Tiden før, og tildels under første verdenskrig, var en god tid for sementfabrikken. Mange mennesker kom flyttende til Slemmestad, og i årene 1916 - 17 måtte man bl. a. bygge ny og større skole på stedet. På kristelig og kirkelig hold var man også etterhvert blitt oppmerksom på at noe måtte gjøres for den stadig økende befolkning. Pinsevenner og andre frikirkelige var først ute, og pinsevennene fikk bygget sitt bedehus, Betesda, i 1920. Men det var bevegelse også på kirkelig hold. Vinteren 1916-17 ble det holdt 2 møter på "Røret" ved sogneprest Holm, og det var Slemmestad Indremisjon som stod som arrangør.
Men hvem eller hva var så Slemmestad Indremisjon? Begrepet er jo nærmest ukjent i våre dager, men det var altså samme forening som vi nå i mange år har kjent under navnet: Slemmestad Kirkeforening. Den ble stiftet i Roret sommeren 1916 under navnet: Slemmestad Indremisjon, men fikk etter noen år sitt nåværende navn, da det ble klart at foreningens viktigste oppgave ble å samle inn penger til bygging av et kapell eller en kirke på stedet. Det var forøvrig sogneprest Holm som først foreslo dette.
Listen over de første betalende medlemmer i foreningen så slik ut: Fru Sannæss, søster Alexandra, fru Larsen (mor til søster), fru Isaksen, fru Dundas, fru skomaker Nilsen, fru Scheldrup, fru Knut Hansen, fru Skaar, fru maskinmester Johnsen, fru Tischbein, fru Henriksen og fru Syvertsen. Thora Tischbein ble valgt til den første formann. Det ble ellers ikke skrevet referat hverken fra dette møtet, eller fra møtene i de nærmest følgende år. (Møtene ved sognepresten kjenner en til, da man har oppbevart kvitteringer undertegnet av Sigrid Kvam i forbindelse med mottatt betaling for vask av lokalet ved disse anledninger). Sigrid Kvam var en tidligere misjonær som hadde begynt med søndagsskole sammen med søster Alexandra i Roret.
Først våren 1923 ble det vedtatt at det skulle skrives referat fra alle møter, og at det skulle vedtas lover for foreningen. Det går fram av disse regler at foreningens formål er å samle penger til kirkebygg, og at det skal foregå ved å avholde basarer (mest mulig hvert år), aftenunderholdninger, samt ved å motta gaver og bidrag. Medlemskontingent kr. 1,- pr. år. Møter skulle søkes holdt hver tredje uke, og det skulle være medlemsutlodning på hvert møte.
Slemmestad Kirkeforening fotografert på kirketrappen ved innvielsen 1935
Første rekke fra venstre: Hildur Nilsen, Marie Hagen, Ingeborg Sannæss, Lydia Strand.
Annen rekke: Martha Morris, Jonette Hansen, Dagny Andresen, Margit Mangen, Valborg Bøe, Marie Bauer, Karoline Albertin.
Tredje rekke: Julie Isaksen, Anna Lillelien, Emilie Strømkvist, Agnes Skaar, Laura Nilsen, Anna Franisen og Karoline Kirkerud.
Minken Borchgrevink
Basarer ble holdt fra 1918 av, og i årene 1918 -1925 ble det holdt i alt 6 store basarer. Utlodningsgjenstandene var håndarbeider som de selv hadde laget, eller som ble kjøpt inn for penger gitt til basaren. De fikk også gaver i form av varer fra endel forretninger. Fru Ingeborg Sannæss sto som formann denne tiden.
Fra fabrikken hadde man fått et muntlig løfte om fri tomt til kirkebygget, og kanskje et bidrag i tillegg under forutsetning av at Kirkeforeningen ble stående som eier av kapellet. I 1925 sendte man så en forespørsel til Kirkedepartementet om Kirkeforeningen kunne stå som eier av kapellet, men fikk negativt svar. En brevveksling sommeren 1926 mellom daværende sekretær Marie Hagen og fru Ragna Langaard, Oslo, røper en noe nedtrykt stemning i Kirkeforeningen. Det klages over at man møter motstand på forskjellig vis.*1) Hun får imidlertid et oppmuntrende brev fra fru Langaard som mener at arbeidet vil lykkes til slutt. Ragna Langaard var enke etter konsul Fredrik Langaard, en av de største aksjonærene i sementfabrikken, og hun kom senere til å gi store bidrag til kirkebygget. I 1926 var innsamlingen for øvrig nådd kr. 15 000,-.
Det ble oppnevnt byggekomite med ingeniør Gunnar Sannæss som formann. De øvrige i byggekomiteen var: Formann Hans Bauer, ingeniør Ivar Gjelstad, fru Schøning, fru Marie Hagen og fru Rødevand. Enkelte av disse ble senere erstattet av andre. Byggekomiteen tok i au- gust 1927 kontakt med arkitekt Ivar Næss, Oslo, som erklærte seg villig til å stå som arkitekt for et kapell i Slemmestad. Fra sementfabrikken fikk man valget mellom to tomter, nemlig oppe på den såkalte Sannæs- haugen, eller nede på jordet i nærheten av bekken. Tomten nede på sletta ble valgt ved en avstemning 10. november 1927.
