Av Ingun Stokstad Barane
Egersund kirke kalles med rette et smykke midt i byen. Da passer det godt å tenke på alle de ulike arrangementene gjennom jubileumsåret som perler eller juveler på en snor! Her har det vært imponerende mye gull! Vi har opplevd små og store konserter, foredrag, utstilling, festgudstjeneste og forestillinger. Barn i alle aldre har fått oppleve vennskapet blomstre mellom Elsa Mus, Ravn og Katten Kim i dukketeateret «Ravnekjerka». Tett i tett har vi fått sitte sammen i benkene gjennom året og tatt inn sterke ord og toner om fellesskap og samhold. Gang på gang har vi fått kjenne på dype og sterke røtter til tro og kirkeliv, og blitt utfordret til å omfavne fellesskapet av mennesker som har mye mer til felles enn det som skiller oss.
Jeg vil spesielt huske da prest Andvor fra forestillingen «Juleunderet på Hedningeholmen» fikk oppleve et fellesskap som blomstret midt i kirkerommet, der utenforskap og fordommer ble erstattet med at nye vennskapsbånd ble knyttet. Da siterte han fra den gamle boken, fra Jesaja: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?». Og vi som satt der i benkene merket det, et nytt vennskap ble skapt, og stengsler og skiller ble brutt.
Mitt ønske for det nye året er at det fortsatt skal spire og vokse fram nye vennskap i fellesskapet midt i kirkerommet, midt i byen. Vi mennesker trenger røtter og vinger. Røtter for å kjenne at vi hører til, at vi hører sammen, vinger for å utfolde oss og utvide horisonten. Kirkejubileet har gitt oss begge deler.