Men under uten like,
hvor kan jeg vel forstå
at Gud av himmerike
i stallen ligge må!
Vi skal synge det om litt.
Under uten like - ikke til å gripe, ikke til å fatte.
Hva var det som skjedde, og hvorfor?
Kanskje Gud følte at hele prosjektet ikke funka helt.
Skapelsen gikk bra, hav og fjell og himmel, alle slags fugler og dyr. Blomster og trær og innsekter og årstider.
Og mennesker, det var nærhet og harmoni. Vi leser at Gud og menneskene rusler rundt i den svale kveldsbrisen.
En utrolig bra start, men så skar det seg litt. Det ble en sånn veldig avstand.
Menneskene ute av hagen, Gud fjern, opphøyd, allmektig.
Og menneskene levde livene sine etter beste evne.
De elsker og de får barn, de ler og danser, krangler, blir lei seg, ensomme – de lever menneskeliv.
Og Gud skjønner ikke menneskelivet helt. Klarer ikke å nå fram med omsorg, og kjærlighet, men prøver, om igjen og om igjen:
Moses, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel og Amos og alle de andre.
Og kanskje innimellom spør Gud: «Hvordan går det egentlig med menneskene, jeg har jo gitt dem bud for hvordan de skal leve. Jeg så at Moses fikk med seg steinplatene. Hvordan går det?»
«Njai,» kanskje profetene sier. «Det går ikke så bra egentlig. De følger ikke alltid budene dine.»
«Nei vel, da lager vi nye lover,» kanskje Gud sier, «flere bud.»
Og profetene sier til folket at Gud kommer til å straffe dem hvis de ikke følger Guds lover.
Og Gud straffer og lager nye lover. En hel haug av lover. 613 lover og bud for å være nøyaktig.
Så en dag sier kanskje Gud: «Hva er det med disse menneskene egentlig, hva er galt med dem. Hvorfor følger de ikke budene mine …»
Så er det en liten profet som sier forsiktig: «Jeg tror ikke det er menneskene det er noe galt med. Du skjønner, alle skjemaene og lovene passer ikke alltid med menneskenes liv. For dem framstår du ofte som krevende, dømmende og straffende, noen er redde deg.»
«Tull, jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn,» sier Gud.
Men Profeten fortsetter: «Du skjønner, menneskene er helt fantastiske!
De er fulle av god vilje. Innimellom ensomme og lei seg. De kan leke og danse. De strever hardt for hverandre. De elsker og feiler, blir skuffet over seg selv og over andre. Noen ganger blir de sinna. De har fantasi og de har drømmer. De kan le og smile, de er morsomme. Menneskene er komplekse, forskjellige og fantastiske. Ikke én er lik den andre.
Og de har omsorg. Menneskene er fulle av omsorg.
Kom, bli med, se hvordan menneskelivet er. Bli med!»
«Lett for deg å si, hvordan skulle det skje liksom? I en tordensky? En røst fra himmelen, i en skystøtte, en ildsøyle eller en brennende busk? Kommer ikke nær menneskene da, en brennende busk i Birkelunden.»
Og Gud tenker, kanskje et par hundre år.
«Hmmm, menneskene er fulle av godhet og omsorg, skal jeg ta sjansen …»
Og Gud tar det ubegripelige spranget og blir menneske.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
En fortelling vi vender tilbake til gang på gang. Fordi den berører, gir oss bilder av en Gud som vil være helt nær, en Gud i en liten menneskekropp. Ikke noe stort og triumferende, men lite, overlatt, sårbart. Avhengig av kjærlighet og omsorg fra oss, som oss.
I den fortellingen som skjedde julenatt kan vi søke etter andre fortellinger, våre fortellinger. Fordi vi trenger omsorg og kjærlighet, nærvær og fellesskap. Fordi vi har våre sår, våre svik. Jeg er helt overbevist om at Gud ser på oss fragmenterte og ofte tåpelige mennesker med nåde. Fordi Gud tok sjansen på menneskenes omsorg, la sitt liv i våre hender. Fordi Gud finnes her hvor vi er, i det lave, fordi Gud nå vet hva menneskelig smerte og glede, lidenskap, tap, lykke og sorg er.
Det er derfor vi er her i kveld, samlet rundt krybben.
Men under uten like,
hvor kan jeg vel forstå!