Sogneprest Fjellbu var naturlig nok også interessert i byggeplanene og deltok av og til på møtene i foreningen sammen med sin frue. Likeså lærer Anton Kristensen som gjeme underholdt med sang og musikk.
14. april 1928 ble det første utkastet til kirketegninger fra arkitekt Næss lagt fram av ingeniør Sannæss. Man ville imidlertid prøve å få forandret dette utkastet noe.
Våren 1929 sendte man tegningen og omkostningsoverslaget til fabrikkens direksjon med forespørsel om fabrikken kunne yte et bidrag. I et svar datert 10. april 1929 fra direksjonen tilbyr fabrikken seg å yte kr. 5 000,- i bidrag samt fri tomt når planene er kommet så langt at bygging kan settes igang.
På et møte hos fru Sannæss 2. april 1930 ble det vedtatt å be arkitekt Ivar Næss om å utarbeide nye kirketegninger, da det ville bli for dyrt å bygge etter de tegninger som hittil var laget. Dette hadde også fabrikkens direksjon gitt uttrykk for, og likeså fru Langaard. Fra fru Landkart hadde man mottatt kr. I ØW,- som gave og følgende brev:
Til formand i byggekomiteen for kirke ved Slemmestad,
Hr. Ingeniør G. Sannæss.Med ønsket om at alle bestrebelser for at reise en liten kirke paa Slemmestad snart må krones med held, har jeg herved den glæde at sende Dem en chech kr. I 000,- - tusen kroner - paa Oslo Sparebank, som bidrag til det gode formaal. Med mine bedste ønsker om et snarligt og godt resultat, sender jeg Dem og alle som har interessert seg for saken, mine venligste hilsener.
Deres forbundne Ragna Langaard.
Slike oppmuntringer betydde naturligvis mye for foreningens arbeid, og man besluttet nå å sende et brev til Røyken kommune og spørre om kommunen kunne påta seg å stå som eier av kirken når den var ferdigbygget og betale utgiftene til drift og vedlikehold. Saken ble behandlet i Røyken herredsstyre 26. april. Her fikk Kirkeforeningen en kalddusj. Deres anmodning ble avslått med l I mot 6 stemmer. Saken kom imidlertid opp igjen 14. juli på grunn av at Røyken menighetsråd også hadde sendt en søknad om det samme. Herredsstyret stilte seg nå litt mer positivt enn sist, idet flertallet uttalte at hvis man fikk garanti for at kommunen ikke ville få utgifter til drift og vedlikehold, så hadde man ikke noe imot å stå som eier.
En bør her skyte inn at kommunen noen år tidligere hadde anlagt kirkegård og bygget gravkapell i Slemmestad. Dette anlegget ble innviet høsten 1923, og sogneprest Fjellbu holdt av og til gudstjenester i gravkapellet.
På møtet 10. februar 1932 ble det referert et kostnadsoverslag fra 2 byggefirmaer, nemlig Selmer og Stensrud, for et kirkebygg etter de foreliggende tegninger. Kapellet var forutsatt bygget av betong, og Selmer hadde det billigste anbud nemlig kr. 67 000,~ herav for sement og sand kr. I l 000,-. Både foreningen og byggekomiteen syntes dette ble for dyrt. På møtet 16. november samme år ble en enig om at Sannæss skulle oppsøke arkitekten, og be ham lage tegninger til en trekirke som skulle koste ca. kr. 30 000,- over grunnmur.
Sementfabrikken trer til med den avgjørende støtte
Den I5. februar 1933 ble det etter forslag fra formannen, fru Sannæss vedtatt å henvende seg til driftsbestyrer Hans Tischbein for å få ham til på nytt å ta opp kirkesaken med fabrikkens direksjon. Det var spørsmål om å få et noe større bidrag enn det som tidligere var lovet, nemlig kr. 5 000,-, og man var også inne på tanken om ikke fabrikken kunne påta seg å bygge kirken. Det ville antagelig da bli billigere enn ellers. Man hadde nå samlet inn kr. 27 000,-, men, ifølge et overslag ingeniør Sanæss hadde gjort trengtes kr.41 000,-. Hr.Tischbein var meget velvillig og lovet å forelegge saken for diskusjon, heter det i referatet.
Direktør Hans Tischbein ledet arbeidet med bygging av kirken.
Den 9. august 1933 kom så den gledelige beskjed at fabrikken ville gi den avgjørende støtte, slik at kapehet kunne bli bygget. Ingeniør Sannæss leverte en skrivelse fra direksjonen som lød slik:
Oslo, 4. august Slemmestad Kirkeforening, Hr. ingeniør G. Sannæss.
Vi stadfester i dag vår muntlige meddelelse til Dem, hvoretter vi til oppbygning av kapell i Slemmestad er villige til at yde Dem følgende støtte: Vi bygsler Dem en passende tomt på Slemmestad, ca. 11/2 mål stort på det sted som tidligere er utpekt for Dem. Leieavgiften settes til 1 kr. pr. år, og bygselen skjer for et tidsrom av inntil 50 år, dog således at tomten straks ryddig gjøres dersom kapellet skal nedlegges. Det er samtidig forutsetning fra vår side at kapellet kun anvendes til geistlige handlinger henhørende under statskirken. Enn videre yder vi Dem til oppførelse av kapellet en gang for alle et bidrag på kr.15 000,-, samtidig som vi er villige til å delta med kr. 500,- pr. år til den årlige drift av kapellet. Disse bidrag ydes også under forbehold som ovenfor nevnt.
