«Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.»
Joh 15,26-27
______________________________________________________________________________
Denne søndagen, inneklemt mellom Kristi himmelfartsdag og pinse, den føler jeg meg på mange måter hjemme i. Disiplene venter. De er forventningsfulle og samtidig engstelige. De har gått gjennom en del kaotiske uker. De har kjent på et bredt spekter av følelser, fra skam og ensomhet til fellesskap og glede. Jesus har vært sammen med dem på en ny måte etter oppstandelsen. Men de har fortsatt kunnet spise sammen og se hverandre. Nå har Jesus blitt usynlig for øynene på dem, slik han er usynlig for oss. Disiplene står igjen med løftet om at han fortsatt skal være tilstede hos dem gjennom Den hellige ånd. De venter. Kanskje er de håpefulle. Kanskje er de forventningsfulle? Sannsynligvis er de også redde. De står foran noe ukjent.
Dagens lille tekststykke (Joh 15, 26-27) er et utdrag fra Jesu lange tale til disiplene før han skal dø, slik den er satt opp i Johannesevangeliet. Han lover dem at Den hellige ånd skal komme, men både umiddelbart før og umiddelbart etter forteller han dem også at ting kommer til å bli vanskelig. I denne sammenhengen blir det tydelig at Den hellige ånd ikke er noen suksessoppskrift eller vei til rikdom og lykke.
Men disiplene har enda ikke sett den fulle styrken i Den hellige ånds stormvind. De har enda ikke sett fylden i Den hellige ånds stille hvisking. Kanskje kan vi et øyeblikk leve oss inn i deres situasjon. Kanskje kan vi også kjenne på forventningen – Den hellige ånd kommer! For disiplene ble det et før og et etter. Pinsedag forandret deres måte å se livet og verden på.
Det kan være litt krevende å snakke om Den hellige ånd i en luthersk kirke. Vi er tydelige på at vi får Den hellige ånd i dåpen. Og mange ganger slutter vi der. Men Den hellige ånd er ikke ferdig der. Vi trenger ikke å vente på en ny åndsdåp, Den hellige ånd er der, helt nær oss. Men det er fortsatt store ting å erfare og oppdage!
Den hellige ånd er en kraft større enn vi aner tror jeg. Men vi gjør den så ofte mindre enn den er. Kanskje fordi det også er mange som har misbrukt den hellige ånd. Tatt den til inntekt for sine egne ideer og vonde hensikter. Ofte ganske så ubevisst.
«Jeg tror Gud sier at jeg skal slå opp med deg.» var det en gutt som sa til meg en gang. Ja, kanskje det, men du får ta ansvar selv. Ikke legg skylden på Den hellige ånd! Mye vondt har skjedd i Den hellige ånds navn, og det er helt forferdelig. Men kan vi klare å ikke kaste babyen ut med badevannet?
Den hellige ånd er Gud nærværende i våre liv. Og når vi gjør Den hellige ånd liten, da blir det også vanskeligere å oppdage alt det gode som skjer på grunn av den.
Den hellige ånd blåser overalt hvor den gis rom. Det er aldri for sent å åpne opp for den livgivende vinden som kommer fra Gud.
Jeg føler meg hjemme i denne søndagen fordi jeg lengter mot pinsedag.
Jeg er fortsatt engstelig og bekymret. Jeg er fortsatt feig og svak. Kanskje vil det følge meg hele livet – sannsynligvis, men jeg har et håp om at Guds ånd er en vind som kan komme med forandring, som kan komme med større frihet og mot. Noen ganger i befriende øyeblikk, andre ganger som del av en større forandring.
Den hellige ånd er virksom allerede i lengselen, skriver Wilfrid Stinissen. Katolikk og meget klok karmelittmunk, som det er verdt å lytte til:
Ånden vil stadig leve mer i vårt liv fortsetter han. Vi trenger ikke være fornøyd med det vi allerede har, for det finnes alltid mer. Gud gir ånden i fullt mål.[1]
Men det er også som Nadia Boltz-Weber, luthersk pastor i Denver, sier. Hun får spørsmålet: «Hva gjør du for å komme nærmere Gud?» Og hun svarer spontant: «Hva? Ingenting. Høres ut som en forferdelig idé, spør du meg, prøve å komme nærmere Gud! Som oftest ønsker jeg vel heller at Gud skal la meg være. Å komme nærmere Gud kan jo bety å bli fortalt at jeg skal elske noen jeg ikke en gang liker, eller å gi bort enda mer av mine penger. Det kan bety å la en drøm eller ide som jeg liker godt bli røsket bort.»[2] Den hellige ånd er Guds vesen. Den hellige ånd er virksom i bønnen: «La din vilje skje på jorden, slik som i himmelen.»
