Lørdag 29. september 2018 har FB en opplysende artikkel om framveksten av nye og alternative former for gravferdsseremoni. To av byens begravelsesbyråer gis anledning til å presentere sine tilbud om seremoni hvor hverken kirken eller et annet tros- eller livssynssamfunn har ansvar for seremonien. Byråene stiller selv med seremonileder, og de pårørende står fritt til å velge innholdet i seremonien. Byråene omtaler disse seremoniene som «personlige» seremonier.
Det er av stor verdi at familiens og fellesskapets avskjed med den døde skjer i rammer som viser respekt for den døde og den dødes livssyn. Som leder i Den norske kirke i Fredrikstad ser jeg positivt på at det nå er større mulighet for å velge også andre former for gravferdsseremoni enn dem som de etablerte tros- og livssynssamfunnene kan tilby. Kirken ønsker seg ikke tilbake til en tid hvor «alle» ble begravd med prest og gudsord.
Respekt for avdøde har imidlertid også en annen side, som ikke blir reflektert i FBs oppslag. I 2018 kan man med et tastetrykk eller to melde seg ut av Den norske kirke. Å melde seg ut av andre kirker eller livssynssamfunn er også en enkel sak. Det er derfor gode grunner til å anta at folk i dag «mener noe» med sitt kirkemedlemskap, eller medlemskap i et annet tros- eller livssynssamfunn.
Til tross for at Fredrikstad i dag er et mangfoldig samfunn, kulturelt, religiøst og livssynsmessig, blant annet på grunn av innvandring, ble hele 87 % av gravferdsseremoniene i vår by i 2017 gjennomført i regi av Den norske kirke. Vi tolker dette som et uttrykk for at kirken fortsatt verdsettes høyt for sin tjeneste når familie og felleskap tar den siste avskjed med sine kjære.
Vi i Den norske kirke erfarer at vi har et godt samarbeid med byens begravelsesbyråer. Vår opplevelse er at byråene er genuint opptatt av å gi hjelp og støtte til pårørende, som ikke sjelden er i en sårbar situasjon som sørgende. Mitt håp er at begravelsesbyråene viderefører sin gode og innarbeidede praksis med først å bringe på det rene avdødes tilhørighet til kirken eller et annet tros- eller livssynssamfunn, for så å gi korrekt og dekkende informasjon om hva slags seremoni dette tros- eller livssynssamfunnet kan tilby.
Dette handler også om respekt. Hvis et byrå begynner i motsatt ende, ved først å presentere hva byrået selv kan tilby av alternative seremonier, kan man lett få mistanke om at profitthensyn veier tyngre enn respekten for den døde. Dette er i så fall ikke en ønskelig utvikling.
Prester og kirkemusikere i Den norske kirke legger ned et betydelig arbeid i å forme ut gravferdsseremonier som har en personlig karakter. Prestene møter de pårørende til samtale og lager på grunnlag av samtalen minneord som gir et gjenkjennelig – og gjerne humørfylt! - bilde av den dødes liv og personlighet. Eventuelt kan en representant for familien selv holde minneordet. De pårørende kan velge fellessanger og solosanger, og eventuelt musikalske innslag. Noen kommer også med ønsker om bibelord som presten skal holde tale over.
En gravferdsseremoni i Den norske kirkes regi er kristen, og det finnes naturlig nok grenser for hva en kirkelig seremoni kan inneholde. Faste elementer i en kirkelig gravferdsseremoni er bibellesning, bønn og en kort tale over et bibelord. Men utover dette har prest og pårørende i fellesskap et betydelig spillerom til å utforme en seremoni som både er personlig og respektfull i forhold til den døde.
Knut Erling Johansen
domprost