Ærbødigst Aktieselskapet Christiania Portland Cementfabrikk Harald Jakhelln
Etter dette foreslo Sannæss at kirkeforeningen burde velge driftsbestyrer Tischbein til formann for byggekomiteen, noe som også ble vedtatt. Det ble sendt takkeskriv til direktør Jakhelln, og videre et brev til Tischbein som lød slik:
Hr. driftsbestyrer Tischbein, Slemmestad.
Av direktør Jakhellns skrivelse av 4. august erfarer vi at fabrikkens bidrag til kapellet er forhøiet til kr. 15 000,- foruten fri tomt, og at selskapet endvidere vil påta seg at administrere og la byggearbeidet utføre med sine egne folk. Dessuten stiller fabrikken fast kr. 500,- årlig til vedlikehold og drift.
Dette var jo for oss en meget gledelig underretning og vi vil benytte denne anledning til at takke Dem for den andel De har hatt i at byggesaken nu har funnet sin løsning. Vi er gjort bekjent med at selskapet ønsker at byggekomiteen fremdeles skal bli stående.Men da fabrikken har overtatt byggearbeidet, og saken således er kommet inn i et nytt spor, idet det da blir Dem som kommer til at lede arbeidet, kirkeforeningen anse det som meget heldig for seg om De også vilde gjøre foreningen den glede å overta vervet som formann i byggekomiteen. Hr. Sannæss er også enig i denne henvendelse og er villig til fremdeles å stå som medlem av byggekomiteen.
I håp om et gunstig svar fra Dem hr. Tischbein tegner vi på Kirkeforeningens vegneÆrbødigs Ingeborg Sannæss f..t. formann
Det ble også sendt et skriv til Røyken herredsstyre hvor man spurte om kommunen kunne godta Kirkeforeningen som garantist for driftsutgiftene som man etter konferanse med sognepresten antok ville bli omkring kr. 900,- pr. år for det nye kapell. Dette gikk herredsstyret med på. Ang. driftsutgiftene fikk man til sammenligning et skriv fra Røyken menighetsråd med opplysning om hva som var ført opp til Åros kapell for budsjettåret 1933-34. Her var bl. a. ført opp som godtgjørelse til kirkesanger kr. 170,-, til kirketjener og graver kr. 250,-, og til vedlikehold kr. 200,-, samt til brensel for alle tre kirker tilsammen kr. 300,-.
Litt senere samme høst forelå tegninger til et kapell bygd av tre fra arkitekt Ivar Næss. Et kostnadsoverslag datert l 1. november 1933 over de samlede utgifter inklusive inventar lød på ca. kr. 41 000,-. Dette var jo i samsvar med de tidligere beregninger og ble godtatt såvel av Kirkeforeningen som av Røyken menighetsråd, og et menighetsmøte som ble holdt i Røyken kirke før jul. Det neste skritt ble nå å søke Kirkedepartementet om byggetillatelse og geistlig betjening til det nye kapell. Svaret fra departementet via biskop, prost og sogneprest innløp først et år senere. Det ble da meddelt at det ved kongelig resolusjon av 9. november 1934 ble gitt tillatelse til bygging av kapellet etter de foreliggende tegninger. Etter biskopens bestemmelse skulle det holdes 12 gudstjenester i året. På dette tidspunkt var imidlertid kapellet under tak.
Byggingen tar til
Ifølge en byggekontrakt av 14. juni 1934 påtok Christiania Portland Sementfabrikk seg å oppføre kapellet etter de foreliggende tegninger og beskrivelser for kr. 6 000,- i arbeidspenger. Det skulle leveres ferdig i låsbar stand innen utgangen av året. Kontrakten ble på fabrikkens vegne undertegnet av Hans Tischbein, Harald Andersen, Bernt Spigseth og Kristian Sandvold.
Det framgår av ei timeliste at utgraving av tomta var begynt allerede 16. mai. Det ble gravd med håndredskap, og de te som arbeidet med dette, Johannes Johannessen og Johan Strøm, hadde kr. 2,70 pr. kubikkmeter jord i betaling. Forskaling og støping av grunnmur ble ut- ført de to første ukene i juni. Byggingen fortsatte så utover sommeren og høsten. Bjelker og annet reisverk ble antagelig skåret på fabrikkens egen tømmersag. Materialer til vegger, gulv og tak ble levert av Kjekstad Sag og Høvleri.
Vinteren og våren 1935 kom inventaret på plass etterhvert. Prekestol, alterbord og alterring ble levert av Heggedal Trevarefabrikk for en pris av kr. 457,-. De hadde også levert vinduene og dørene. Prisen for samtlige dører og vinduer ble kr.1 014,50.
Når det gjaldt kirkebenkene fant man at anbudet fra møbelsnekker L Fossum, Stabekk var det mest fordelaktige. Den samlede sum for kirkebenkene ble kr. I 600,-. Fire ovner fra Bærum Verk ble bestilt (2 store til kirkesalen og 2 små til sakristiene). Likeså to kirkeklokker fra 0. Olsen og Søns klokkestøperi, Nauen. Den største klokken skulle veie 280 kg., den minste 170 kg., og de skulle koste kr.2 450,-.
