Tekst: domprost Kari Mangrud Alvsvåg
Det er snart Allehelgen, og over hele verden beveger mennesker seg mot samme mål. Vi vandrer til gravene til våre døde. Noen har med seg granbar og lyng, noen har en liten engel eller et hjerte, og mange har med seg lys. Vi pynter og steller for våre savnede. Vi minnes, vi gråter, vi sørger. Det er godt at det er satt av en egen helg for det, en helg der vi blir minnet om å minnes. For sorgen krever tid. Den tar krefter og den varer ofte lenger enn vi tror. Den har sin helt egen tidsregning, så selv når det er gått mange år siden tapet, kan sorgen slå til og kjennes helt fersk.
Sorgen kommer i bølger, sier mange som lever med savn etter en de var glad i. Det er som å stå med bare føtter i vannkanten på stranda, med ryggen til havet, og så skyller sorgen som havet inn over føtter og legger. Noen ganger har vannet god temperatur, og bringer med seg gode minner og en sorg i mildt vemods form. Andre ganger kommer sorgbølger iskaldt, brått og med stor kraft, så man nærmest blir slått over ende av sårt og rått savn. Det er hardt arbeid, og det krever stor tålmodighet, å bearbeide tapet når en man elsket dør.
Kan føles som å dø
Den første tiden etter et dødsfall, kan det hende det kjennes som om man skal dø selv. Det kan føles meningsløst å fortsette livet alene, og det kan føles som om dagene er helt tappet for energi og oppdrift. Mange får vondt i kroppen, mange sover lite, andre sover helt usedvanlig mye, og noen sliter med hodepine og trykk for brystet. Kroppen bærer sorgen. Smertene i ledd og muskler forteller at du er i dyp sorg. Kroppen forteller deg med all mulig tydelighet at du må sette ned tempoet, du må gi sorgen oppmerksomhet, og du må stelle godt med deg selv. Men kanskje orker du ikke det, du har ikke matlyst, og du klarer ikke flytte bena. Da trenger du at noen tar seg av deg. At noen støtter og hjelper deg.
Å støtte og hjelpe de som sørger er fellesskapets oppgave. Vi må passe på dem, vi må ringe dem, eller sende en melding, og forsøke å være et medmenneske i en veldig vanskelig tid. Kanskje kan vi komme med litt mat, eller vi kan ta den sørgende med ut og rusle en liten tur. Det kan være godt å få tankene over på noe annet, eller kanskje vil man helst snakke om den som er død. Vi trenger ikke være redd for å si noe feil, vi kan eventuelt si det: at vi er litt redd for å si noe feil, men at vi gjerne vil hjelpe. Det vesentlige er at vi er der, er tålmodige, og prøver om igjen om vi blir avvist noen ganger.
Ingen sorg er lik
For sorgen har sin helt egen tidsregning. Og den er unik for hvert sørgende menneske. Ingen sorg er lik. Det kan være tungt å oppdage at sorgen tar så lang tid, og at den er så uforutsigbar. Mange har blitt overrasket over hvor dyp sorgen kan være når et gammelt menneske dør. For selv om vi vet at døden er naturlig og at den kommer til alle, er det tungt for mange å miste mamma eller pappa, selv om de var fylt nitti år. Det kan også være en vond overraskelse at sorgen varer så lenge. Den blir aldri helt borte, den bare endrer karakter. Derfor må vi øve oss i å leve med sorg. Det gjelder de som sørger, og det gjelder menneskene rundt. Døden er en del av livet, og vi trenger å snakke om den, og vi trenger å øve oss i å støtte hverandre når døden henter noen vi var glad i.
Allehelgen kan være en fin anledning til å øve oss på å støtte hverandre og være nær hverandre i sorg. Kanskje skal du ringe til noen du vet har mistet en kjær det siste året? Eller kanskje kan du sende en melding til en som har sørget i årevis? Kanskje kan du følge noen som trenger det til en grav, tenne lys, gå inn i en åpen kirke og sitte litt i stillheten og minnes. For død og sorg hører med til livet. Vi vil alle oppleve sorg, og den ene gangen er det jeg som trenger støtte, den andre gangen er det du. Det er trøst i å være sammen i sorgen. Om den er ny, eller om den har vart lenge.