De forskjellige leddene, blant annet utsmykking, symbol og kransepålegging, må tilpasses den gudstjenestelige karakteren. Den liturgiske fargen ved gravferd er fiolett, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Andre farger kan også benyttes.
Gangen i seremonien
Gravferden starter med preludium (inngangsmusikk), salme, noen innledende ord og en bønn. Etter det framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. I begge tilfeller vil det være naturlig å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for de som stod han/hun nær. Etter minneordene er det også mulighet for andre korte hilsninger, kransepålegging, opplesning og lystenning.
Etter minneordene er det gjerne en salme eller et musikkinnslag før presten eller den som står for gravferden leser fra Bibelen og holder en kort tale ut frå skriftordet. Det blir så bedt en bønn før alle ber Herrens bønn sammen.
Før postludiet (utgangsmusikken) kan det være et musikkinnslag eller en salme. Ved gravferder og ved sørgehøytider andre steder enn i krematoriet, blir kista båret ut under postludiet. Det er vanlig at representanter for den nærmeste familien eller venner av avdøde er med og bærer kista.
Ved kistegravferd er det også skriftlesing ved grava før presten ber en bønn og kista blir senka. Så følger jordpåkastelse. Deretter leser presten et ord fra Bibelen før han eller hun leser velsignelsen og alle synger en salme. Ved bisettelse for kremasjon kan jordpåkastelsen skje i kirka/kapellet. I krematoriet har en nedsenkning etter siste salmen, deretter følger jordpåkastelse, skriftord, velsignelse og salme.
Retning for sorgen
Gravferden er viktig for en reelt følelsesmessig avskjed med den døde. Sammen med en båreandakt og eventuelt det å stelle den døde, kan gravferden gi sørgetida en god start. Gravferden kan gi sorgen en retning som kan omdanne sorgen til en ressurs i livet til den enkelte. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir de som er med, mulighet til å markere gravferden som en viktig hendelse i familien og vennekretsen.