Kunstsmed Henrik Gunnarson laget dørvridere med beslag samt 14 lampetter av smijern til kirken. Han laget også den flotte smijemsporten, mens de svære portstolpene av gråstein ble murt opp av Sven Thivander. Til gulv i våpenhuset og til trappen ble benyttet Oppdalsheller. Snekker Ole Moe laget 6 brudestoler, og en stol og et bord til hvert sa- kristi. Gulvteppet til koret og messehagel ble innkjøpt på Husfliden i Oslo. Gulvteppet kom på kr. l 200,-, altså et dyrt og filt teppe. Alter- sølvet var en gave fra fabrikkens direksjon og ble levert av Tostrup, Oslo. Direksjonen bekostet også det meste av kapellets utsmykking, bl. a. vindusmalerier m.m. som ble utført av kunstmaleren Birger Cranner. Alterduk ble gitt av fru Ragna Langaard, og gulvløperen i midtgangen var en gave fra fru Marie Jakhelln.
Noen av medlemmene i barneforeningen Kirkeklokken fotografert på kirketrappen 1935. Dette bildet samt bildet av Kirkeforeningen og de eldste bildene av kirken er antagelig tatt av Frantz Albertin.
Når det gjaldt orgel til kirken, hadde man funnet at et vanlig kirkeorgel ville bli for kostbart på dette tidspunkt, og det var enighet om å kjøpe et harmonium til ca. kr. 2 400,-.
Kirkeforeningen hadde også fått startet en barneforening (pikeforening) som ble kalt Kirkeklokken eller Den Lille Kirkeforening. De skulle visstnok samle penger til kirkeklokke, men det ble i stedet til anskaffelse av døpefont, så døpefonten er altså en gave fra denne forening. Følgende er nevnt som medlemmer: Lise Guro Sannæss, Anne Johanne Borchgrevink, Mette Borchgrevink, Agnes Skaar, Inger Moe, Reidun Damm, Mosse Albertin, Ingrid Kirkerud og Ragnhild Kirkerud.
Prestene i Røyken hadde alltid vært flinke til å besøke Kirkeforeningen på dens møter, og det gjaldt ikke minst sogneprest Bredo Lund som tiltrådte som sogneprest i Røyken høsten 1934. Han uttrykte ved flere anledninger stor glede og takknemlighet over foreningens arbeid med å reise kapell i Slemmestad, og hjalp også til med råd og veiledning når det gjaldt forskjellige ting som hadde med kapellets utstyr å gjøre, innvielsen osv.
Kapellet blir innviet
Dagen for innvielsen ble fastsatt til søndag 25. august 1935, og den skulle foretas av biskop Johan Lunde. Jeg siterer i det følgende fra Kirkeforeningens referat av begivenheten: "Innvielsen av det nye kapell i Slemmestad fant sted den 25. august.
Man samledes først i den nye skolebygning, hvor en overrekkelses - høytidelighet fant sted. Byggekomiteens formann hr. driftsbestyrer Tischbein, redegjorde for kapellets tilblivelse, og understreket hvordan det er reist helt for frivillige midler, innsamlet blant Slemmestads befolkning gjennom Kirkeforeningen. Han overleverte kirken til bygden og menigheten på viss vegne ordfører Jon Leira mottok den. Ordføre- ren takket for gaven, og uttalte at en kirkebygning er blant en kommunes særlig verdifulle aktiva, og den har sin største betydning i det åndelige som tilføres bygdens liv. Ordføreren overleverte kirken til menig- hetsrådet, og dettes formann hr. sogneprest Bredo Lund, fremførte takken til alle som hadde vært med og reist den. Han uttalte håpet om at den ville fremme det kristelige liv i menigheten, så det ble en levende kirke og menighet.
Fra skolen gikk man i prosesjon til kirken med arkitekt, byggekomite og menighetsråd i spissen. Så fulgte Kirkeforeningen og lærerpersonalet. Til slutt kom så biskop Lunde sammen med de assisterende prester, prost Koren, sogneprestene Bredo Lund, Nitter, Rynning, Beronka og kallskapellanene Kinge og Smidt. Foran presteskapet gikk fire av konfirmantene, 2 gutter og 2 piker og bar kirkens lys og lysestaker.
Det vakkert pyntede kapell var fylt til trengsel da organist Geburg Aasland intonerte med å spille et preludium som han hadde komponert for anledningen, og biskop Lunde gikk for alteret samtidig som de assisterende prester tok plass i koret.
Kallskapellan J. Smidt leste fra kordøren inngangsbønnen, og etter at menigheten hadde sunget "I Jesu navn skal all vår gjeming skje" holdt prost Koren en kort tale for dagen. Han rettet først en anerkjenende takk til de mange som hadde bidratt til kapellets reisning og ut- trykte sin store glede over at Slemmestad nå hadde fått sitt eget kirkehus. Til slutt uttalte han håpet om at alt kristelig arbeid som i fremtiden skal utgå fra kirken måtte skje i Jesu navn.