Tilbake til Wilfrid Stinissen, han siterer salme 104: «Du sänder din ande, då skapas liv. Du gör jorden ny.» Og han fortsetter: «Den jord som den hellige ånd fornyer og omskaper er i første omgang oss selv. Ånden endrer ikke omstendighetene, den endrer ikke miljøet, ikke landet vårt eller stedet vårt. Men den endrer mennesker. Mennesker som åpner seg og gir stormvinden mulighet til å blåse gjennom dem.»[3] Og når mennesker blir forandret, ja da kan mye endres, både miljøer og steder, til og med land kan forandres.
Jeg tror Den hellige ånd kan forandre oss om vi vil eller ikke, og jeg tror ikke den gir seg. Men vi kan også velge å si nei, gang på gang.
Vi kan velge å overdøve dens stille hvisking. Vi kan velge å avfeie den.
For kanskje skaper den også en gnagende uro. Et ubehag. Vi har så ulike gnagende følelser, og de fleste av dem er absolutt ikke fra Gud! Men jeg tror også det finnes en slags hellig uro.
Boltz-Weber setter ord på hvordan sannhetenes ånd noen ganger kommer og rister litt i henne. Sannheten skal sette deg fri – står det – «men ikke før den er ferdig med deg!» legger hun til.[4] For det kan gjøre vondt å få øye på en sannhet om seg selv. Det kan være tøft å bli avslørt på noe jeg helst ikke vil se. Sannheten kan brekke oss. Men det er først når vi bygger på noe sant at vi kan settes sammen igjen til et helere menneske.
Det er typisk for ånden at den skaper dyp. Verden er ikke lenger svart/hvitt. Det er ikke lenger dem og oss, slemme og snille. Ånden bryter opp det todimensjonale og gir det dybde. Det gjelder både utenfor oss, og inni oss. Og det kan være krevende – og befriende.
Jeg plukker mye løvetann for tiden. Og jeg syns jeg ser noen likheter mellom Den hellige ånd og løvetenner.
Begge kan dukke opp hvor du minst aner det.
Kanskje er det til og med en likhet at begge kommer opp der hvor vi minst av alt ønsker dens innblanding?
Kanskje er det en likhet at begge lyser opp? Løvetannen er stor, og gul som en sol, og med en 4-årings øyne er det de vakreste blomster. Hvilken glede det er at de finnes nesten overalt i hager og grøfter!
Med den voksenes øyne for kontroll og orden og med mer kunnskap om blomster og ugress falmer løvetennenes skjønnhet, og de skyves bort til et hjørne hvor vi ikke kan se dem mer.
Heldigvis tror jeg de har en likhet til - Den hellige ånd er, som løvetannen, robust. Den gir seg ikke. Den blåser overalt hvor den gis rom. (Barnelykke å finne en vissen løvetann å blåse på – frøene farer overalt av gårde med vinden.) Kanskje trenger vi ikke å se på spesielle steder etter Den hellige ånd. Kanskje er den like hverdagslig som løvetenner om våren?
Men fra blomster til frukt, Jeg vil avslutte med åndens frukter. For selv om ånden kan skape ubehag i våre liv, så er det bare på vei til noe enda større, enda bedre, enda vakrere.
På en leir jeg var som ungdom var det ei som fortalte meg at åndens frukter var like mange som klokkeslagene på slutten av hver gudstjeneste. Derfor nevnte hun alltid åndens frukter for seg selv under de 9 bønneslagene. Den ideen har jeg hatt med meg i alle årene etter dette. Og når de 9 slagene slår nevner jeg åndens frukter:
Kjærlighet, glede, fred.
Overbærenhet, tålsomhet, selvbeherskelse.
Vennlighet, trofasthet og godhet.
Det er ikke noe vi selv skal klare. Det er nåde. Det er åndens frukter. Og Den hellige ånd skal vitne om Gud, og hjelpe oss og vitne om Gud. Det er derfor vi får del i åndens frukt – for det er Guds vesen.
Og hver gang Den hellige ånd blåser ser vi mer av Gud. Da kan et steinhjerte byttes ut mot et kjærlighetsfullt hjerte. En lukket hånd åpnes mot en fremmed. Noe vakkert vokse ut av ingenting. Når ånden blåser kan det komme velsignelse ut av mine egne dumheter. Når ånden blåser kan godhet vinne over egoisme. Fred og vennlighet kan vinne over frykten.
Når ånden blåser finnes det håp, fordi den er så mye sterkere og mer kreativ og mer livgivende enn all dritt og møkk.
Den hellige ånd er livgiveren.
Kom, hellige ånd.
[1] Stinissen, Wilfrid. Som en skatt… Predikningar av Wilfrid Stinissen. Artos/Libris: 1998, s. 114
[2] Boltz-Weber, Nadia. Accidental Saints. Finding God in all the wrong people. Canterbury Press: 2015 s. 8
[3] Stinissen, Wilfrid. Som en skatt… Predikningar av Wilfrid Stinissen. Artos/Libris: 1998, s. 112
[4] Boltz-Weber, Nadia. Cranky, Beautiful Faith. For irregular (and regular) people. Canterbury Press: 2013, s. 72