Kjære konfirmanter.
Gratulerer med dagen. Vi håper dere har gleda dere til i dag, selv om noen sikkert også har grua seg litt. Som konfirmantledere syns vi det har vært fint å få være mer sammen med konfirmantene våre enn vi har vært de to foregående årene, men også i år har det vært restriksjoner, noe dere fikk merke da nattcupen ble avlyst. Men heldigvis fikk vi vært på leir og vi har hatt ulike typer samlinger. Selv om året har gått fort har vi rukket å bli glad i dere.
Jeg vet ikke om dere vil huske noe av det vi har snakka om dette året. Fra min egen konfirmanttid husker jeg ingenting. Jeg husker presten. Og jeg husker jeg syntes litt synd på ham. Vi var en urolig gjeng og den presten var ikke født pedagog. Jeg hjalp ham ikke heller. Vi var en skokk raringer, men vi holdt sammen. Ja, hun er en raring, men hun er vår raring. Hun går i vår klasse og er derfor en av oss. Ja, hun går mye for seg selv, men hun er likevel en av oss.
Tilhørighet er viktig i ungdomstida. Noen sliter med de sosiale kodene og føler seg kanskje utenfor, men hører likevel til. Jeg husker at jeg av og til var raringen som var utenfor og ikke skjønte hva jeg skulle si eller gjøre. Og andre ganger var jeg den morsomme alle lo av.
For meg var det fint da ungdomsskoletiden var over og jeg falt litt mer på plass i meg selv. Det var også fint å oppdage at jeg ikke trengte ta meg selv så høytidelig. Det er deilig når man blir trygg nok til å le av seg selv.
For det er lov å være menneske. Det er lov å gjøre feil. Alle gjør vi ting vi angrer på. Vi prøver og feiler, tester ut ting, driter oss ut og livet går videre. Mye er flaut der og da, men de andre glemmer fort. Snart skjer det noe annet som tar oppmerksomheten.
Men når jeg ser tilbake skulle jeg ønske jeg hadde hatt noen å snakke med da jeg var ung, en som ikke bare avfeide meg med at det der betydde ingenting, for hvem skal ha definisjonsretten på hva som betyr noe? Jeg skulle ønske noen kunne lært meg å svare smart på teite kommentarer, og hjulpet meg til å bli tryggere på meg selv. Nå, når jeg ser tilbake kan jeg omfavne den lille jenta jeg var den gangen og si til henne: «Det gjorde ingenting. Det gjorde ingenting at du dreit deg ut av og til. Det sårbare er blitt din styrke. Du så det ikke da. Men du kan se det nå.»
Hva tror du at du ønsker å omfavne av deg selv når du en dag ser tilbake? Kanskje har dere skrevet noe om det i det brevet dere har skrevet til dere selv og som dere får i posten om 10 år. Vi har ikke lest dem, bare lagt dem i safen og datert posen de ligger i.
En stor del av det vi er opptatt av her i kirka handler om å se tilbake og omfavne våre svake og sårbare sider. For vi opplever at det er det Gud gjør hele tiden. Gud er den som ser hele oss og omfavner også det i oss vi ikke klarer å elske selv. Og når vi lar Gud slippe til med sin omfavnelse skjer det noe. Det skapes trygghet. Vi tør forsiktig å begynne å tro at vi betyr noe, ikke så mye på grunn av det vi vil skal synes på sosiale medier, men fordi vi er den vi er.
Så ikke vær redd. Det er mange rom i Guds himmel. Det er rom for deg og rom for meg, slik vi er. Og Gud er den som aldri møter oss med kritikk. Med utfordringer ja, med spørsmål om å rydde etter oss når vi roter det til, ja, men aldri med fordømmelse. Gud er den som aldri ser ned på oss, den som aldri forakter oss, selv ikke når vi forakter oss selv. For Gud finnes det alltid en vei videre, for han har laget den selv. Veien heter Jesus. Jeg er veien, sannheten og livet, sa Jesus om seg selv. Hva han mente med det, ja, det tar det vel et helt liv å finne ut, ikke bare en konfirmasjonstid. For det å bli kjent med veien, sannheten og livet handler da om å bli kjent med Jesus. Hvis dette høres vanskelig ut, husk at disiplene ikke skjønte det ikke de heller. Disiplene sa: «Vis oss Far, og det er nok for oss.»
Jesus svarte: «Really? Skjønner dere det enda ikke – etter all denne tiden? Fikk dere ikke med dere noe? Så dere ikke brødunderet, eller da jeg gjorde vann til vin, hjalp enkens sønn, reiste opp den lamme slik at han kunne gå igjen, lot blinde få synet igjen, tilga synd…..forstod dere ikke at jeg gjorde det bare Gud kan? Skjønner dere ikke at når dere har sett meg, har dere sett Gud? Jeg er veien til Gud. Jeg er den som kom for å vise dere kjærlighetens vei, veien til den befriende sannheten og veien til livet. Følg meg.»
Og disiplene snubla av gårde etter Jesus, veldig usikre i troen i starten, og hvis sant skal sies skjønte de vel ikke så mye før de møtte Jesus igjen etter oppstandelsen. Først da gav det mening, alt han hadde sagt og gjort.
Så kjære alle sammen. Dette med tro er en usikker business mange ganger. Men det er lov å famle seg litt fram og være underveis i livet og troen. Når Jesus sier vi skal ha tro, sier han det i omsorg for oss i forhold til alt vi er redde for. Ha ikke angst, ha tro. Vær ikke redd, det er rom for deg og den troen du kanskje tenker at du har. Tro har med tilhørighet å gjøre. Og dere hører til i kirka, dere hører til hos Gud, dere hører til hos oss. Dere er våre skjønne, urolige, smarte, hjertegode, usikre, kreative konfirmanter og vi ønsker dere alt godt både på dagen i dag og i fremtiden.
La oss be.