Prekenteksten på 3.søndag i åpenbaringstiden står skrevet i Johannesevangeliet kapittel 4 vers 4-26.
Den samaritanske kvinnen med vannkrukken som vi hører om i søndagenes evangelietekst hadde levd en stund – og sikkert gjort seg mange erfaringer. Og alle var nok ikke like gode.
Historien forteller om en samtale og et møte mellom Jesus og en fremmed kvinne ved en brønn et sted i Samaria.
I et landområde preget av hete og tørke var brønnene viktige møtesteder – ikke minst for kvinnene. Og denne gangen ble møtet som skjedde viktigere enn noe annet som hadde skjedd før i denne kvinnens liv. Gjennom samtalen kommer det frem at hun har hatt mange menn – og han som hun nå har – er slett ikke hennes mann…
Det kan selvfølgelig dreie seg om at hun flere ganger har opplevd å bli enke, det var ikke så uvanlig på den tiden. Men tonen og brodden i det som sies kan også tyde på at det var noe mer – en prostituert kanskje – eller i hvert fall en som gikk fra det ene forholdet til det andre. Uansett – den samaritanske kvinnen var antagelig vant til at mange møtte henne med baksnakk og forakt. Og nettopp derfor ble også møtet med Jesus annerledes enn det hun var vant til…
Jesus møtte henne med åpenhet og ærlighet – han så på henne som et medmenneske – med krav på respekt – han så på henne i kjærlighet!
I forhold til sin samtid var Jesu holdning til kvinnen revolusjonerende. For det første skulle han som mann slett ikke snakke til en fremmed kvinne. For det andre så var hun samaritansk – det vil si en hedning og en utenforstående. Også var det dette med mennene hun hadde hatt – og han hun nå hadde – som ikke var hennes mann…
I forhold til vår tid og våre mål synes det kanskje ikke så revolusjonerende dette som Jesus gjorde. I lys av vår egen tids syn på seksuell adferd og trakassering kunne det kanskje vært på sin plass å spørre om andre sider ved Jesu holdning.
Hvorfor var det – og er det – først og fremst kvinnene som stigmatiseres og settes skyldtegn på? Hva med mennene og deres rolle?
I vår tid er dette viktige og nødvendige spørsmål, men i forhold til Jesu tid er dette irrelevant å tenke på. Med tanke på Jesu samtid og deres syn på kvinner og utenforskap var Jesu holdninger radikale og nytenkende!
Jesu holdning til den samaritanske kvinnen – og andre stigmatiserte grupper var revolusjonerende. Han så på dem med kjærlighet og respekt!
Og når alt kommer til alt er det vel ingen ting som er viktigere også i vår egen tid enn nettopp dette – at noen ser på oss med respekt og kjærlighetens blikk. Et blikk som ser bakenfor folkesnakk og rykter..
Jesu åpenhet og ærlighet ble vendepunktet for den samaritanske kvinnen. Ved brønnen møtte hun Messias – frelseren – han som fortalte sannheten om livet hennes – på en måte som satte henne fri og ga henne mot til å gå videre med hodet hevet!
Hva kan så – vi – lære av dette?
I en verden hvor millioner av mennesker er på flukt og vandring for å finne en bedre fremtid for seg selv og sine familier – og hvor fremmedfrykt og fordømmelse sprer om seg og blir brukt politisk – er det viktig å merke seg at Jesus ikke viste tegn til fremmedfrykt eller fordømmelse overfor andre kulturer og levesett. Jesus var ikke redd for å bryte med inngrodde konvensjoner og tenkesett.
Jesus var – og er – kilden som setter mennesker fri gjennom sin tilgivelse og kjærlighet. En kilde også vi kan drikke av – og vokse gjennom!