Etter det vanlige ritualet for kirkeinnvielser, gikk biskop Lunde på prekestolen og holdt innvielsestalen i tilknytning til Joh. 3,14-16. Han dvelte innledningsvis ved de forskjellige slags livshunger hos menneskene, og omtalte så den hunger som før eller senere blir den største av alle her i livet - tanken på og lengselen etter det evige liv. I slutten av sin preken uttalte biskopen sin store glede over atter å få innvie et nytt gudshus, og det så meget mer som han anså kirken for det mest moderne redskap til å skape glede, fred og rettferdighet blant vårt folk. Et- ter kirkebønnen erklærte biskopen, mens prestene og menigheten reiste seg, kapellet innviet i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn. Biskop Lunde avsluttet så den vakre høytidelighet med takkekollekten og velsignelsen. Slemmestad Hornmusikk spilte, og Røyken Kirkekor og endel andre assisterte under høytideligheten.
Etter høytideligheten samledes en rekke innbudte til en festlig middag i skolens gymnastikksal, hvor fru Hagen ønsket alle velkomment.
Så langt Kirkeforeningens referat. En kan føye til at det også var en barnedåp under gudstjenesten, idet en liten pike, Marvel Halvorsen, ble døpt som den første i Slemmestad kapell. Etter middagen, med en rekke hilsener og takketalen, var man innbudt til kaffe hos driftsbestyrer Tischbein og frue på Odden. Om kvelden var det møte i kapellet, hvor det igjen var fullt hus og taler av biskopen og en rekke av prestene.
Blant gjestene var også den 83 årige Ragna Langaard som bl. a. hadde gitt alterduk. I et brev som fulgte med alterduken forteller hun at den var sydd av frk. Louise Isaksen. Hennes navn og årstallet 1935 var innsydd på baksiden. Den var tegnet av Per Vigeland.
Vi merker oss at Slemmestad kirke ble reist uten lånekapital og uten et øre i offentlige bidrag. Dette hadde vel allikevel ikke latt seg gjøre på dette tidspunkt uten de store bidrag fra fabrikkens side. Bak fabrikkdireksjonens store imøtekommenhet kan man igjen ane innflytelsen fra fru Langaard. Den skal etter sigende ha vært stor.
Slemmestad Kirkeforening fikk altså etter nitten års virksomhet om- sider se fruktene av sitt arbeid. Foreningens store fortjeneste var at den ikke ga opp tross motgang og vanskelige tider, men ufortrødent fort- satte sin virksomhet til målet var nådd. For dette fortjener den i høy grad takk og anerkjennelse.
Som organist i det nye kapellet ble ansatt Kristoffer Henriksen som et par år i forveien også var blitt organist i Nærsnes kapell. Johan Pettersen ble ansatt som kirketjener, og Frantz Albertin ble kirkeverge.
Våren og sommeren 1936 ble det ordnet med forskjellige ting som man ikke hadde fått utført tidligere. Bl. a. fikk man plantet bjerkealleen. Kirkeforeningen fikk lov til å ta noen små bjerketrær i fabrikkens skog til dette. Dessuten ble det planert en parkeringsplass for biler uten- for kirkeporten. En lyskaster ble satt opp utenfor kapellet. Det var elektriker Sørensen som ordnet med dette. Fru Sannæss som hadde stått som formann i Kirkeforeningen i mange år ble nå avløst av fru Thora Tischbein. Fru Tischbein gikk inn for å få bedre kirkesang og startet et kirkekor (damekor). Hun deltok også med solosang ved endel gudstjenester. Kirkekoret deltok ved alle gudstjenester, og ble en meget god støtte for kirkesangen.
Hjelpeprest blir ansatt
Når det nå var blitt kapell i Slemmestad, ble det også aktuelt med ansettelse av hjelpeprest i Røyken. Kirkeforeningen hadde i årene 1936-37 fått kr. 2 000,- fra fru Langaard som skulle gå til lønn til hjelpeprest. Dessuten eksisterte det et såkalt klokkerfond som kunne gå til delvis avlønning av en "klokkerprest". Det ordnet seg med ansettelse av hjelpeprest, og 29. mars 1937 ble Johannes Theodor Hovda ordinert som den første faste hjelpeprest i Røyken. Han giftet seg, og det nygifte par Eli og Johs. Theodor Hovda flyttet inn i den såkalte lærerinneboligen i Slemmestad. Hovda skufle særlig ta seg av ungdomsarbeidet i bygda, og senhøstes samme år startet han en kristelig ungdomsforening i Slemmestad med basis i konfirmantkullet. Kirkeforeningen kjøpte motorsykkel og senere en liten bil til presten, slik at han raskt kunne komme rundt i bygda.
Driftsbestyrer Tischbein hadde laget en vakker kirkebøsse av messing som han ga til kirken denne høsten.
Utsmykking av koret, anskaffelse av kirkeorgel m.m.
Utsmykking av kapellets kor ble en ny oppgave som Kirkeforeningen måtte ta seg av. Malingen på vinduet i koret ble allerede etter 2-3 år så avslitt at noe måtte gjøres. Spørsmålet ble da om man skulle satse på et vindu med ekte glassmaleri, eller om man skufle ha altertavle. Maleren Otto Valstad ble konsultere og han og fru Tischbein foreslo altertavle som Valstad i tilfelle kunne påta seg å male. Fru Sannæss og enkelte andre ville imidlertid heller ha glassmaleri. Etter. to gangers behandling av saken ble det til at man valgte glassmaleri som R. Hauglid fikk i oppdrag å lage.
Glassmaleriet som forestiller den oppstandne og seierrike Kristus var ferdig til 17. mai 1939 da biskop Berggrav holdt barnegudstjenesten i kirken. Antependium til alteret, sydd av fru Tischbein, var også ferdig til denne dato. Veggene i koret ble beiset for å få dem noe mørkere. (Endel år senere ble de som kjent malt igjen for å få dem lysere).
