Både vekst og kunnskap har vært viktige stikkord gjennom Clementsens 36-årige prestegjerning. Å få avslutte den i Vår Frelsers menighet betegner han som en «gavepakke».
- Jeg er egentlig ikke en som trenger så mye endringer. Livet byr på så mange variasjoner uansett. Men nå er jeg glad for muligheten det var å få komme tilbake til sentrum, forteller Hasseløy Clementsen. Som trådte sine barnesko på, ja Hasseløy - eller Bakarøy som øya også heter.
Fra 1985 til 2000 var han prest i Skåre menighet, og de siste 18 årene har han hatt arbeidssted i Norheim menighet. Clementsen har siden han ble ordinert i Vår Frelsers kirke i 1980, vært sterkt involvert i trosopplæring og arbeid med barn og unge. Han har i alle år vært engasjert i KFUK-KFUM, også som ungdomsprest i Bærum på 80-tallet.
- Jeg har tenkt en god stund at Norheim fortjente en yngre prest. Men så har årene gått, og jeg har hatt det godt der. Jeg har heller ikke sett for meg at jeg fikk sjansen i Vår Frelsers og hadde ikke frimodighet til å søke i min alder, innrømmer 64-åringen.
Men da Sveinar Medhaug meldte overgang til Åkra, la biskopen kabalen på nytt uten å lyse ut soknepreststillingen. Clementsen fikk såkalt «endring av tjenestested».
- En spesiell måte å forlate en menighet og komme til en ny på?
-Ja, det er jo det. Men jeg gleder meg. Samtidig kjenner jeg at det er vondt å se folk i øynene og si takk for meg i
Norheim.
«Saltråk» i språket
Dermed får Vår Frelsers en splitter ny sokneprest, som likevel kjenner menigheten fra slik den var fra før 1970. I barndommen hans var kirka bare til for de store høytidene. Familien gikk i kirka på julaften, og kun det. Fra oppveksten på Bakarøy fikk han blant annet med seg et språk med «saltråk i» som han sier.
- Jeg har alltid blitt mobbet for at jeg var fra Bakarøynå, og sa «kyttkater» og «skule».
Da var det mer naturlig å vende seg vestover, enn inn mot byen og den «rette» sosiolekten.
- Nå gleder jeg meg spesielt til å være prest på Røvær. Bestefaren min var fisker og far var sjømann. Jeg var mye ute på sjøen og fisket med far etter at han ble pensjonist. Røvær og Bakarøy har mye til felles, og jeg kjenner sjargongen og mentaliteten begge steder.
KM aktiviserte troen
Som voksen setter han også pris på nærhet til sjøen og det å jobbe hardt med nevene. På fritiden setter han seg gjerne i kajakken og padler ut fra landstedet i Førresfjorden. Eller han graver i jorda og bygger med stein i hagen.
Men hvordan hadde det seg at en bakarøygutt med fiskerfamilie og et distansert forhold til kirka ble til en kunnskapshungrig akademiker med prestekall?
- Halve klassen min på gymnaset var engasjert på KM-huset og i Keystone, som da var et av Norges første Tensing-kor. I dette miljøet fikk jeg aktivisert en tro som jeg kanskje ikke visste at jeg hadde. Jeg ble ganske fort interessert i å lete etter svar på viktige spørsmål og var med å danne bibelgrupper. Jeg søkte kunnskap og innsikt i teologien, men kunne ikke se meg selv om prest. Etter hvert fikk jeg en trygghet, og jeg ble værende i teologien og kom aldri ut igjen. Leitingen etter svar utfordret troen min og det fortsetter den å gjøre. Jeg ønsker å finne svarene framfor å bygge en plattform av trygghet der alt er stabilt. Jeg ønsker å formidle noe jeg kan stå inne for og faktisk har jobbet med for å komme fram til, forteller Clementsen.
Ekte og sant
En som ble ordinert til prest i 1980 har sett en del trender komme og gå i Kirke-Norge. Er det noe i prestejobben som har utkrystallisert seg, noe Clementsen har holdt fast ved gjennom tiårene?
- I andre del av 80-tallet var familiegudstjenester veldig viktig. Prestene var opptatt av at vi skulle være veldig kreative og fange oppmerksomheten til menigheten med nye spennende påfunn. Nå tenker jeg at det jeg sier kan være veldig enkelt, men det skal være ekte og sant. Jeg er kanskje ikke så opptatt av måte noe blir formidlet på, men av innholdet.
I møte med en ny menighet stiller han seg både åpen og lyttende.
