Det er kun halvannet år siden Andreassen ble ordinert til prest, men noen fersking i gamet er han ikke. Få har tilsvarende erfaring med å jobbe i menigheter på Haugalandet som Einar Andreassen.
Selv omtaler han ordinasjonen den 15. august i 2015 i Avaldsnes kirke som en «drøm som gikk i oppfyllelse».
- Jeg opplevde at folk satt i trappene i kirken, det var fullt hus, det var varmt og stor glede!
Drømmen hadde han båret på nesten hele sitt voksne liv.
- Jeg har hatt en opplevelse av at jeg skulle bli prest helt siden jeg var ung, forteller 52-åringen, som også har tatt kateket og diakon-utdannelse. Han har vært ungdomsarbeider i Indremisjonen, klokker og menighetssekretær, kateket, ungdomsutvikler og områdeleder. Men det var prest han skulle ende opp som.
- Biskop Bjørn Bue hadde satt seg som mål at jeg skulle bli ordinert i år 2000. Men det tok enda 15 år før jeg ble prest, blant annet etter gode samtaler med biskop Erling.
God nok som han er
Veien til presteyrket har ikke vært uten hindringer for Andreassen.
- Jeg vet litt om veier og omveier. Men jeg er ikke lei meg for det. Jeg har fått kunnskaper om livet som det er bra for en prest å ha. Det skaper en trygghet for meg, og jeg tror også det preger mitt møter med mennesker, forteller kapellanen.
- Jeg har et liv bak meg som har vært litt spesielt, det skyldes flere ting. Jeg har hatt «noen huller i plattformen min», som jeg pleier å si det. De måtte bearbeides og tettes. Jeg våget blant annet ikke å tro at jeg var god nok til å ha den rollen i et fellesskap. Men jeg har etter hvert erfart at det er jeg. Jeg er god nok som Einar, med det jeg er, og med det jeg kan formidle.
Når Einar Andreassen formidler sitt eget gudsbilde, er det ikke vanskelig å høre at det kommer fra hjertet. Gudsforholdet har vært prøvd, og det har holdt – i gode og onde dager.
- Også når vi er nede i sørpa, skal vi få tro at det er en Gud som hører oss. Han kan vi be til, han kan vi kjefte på. Gud er i berøring med oss uansett hvordan vi har det.
Men presten har også stor forståelse for at ikke alle har en like åpenhjertig og uttalt tro som han selv.
- Vi som kirke må ikke gjøre Gud liten med å tro at det er vi som må gjøre alt. Vi må tro at Han virker i menneskers liv, i gudstjenesten, men også når de går ut av kirken og før de kommer inn. Levende og tydelig tro synes ikke alltid så godt, men den kan gjerne være aktiv for de det gjelder likevel. Ingen er bare det vi ser.
Ikke skyggeredd
Noe av det sterkeste Andreassen opplever som prest, er å dele ut nattverd.
- Når folk kommer til nattverd, kneler og mottar Jesu legeme og blod, opplever jeg meg som et redskap for Gud, og jeg blir ofte grepet av stundens alvor.
For øvrig hender det rett som det er at presten ikke bare blir grepet av stundens alvor, men også rørt til tårer av den.
- Under en vielse i en familie jeg kjente, la brudens forlover diskret et lommetørkle på alterringen til meg, humrer han.
Følelsene sitter gjerne løst hos Einar Andreassen, men ikke bare de han selv karakteriserer som «feminine». Mot, styrke og en sjelden ureddhet sitter like bak de smilende øynene. I tøffe tak viker han ikke blikket.
- Jeg er ikke skyggeredd. Jeg har opplevd det meste, konstaterer han.
- Hvordan har det vært å være prest disse årene? Ble det slik du trodde?
- Prestegjerningen ligner veldig på det jeg trodde det skulle være. Noe av det som har ligget i drømmen min, er å få lov å være med å forkynne et evangelisk budskap. Å bringe Jesus ut til folk.