Neste post på programmet for Kirkeforeningen var kjøp og installasjon av et skikkelig kirkeorgel. Den utrettelige fru Langaard ga i årene 1939-40 flere tusen kr. som skulle gå til nytt orgel. Også fabrikkens direksjon ga 3 000,~ kr. til formålet. Høsten 1940 bestemte man så at orgel skulle installeres sommeren 1941. Det var J. H. Jørgensens orgelfabrikk som fikk oppdraget, og orgelet skulle koste ca. kr. 12 500,~ ferdig oppsatt. Av dette hadde fru Langaard gitt til sammen kr. l I 000,-. Kantor Arild Sandvold skulle ha tilsyn med oppsettingen som gikk etter planen, med unntak av en mindre forandring som gjorde det litt dyrere.
Fru Ragna Langaard døde i 1940 88 år gammel. Hun var i særklasse den privatperson som ga de største gaver til kirkebygget i Slemmestad. Til tross for at hun bodde i Oslo får en inntrykk av at dette var hennes hjertesak. Hun gir også inntrykk av å ha vært et beskjedent menneske som ikke ville gjøre noe vesen av sine store gaver. Det er derfor all grunn til å hedre hennes minne.
Malingen på vinduene i kirkesalen ble oppfrisker av maleren Wieche, men da det viste seg at malingen stadig flasset av særlig på solsiden, ble den fjernet endel år senere. I 1942 bestemte kommunen seg for å overta drift og vedlikehold av kirken. Den hadde tidligere overtatt enkelte ting som lønn til organist og forsikringspremien.
Pastor Hovda sluttet som hjelpeprest ved nyttårstid 1939-40 og ble etterfulgt av pastor Kari Skarbøvik. Krigstida ble en relativt stille tid for Kirkeforeningen, men det var en åndelig god tid, og flere andre virksomheter på det kristelige område ble startet.
Bygging av prestebolig
Noen år etter krigens slutt, fikk Kirkeforeningen en ny stor oppgave, nemlig bygging av prestebolig på Slemmestad. Den gamle lærerboligen var ikke lenger ledig, og pastor Sigurd Dittmann som hadde overtatt som hjelpeprest etter pastor Skarbøvik i 1948 måtte flytte fra sted til sted flere ganger. Saken ble tatt opp i menighetsrådet sommeren 1949, og Kirkeforeningen fikk forespørsel om man kunne påta seg oppgaven med å bygge prestebolig på Slemmestad.
Fabrikken ville gi gratis tomt, nemlig Roret hvor det gamle huset forlengst var fjernet. Kommunen ga et bidrag på kr. l 5 000,-, og Kirkeforeningen gikk i gang med basarvirksomhet og annen innsamling. Det var for øvrig misjonsforeningen Vårbud som startet med den første basaren som de reiste rundt i bygda med. De fikk inn ca. kr. 6 000,- som gikk til prestebolig. Sommeren 1952 sto presteboligen ferdig, og pastor Dittmann med familie kunne flytte inn. Huset hadde kostet ca. kr. 70 000,-.
Det blir bygget menighetsal i tilknytning til kirken
Borgny og Sigurd Dittmann var prestefolk i Slemmestad fram til 1956, da de ble avløst av Karna og Andreas Aarflot. På denne tiden var en ny stor sak blitt aktuell for Slemmestad menighet, nemlig bygging av menighetssal. Allerede pastor Skarbøvik hadde nevnt at det var behov for en menighetssal i tilknytning til kirkehuset, men tiden var liksom ikke moden enda. Våren 1956 ble det imidlertid sendt et skriv til Røyken menighetsråd fra endel interesserte personer på Slemmestad med an- modning om at det ble nedsatt en komite som skulle forberede og legge fram planer for bygging av menighetssal ved Slemmestad kirke. Komiteen ble også nedsatt, men etter råd fra pastor Dittmann som hadde sagt opp sin stilling, ble man enige om å vente med arbeidet til pastor Aarflot hadde tiltrådt ved juletid 1956.
Vinteren 1957 trådte komiteen sammen, og Aarflot ble valgt til for- mann. Han la opp en plan som gikk ut på at Menighetssalen skulle reises i løpet av tre år, og stå ferdig til kirkens 25. årsjubileum høsten 1960. En treårig finansieringsplan for innsamling av midler til byggingen ble vedtatt. Bl. a. skulle det startes kirkeringer av interesserte kvinner for å hjelpe til med dette. Kirkeforeningen hadde presteboligen å dra omsorg for, og man ville derfor satse på nye krefter.
To kirkeringer, Østre og Vestre kirkering, ble startet høsten 1957. Østre kirkering besto av følgende: Annie Moe, formann, Randi Kirkerud, nestformann. Elise Rønning, kasserer, Gunvor Smaaland, Elsa Adde, Randi Kjos, Sølvi Bjørshol, Erna Thorstensen, Randi Sivertsen og Åse Røgeberg. Støttemedlemmer: Ingrid Karlsen, Svanhild Jensen, Ingjerd Moe, Olivia Ellefsen og Alma Karlsen. Vestre kirkering hadde Karna Aarflot som formann, Nelly Riisdal som kasserer, og besto ellers av: Gjertrud Friis, Olga Lokheim, Fryda Nymo, Ingrid Lødøen, Ruth Gunnerød, Kaspara Hansen, Grete Rudshagen og Gerd Hoff. Kirkeringene gikk straks igang med forberedelser til en større basar som ble holdt våren 1959, og som innbragte netto noe over kr. 4 000,-. Kirkeringenes bidrag ble i første omgang omkring kr. 6 000,-. En bøsseinnsamling innbragte bortimot kr. 900,-.
