.
Ordet «Fader» knytter altså første og andre ledd i trosbekjennelsen sammen. Men når kirken på denne måten holdt fast på skapertanken, avviste den også Markions løsning på det ondes problem. Og hva gjør vi da med det onde i denne verden? Hvor kommer det onde fra?
Gud og det ondes problem har utfordret lek og lærd i og utenfor kirken, før og etter Jesus. Jeg skal ikke engang forsøke å lage en oversikt over alle løsningsforsøkene her, bare ta et langt sprang fra Markion fram til Martin Luther og hente fram et poeng som var viktig for ham i denne sammenhengen.
Luther gir oss selvfølgelig ingen løsning på det ondes problem, men det han mener vi bør undre oss litt mer over, er ikke det onde i denne verden, men det gode. Vi bør undre oss over alt det som holder livet oppe og fornyer livet i denne verden, til tross for at verden er full av krig og sult og hat og nød og lidelse.
Hvor kommer det gode fra? Den som tror på Gud blir ofte krevd til regnskap for hvor det onde kommer fra. Men det gode er like gåtefullt, så den som ikke tror på Gud burde vel egentlig avlegge regnskap for hvor det gode kommer fra?
Hva gjør vi med det onde i denne verden? Luthers svar er både enkelt og vanskelig: Vi skal gjøre det vi kan for å stå imot det onde. Vi skal bekjempe det onde, bekjempe sult med mat; krig med fred, og hat med kjærlighet. Det forklarer ingen ting, men det viser at vi tror på en Gud som står på det godes side i denne verden.
Markion var faktisk helt uinteressert i denne praktiske siden av saken. Han hadde en forklaring som fratok Gud ansvaret for denne verden, dermed kunne han la verden seile sin egen sjø. Med forklaringen sin i baklommen kunne han snike seg unna de vanskelighetene som melder seg når krig skal bekjempes med fred. Verden ble likegyldig for Markion. Troen på Gud som himmelens og jorden skaper løser ikke det ondes problem, men den gjør til gjengjeld verden betydningsfull og verdifull.
Svein Aage Christoffersen