- Det er fantastisk å få lov til å være arkitekt for et kirkebygg. Ikke mange arkitekter får den anledningen, og det er en oppgave som rager høyt. Dette sier arkitekt Jostein Bjørndal, som er mannen bak det store kirkebygget som står klart til vigsling. Han synes oppgaven blir spesielt skjerpende når det gjelder en kirke, siden den skal oppsøkes av mennesker i alle livets situasjoner.
Han sitter igjen med en god følelse når han nå ser at kirken tar form og blir slik han hadde sett den for seg. Dimensjonene stemmer og inntrykkene er som for ventet. For intet er overlatt til tilfeldighetene. Utfordringen var å være tro mot tradisjonen uten samtidig å tegne noe som likner på noe gammelt. Kirken er en arketyp som gir spontane assosiasjoner, og utfordringen har vært å få med essensen av hva den står for.
I den nye kirken står lyset i sentrum. - Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, sier Jesus, kirkens hovedperson. Hele arkitekturen peker mot lyset og bygger opp om visjonen av lyset.
Vender oss mot lyset
Kirken inneholder lite av såkalte smarte, moderne løsninger som stjeler oppmerksomhet. I alle rom er det lag vekt på det enkle. Overgangene mellom de forskjellige bygningsmaterialene er direkte, uten lister som kan stjele oppmerksomheten. Det er ingen overgang mellom vegg og vindu. - Muren løper. Den stopper. Der er vinduet og lyset. Veggene starter igjen og løper videre.
- Forenkle og fravær av detaljer er også detaljer, fortsetter Bjørndal, og understreker at renheten uttrykkes ved å kutte ut det uvesentlige og få fram det vesentlige.
I enkelheten er mangfoldet betonet sterkt. – Hvert rom skal gi én opplevels
e. Ingen av dem har lik funksjon og alle skal være forskjellige, forklarer Bjørndalen. Men de har noe felles. Alle rommene er orientert mot lyset, mot de store vinduene, som både gir kontakt utad, virker samlende og bidrar til å fokusere rommet. De bidrar til å skape rom som skal være seg selv mest mulig. Vi er ute etter de rene opplevelsene, ute etter lyset.
- Når folk kommer inn i et rom orienterer de seg alltid mot vinduet. Vi vender oss alltid mot lyset. Akkurat som katten, som alltid finner det beste stedet for å legge seg til når den går inn i et rom.
I dette konseptet inngår også klostergangen langs kirken, som skal fungere som en transportgang, men som bidrar til den helhetlige lysopplevelsen. - Skjønnheten i å bevege seg i en smal korridor med høyt tak skal gi en god følelse, og den smale gangen med lite lys skal være en kontrast til de små rommene med mye lys som en kommer inn i.
Og man kommer sjelden inn i det samme rommet to ganger og får den samme opplevelsen. Når vinduet er dekorert med fargete motiver treffer lyset rommet ulikt gjennom hele dagen og gjennom hele året.
Fra mørke til lys
Den røde tråden gjennom prosjektet har vært å forenkle. Når to materialer møtes skapes noe viktig, og fraværet av overganger gjør at skyggene spiller med. Dette prinsippet som gjelder kirkens indre, preger også inntrykket som møter oss når vi kommer til kirken.
- Hele fasaden er forsøkt gjort stor. Dette er et stort viktig bygg, og det skal få være stort. Når en møter veggen er den 100 meter lang, og den brytes ikke ned, men det skal få lov å være kraftfull. Den skaper kraft ved den kontinuerlige flaten og virker skjermende mot trafikken utenfor, samtidig som den inviterer til besøk.
I denne helheten er siktlinjen og de visuelle aksene vesentlig. Hovedporten annonserer seg som stor og kraftig, så ingen skal være i tvil om hvor inngangen ligger. Derfra går det en kraftig vertikal gjennom hele kirken gjennom de tre viktigste rommene – kirkesalen, konfirmantsalen og kapellet.
Den går fra alterbordet i kapellet til alterbordet i kirken, og det er 100 meter sikt hele veien med mulighet til å gå i prosesjon. Høyest ligger alterbordet der det er høyest og bader i lys. I den andre enden ligger kapellet, senket ned i jorden. Det blir en fortelling mellom ytterpunktene – livet og døden. I den ene enden finner vi død og forvissning om at noe er passert, i den andre undring åpenhet og oppløftethet.
Atle Skretting