Det ble ellers sendt ut søknad om bidrag til en rekke foreninger, bedrifter og privatpersoner. Noen gårdbrukere ga tømmer til byggingen. Det ble sementfabrikken som også nå ga det største bidraget, nemlig kr. 20 000,-. Arkitekt Finn Resvoll fikk i oppdrag å lage tegninger. Han foreslo at Menighetssalen burde bygges som en forlengelse av kirken i nordøstlig retning, og komiteen fant også at dette var den beste løsning. Det ble vedtatt et tilbygg på ca 100 m2. Herav en sal med plass til ca. 60 mennesker, pluss et lite kjøkken, toaletter og garderobe. Kjeller ble vurdert, men vannstanden i bekken på nedsiden var for høy til at det lot seg gjøre. Utgraving av tomten og grunnstennedleggelse fant sted senhøstes 1959, slik at byggingen kunne begynne neste vår.
Imens hadde det foregått også andre ting på det kirkelige området i Slemmestad. Slemmestad og Nærsnes hadde fått sitt eget menighetsråd, og skufle føre egen kirkebok. Hjelpepresten var blitt utnevnt til kallskapellan. Slemmestad og Nærsnes var med andre ord i praksis blitt en egen menighet innen prestegjeldet og ikke bare kapelldistrikt som før. Man gikk da også over til å bruke betegnelsen Slemmestad kirke istedenfor kapell som tidligere.
Det første menighetsråd for Slemmestad og Nærsnes ble valgt høsten 1957 og begynte sin virksomhet 1. januar 1958. Foruten Andreas Aarflot, som ble valgt til formann, besto det av følgende personer: Magda Fossnes, Dalbø. Rosemarie Lillefien, Helge Fredriksen, Olav Sørensen og Gustav Kirkerud, Slemmestad, og Hans Louis Olsen, Einar Agerup og Harald Kosberg, Nærsnes. Varamenn: Randi Juliussen og Alfhild Sjølund, Nærsnes, Lydia Strand, Dalbø, Erna Smaaland og Alvfide Torvbråten, Slemmestad. Hans Louis Olsen ble nestfonnann, Rosema- rie Lfilelien sekretær og Olav Sørensen kasserer.
Forskaling og støping av grunnmur m.m. til Menighetssalen ble utført ved dugnad våren 1960, og så kunne reisningen av bygget begynne. Det var brødrene Bjerknes som var byggmestre. Etter at grovarbeider med reisning av huset var gjort, gjensto mye arbeid som kunne utføres ved dugnad, og dette arbeidet gikk med liv og lyst på ettermiddagene utover sommeren og høsten. Sparkfing, pussing og maling var noe alle kunne ta del i. Det var maler Trygve Hansen som ledet dette arbeidet, og fru Aarflots kaffe, boller og vafler skapte hyggestemning i dugnadsgjengen. Kallskapellan Aarflot var den selvskrevne leder og deltok selv meget aktivt i arbeidet. Det var forøvrig ingeniør Bjørn Franger som var formann i byggekomiteen. Et annet medlem, Peder Kirkerud, laget bl. a. talerstolen.
Røyken kommune stilte seg positivt til bygget. Kommunen påtok seg utgiftene til drift og vedlikehold og garanterte for et lån på inntil kr. 20 000,-, et lån man også fikk bruk for. Betingelsen var at også andre foreninger og grupper enn de rent kirkelige skulle ha anledning til å leie Menighetssalen. En instruks for bruk og utleie av salen ble utarbeidet av en komite og godkjent av kommunestyret. Også via det kommunale kirkebudsjettet ble det bevilget endel penger til bygget, slik at man slapp ytterligere lån. En såkalt "stol på meg"-aksjon skaffet penger til innkjøp av stoler til salen. Piano fikk man som gave fra et ektepar som ønsket å være anonyme.
Søndag 4. september 1960 ble fastsatt som dato for Menighetssalens innvielse, og samtidig skulle kirken feire sitt 25 årsubileum. Etter intens dugnadsvirksomhet var alt klart til den store dag som ble en riktig festdag. Kallskapellan Aarflots treårsplan for byggingen hadde lykkes, noe han jo selv hadde den største del av æren for. Dagen ble innledet med gudstjeneste ved biskop Bjarne Skard, og kl. 18.00 var det festmøte i den nye salen, hvor biskopen deltok, og hvor bl. a. veteraner som ingeniør Sannæss og frue og fru Morris var tilstede. Kallskapellan Aarflot redegjorde for bygget, og etter hilsener og takketalen, og et større jubileumsoffier, kunne biskopen avslutte en minneverdig dag.
Kallskapellan Aarflot hadde på dette tidspunkt sagt opp sin stilling og begynte samme høst på Menighetsfakultetet. Han bodde imidlertid i Slemmestad, og fortsatte som kallskapellan til ut april 1961.