- Jeg kommer ikke med ferdige svar, men må lytte meg inn og bli kjent med både planer og menighetsliv.
- «Variert gudstjenesteliv» har vært stikkord for hva man har ønsket i menigheten. Hva legger du i det?
- Jeg har som mål at alle som er til stede i gudstjenesten føler at gudstjenesten er for dem. Jeg er nok ikke tilhenger av de reindyrka ytterpunktene i gudstjenestefeiringen. Mine beste gudstjenesteopplevelser er når både barn, ungdom og voksne lager gudstjeneste sammen. Når jeg merker at ungdommene har gjort gudstjenesten til sin egen, og når de voksne synes det er stas og opplever det som en gudstjeneste de kan ta del i og glede seg over.
Trosopplæring for voksne
En bibelgruppe i Norheim menighet ga Clementsen en avskjedsgave som han satte pris på: en figur av en person som sitter med nesen i bøkene. Det lille kunstverket bar navnet «Quest. Explore, discover».
- Jeg følte det var ganske treffende, ja, innrømmer presten, som stadig er på jakt etter å finne svar på de store spørsmålene. Å formidle kunnskapen videre er viktig for ham.
- Jeg har jobbet mer og mer med teologi de siste 15-20 årene og er glad i undervisningsdelen av prestejobben. Det er et hovedpoeng for meg å tenke trosopplæring for voksne, sier Clementsen, og utdyper:
- Som mennesker forandrer vi oss, vi gjør erfaringer og oppdager nye sider ved livet ettersom årene går. Og vi får økt kompetanse på noen områder. Tro er heller ikke noe statisk. Men for noen bremser kunnskapen om tro opp, og står igjen på et tidligere stadium. Jeg er opptatt av at det skal være en utvikling og progresjon i hvordan vi erfarer Gud i livene våre. Det henger sammen med en ekte og sann tro.
Bibeltroskap
- Hva da med områdene der vi kommer fram til ulike svar på teologiske spørsmål?
- Jeg opplever det ikke som negativt at det er spenning knyttet til viktige livsområder der troen har noe viktig å si oss. Den største faren er at vi låser oss fast i gamle svar som ikke nødvendigvis er de rette. Bevegelse er viktig. Jeg synes jeg har lært mye av å lese historien om igjen og om igjen. Kirkehistorien ikke minst. Hvilke svar hadde de før? Hva var selvsagt for dem? Skilsmisse og gjengifte og kvinnelige prester var de store etiske spørsmålene da jeg studerte. Nye svar på disse spørsmålene har helt opplagt med bibelsyn å gjøre. Bibeltroskap er å forholde seg til Bibelen slik den ønsker å bli oppfattet.
- Hvordan kan vi vite hvordan Bibelen ønsker å bli oppfattet?
- Ser vi på Bibelen samlet, så må vi spørre oss: Gir skriftene seg ut for å være ufeilbarlige? Har vi i årenes løp forholdt oss til dem som ufeilbarlige, eller har vi bare latt som det? Et eksempel fra folkloristikken: For 100 år siden dekket kvinner til håret sitt i landet vårt, spesielt når folk kom på besøk eller man var ute blant andre. Dette er det til de grader solid teologisk begrunnelse for. Men tradisjoner og praksis har likevel endret seg.
Kirkens utfordringer i en ny tid
Den norske kirke går inn i tider med store endringer. Både forholdet til staten, intern organisering og teologiske uenigheter gir nye utfordringer. Clementsen har størstedelen av sin prestegjerning bak seg, men går med oppbrettede ermer inn i de nye oppgavene. Det kan virke som om utfordringene trigger arbeidslysten.
- Vi er i en brytningstid i kirken. Vi må etablere oss på ny som en folkekirke folk føler seg hjemme i, og finne en vei i dette nye terrenget. Folks tilhørighet må bli med over i en ny kirkevirkelighet, ivrer han.
- Hvordan skal vi få til det?
- Som folkekirkeprest har jeg alltid tenkt at den store kontaktflaten vi har og alle de møtepunktene vi har med folk, de må vi prøve å utvikle enda mer. For eksempel i forbindelse med merkedager i livet når folk oppsøker kirken. Det er vårt ansvar som kirke å bygge en bro inn i folks hverdag. Vi kan ikke bare sitte og si: «håper de kommer til oss». Vi må gjøre kirka nærværende og relevant i folks hverdagsliv.
Sigve Hasseløy Clementsen bli innsatt som sokneprest 1. pinsedag den 15. mai kl. 11.00 i Vår Frelsers kirke.