Vi trenger steder for savnet
Av Hege Fagermoen, domprost i Fredrikstad
Hvem tenker du på når du ser et tent lys i mørket?
For mange av oss kommer et navn med en gang. Et ansikt. Et menneske vi savner.
Noen mistet vi nylig. Andre mistet vi for mange år siden. Likevel kan de være nær oss. I et minne, en sang, en lukt eller i en situasjon vi så gjerne skulle ha delt med dem.
Snart er det allehelgenshelg. Da fylles kirkene med mennesker som kommer for å minnes noen de er glad i. Noen kommer med fersk sorg. Andre kommer med et savn som har fulgt dem lenge.
Det er noe vakkert ved det at vi setter av tid til å huske menneskene som har formet livene våre.
For de fleste handler minnene om kjærlighet. Om mennesker som har gitt oss noe godt. Om hverdager, latter og øyeblikk som fortsatt varmer når vi tenker tilbake. Det er disse minnene mange kjenner aller sterkest på når de tenner et lys.
Men sorg er ikke alltid så enkel.
Noen ganger handler den også om det som ikke ble. Om ord som aldri ble sagt. Om relasjoner vi håpet skulle bli annerledes. Om forsoning som aldri kom. Noen bærer også på vonde minner sammen med savnet.
Sorg handler ofte om kjærlighet, men den kan også handle om lengsel. Om skuffelser. Om håp som ikke ble oppfylt. Om et menneske som betydde mye, selv om forholdet var komplisert.
Derfor trenger vi steder hvor hele historien får plass.
I kirken i Fredrikstad sier vi at det er «rom for deg». For meg uttrykker det noe av kjernen i Allehelgen. Det skal være rom for takknemlighet og gode minner, men også for spørsmålene, smerten og det som ennå ikke har falt på plass.
For når vi mister noen, sørger vi ikke bare over mennesket som er borte. Vi sørger også over det som kunne ha vært. Over fremtiden vi hadde sett for oss. Over samtalene som aldri ble tatt, eller dagene vi ikke fikk sammen.
Allehelgen gir oss et slikt rom.
I kirkene tenner vi lys. Vi leser navnene til dem som er døde. Vi samles om musikk, stillhet, minner og håp. Ikke fordi sorgen forsvinner, men fordi den kan bli lettere å bære når vi ikke er alene.
Kanskje er det nettopp derfor denne helgen betyr noe også for mennesker som sjelden går i kirken ellers.
For Allehelgen handler ikke først og fremst om kirken. Den handler om mennesker. Om kjærlighet og savn. Om behovet for å stanse opp et øyeblikk i en travel hverdag og gi plass til det vi bærer på.
Denne helgen vil ansatte og frivillige fra kirkene i Fredrikstad også være til stede ute i nærmiljøene. Vi deler ut lys og er tilgjengelige for den som ønsker en prat.
Ikke fordi vi har alle svarene.
Men fordi ingen skal måtte bære det som er tungt alene.
Og kanskje vil du også tenne et lys for deg selv?
For mange er lyset en hilsen til et menneske de savner. Men det kan også være en stille handling for eget liv. For sorgen du bærer. For det du har vært gjennom. For håpet du prøver å holde fast ved. For ønsket om at det skal bli litt lysere.
Når mørket faller på i slutten av oktober, ser vi hvor mye et lite lys kan bety. Det fjerner ikke mørket. Men det bryter det.
Derfor håper jeg mange vil ta seg tid til å stanse opp denne Allehelgenshelgen. Tenne et lys for en du savner. Tenne et lys i takknemlighet for et menneske som har betydd mye. Eller tenne et lys for deg selv.
For kjærligheten tar ikke slutt når et menneske dør. Og selv når minnene er sammensatte, eller sorgen handler om det som ikke ble, skal det finnes et sted hvor hele historien får plass.
Rom for savnet. Rom for trøst. Rom for håp. Rom for deg. God allehelgenshelg!
