Av Anne Lise Ådnøy
Lyset kan bære oss gjennom mørketiden. Trygve Hoff setter ord på noe jeg kjenner meg igjen i: Gud er der og ser oss, selv om det er mørkt. «Du ser oss i mørketidslandet. Du signe med evige ord husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.»
Lyset er et viktig symbol i flere religioner og livssyn. I den kristne julen er det lyset fra Jesus som skinner for oss – og kan skinne i oss. Av og til kommer troen til oss på uvante veier. En ateist forteller at da han leste i Johannes-evangeliet om Ordet som ble menneske, da «var det som noen skrudde på et lys, så han kunne se ting klart for første gang».
Vi er inne i en tid vi kommer til å huske. Hva var det vi savnet når samfunnet stengte ned? Selv om jeg fikk forkynne i ulike kanalar, savnet jeg å se lyset i andres øyne. Den levende forsamlingen med smil og tårer kan ikke erstattes av gode sendinger på skjerm. Kan lyset fra skjermene våre av og til være mer i veien enn til hjelp?
I tiden fram mot den store feiringen av Han som er lyset for verden, ville jeg tenne lys og møte andre ansikt til ansikt. Hvem har du som blir glad for å se deg? Er det noen som trenger at du tenner et lys for dem? «I’m beginning to see the light» synger navne-søsteren min Anna-Lisa. Må Gud la sitt lys skinne over oss og lede oss til Jesus, helt enkelt.
Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria. (Matteus 2, 9-11)