Det andre jeg har drømt om er å få lov å være med å skape diakonale menigheter, med fokus på omsorg. Det handler om å våge å være sanne. Å være ekte mennesker på godt og vondt. Derfor må vi møte hverandre med respekt, sier Andreassen, og kommer fort til kjernen av sin egen tro:
- Jeg tror at det å forkynne Jesus er å bygge fellesskap der folk opplever seg frie. Jesus er et godt forbilde for oss når det gjelder å være ekte og sanne. Den friheten han ønsker at vi skal ha som mennesker, ligger skjult i det å våge å være sanne. Guds nåde henger sammen med dette. Å våge å være ekte, skaper fred. Derfor kan vi akseptere oss selv, tro at vi er gode nok, og møte andre med den samme respekten, sier Andreassen, og understreker: - Dette er ikke bare teologisk teori, dette er noe som gjelder i all praksis: At uansett hvor vi bor eller hvem vi er, har vi mulighet til å utgjøre en forskjell.
«Forferdelig sosial»
Selv er Andreassen karmøybu, og bor på Håvik, nord på øya. Det har vært et godt utgangspunkt for en tjeneste som har strakt seg over hele Haugalandet, fra Skudeneshavn til Nedstrand og Haugesund. Andreassen har også jobbet i Sjømannskirken som områdeleder og konsulent.
- Er det sånn at Den norske kirke har litt å lære av hvordan Sjømannskirken jobber?
- Jeg opplever nok at Den norske kirke har mye av det samme preget som Sjømannskirken, men at folks syn på organisasjonene ofte ikke er det samme likevel. Sjømannskirken har et positivt rykte, og når folk reiser ut og kommer bort hjemmefra senker de skuldrene og blir ofte litt åpnere i møte med kirken, tror Andreassen.
Møter med mennesker er kanskje noe av det Andreassen setter aller mest pris på med jobben.
- Jeg er så glad i folk! Jeg er så sosial at det er helt forferdelig, sukker han, og forteller at noen som kjenner han godt, spøkte med at de kunne laget et eget kontor for ham på kaféen på Oasen, for så å bygge menighet ut fra det.
- Jeg liker meg på kafé, ja.
Nærheten mellom mennesker og nærheten til Gud er også gjerne det som preger prekenene hans. De forbereder han for øvrig ofte mens han driver med praktisk arbeid. Han har nok av prosjekter å ta av: båt, hytte, og et lite småbruk krever sitt.
- Sterkt meningsfullt
På jobb i Den norske kirke er noen av hovedoppgavene å ha både begravelser, gudstjenester og vielser.
- Disse handlingene er noe av det jeg synes er særlig fint med det å være prest. En ting er selve ritualene. De er faste og gir oss trygghet i samfunnet og er positive inn i kulturen vår. Noe annet flott er menneskene jeg møter. Det er jo alltid forskjellige møter, konstaterer Andreassen, og trekker spesielt fram erfaringen fra begravelser:
- Det er sterkt meningsfullt å få lov til å få anledning til å være en medvandrer i sorgen, og slik prøve å skape en god ramme og erfaring for dem som opplever en tung dag.
Også vielsene berører: - Da ser jeg kjærligheten, glansen i øynene, håpet om framtiden, det lyser av det gode og det flotte, stråler kapellanen selv.
- Og gudstjenesten skal sette de troende i stand til å se seg selv i Guds bilde, og samtidig utføre sin tjeneste i glede.
Trosopplæring er også en av oppgavene han vil få i Rossabø og Skåre menigheter. Et særlig viktig område for den tidligere kateketen og pedagogen.
- Trosopplæring for meg er å skape arenaer der barn, unge og voksne kan finne sin plass, for å få den kunnskapen og kjennskapen de trenger både til seg selv og til troen. Det er viktig å vektlegge både kunnskap om og kjennskap til Jesus. Barn sanser fort den åndelige dimensjonen som vi alle trenger i livet, smiler Einar Andreassen.
Søndag 22. januar kl. 11.00 blir Einar Andreassen innsatt som kapellan i Rossabø kirke.
I Skåre blir han ønsket velkommen søndag 29. januar kl. 11.00 i Udland kirke.