Rudolf Heimersmo tiltrådte som ny kallskapellan i Røyken fra 1. mai. Han hadde vært sjømannsprest i New Orleans, og kom reisende fra Amerika med sin familie.
En ny konfirmasjonsrdning ble innført i Slemmestad fra og med 1960. Den vanlige ordning med konfirmasjon om høsten ble da avløst av vårkonfirmasjon slik det var i bymenigheter.
Før jul 1961 fikk man en større reparasjon av gulvet i kirken. Man hadde en tid merket at gulvet i kirkesalen var begynt å svikte enkelte steder. Ved en undersøkelse viste det seg at flere av gulvbjelkene var råtnet opp på grunn av for dårlig ventilasjon under gulvet og manllende isolasjon mot leirgrunnen under. Man måtte derfor ta opp det meste av gulvet i kirkesalen, legge nye bjelker og sørge for bedre isolasjon og ventilasjon.
Vinteren 1968-69 ble et forslag om å skille ut Slemmestad og Nærsnes som eget prestegjeld vedtatt av menighetsrådene i Røyken etter forutgående vedtak på menighetsmøter. Dette gikk imidlertid ikke igjennom hos de bestemmende myndigheter.
Før jul 1968 kjøpte kirkeringen (som nå var gått sammen til en forening) seks nye brudestoler til kirken. De kostet kr. 3.000,- og var meget stilige.
Restaurering av kirken
Endel kirkegjengere hadde lenge klaget over at kirkebenkene i Slemmestad kirke var vonde å sitte på. Vinteren 1969 ble det nedsatt en "benkekomite" bestående av endel medlemmer i menighetsrådet for å se hva man kunne gjøre med kirkebenkene, men foreløpig kom man ikke fram til noen konkret løsning på dette spørsmålet.
Saken kom imidlertid opp igjen i forbindelse med en mer omfattende plan om restaurering og utsmykking som ble lagt fram og vedtatt på et møte i menighetsrådet 23. februar 1971. Når det gjaldt utsmykking var forøvrig en god del gjort tidligere, idet man i løpet av 1969 hadde fått hengt opp seks vakre, knyttede veggtepper i kirkesalen. Motivene var tegnet av kunstnerinnen Else Paulson som også hadde tatt ut garn til dem, og teppene ble knyttet av noen interesserte personer i menigheten.
Restaureringsplanen av 1971 omfattet følgende ting: Kjøp av stoler til kirken eller eventuelt polstring av benkene, utvidelse av galleriet og en ekstra trapp ned til våpenhuset som nødutgang, ny belysning med bl. a. lysekronen i taket og dobbelte lampetter langs veggene, ny innramming av korvinduet, nytt trekk på knefall og bedeskamler, nye lampetter også i koret, samt maling av prekestol, alterring, døpefonten og veggene i koret i nye og lyse farver.
Dessuten vedtok man nå å gå over til full elektrisk oppvanning. Fra 1950-årene av hadde man hatt noen panelovner i kirken som et supplement til ved- og koksfyringen. Nå ønsket man å kutte ut denne. Det elektriske anlegget ble forsterket, og nye panelovner i tilstrekkelig antall installert. De gamle koksovnene i kirkesalen ble allikevel ikke tatt ut. De sto i nisjer i brannmuren og ble nå innebygget med plater. I forbindelse med disse planene, kontaktet man bl. a. kirkekonsulent Muri. De samlede utgifter ble kalkulert til kr. 112.800, - som ble bevilget av kommunen over en treårsperiode med kr. 37.600,- pr. år.
Den 20. november 1973 ble det holdt et viktig og litt spennende møte i menighetsrådet. Nå skulle det bl. a. avgjøres om kirkebenkene skulle kastes ut og erstattes av stoler eller ikke. Peder Kirkerud hadde bygget om og polstret en av kirkebenkene. Den var riktig god å sitte i, men å bygge om benkene slik ville bli nesten like kostbart som å kjøpe stoler. Et forslag om å ta dette spørsmålet opp på et menighetsmøte for den endelige avgjørelse ble nedstemt. Gunnar Fossland som året i forveien var blitt utnevnt som kallskapellan etter Heimersino gikk inn for kjøp av stoler. Dette ble vedtatt med 6 mot 2 stemmer. Fossland foreslo også utskifting av gulvteppet i koret. Dette ble imidlertid nedstemt. Et forslag om å kjøpe heldekkende teppe til kirkesalen ble også nedstemt.
Menighetsrådsvalget høsten 1973 ble ikke så lite av et generasjonsskifte, idet fem av de åtte valgte rådsmedlemmene trådte tilbake. Flere av disse hadde vært rådsmedlemmer siden menighetsrådets opprettelse høsten 1957.
Utvidelse av Menighetssalen
Det viste seg etterhvert at det var svært god bruk for Menighetssalen, og ikke bare rent kirkelig bruk. Den ble bl. a. i mange år leid ut til spebarnskontroll, og også pensjonistforeningen hadde i noen år sine møter her. Ellers var og er den brukt til konfirmantundervisning, foreningsmøter, søndagsskole og annet barnearbeid m.m. I en årrekke var det også vanlig å ha minnesamvær etter begravelser i Menighetssalen, noe som det er blitt mindre av nå.
Det ble mer og mer behov for en utvidelse av salen og ikke minst kjøkkenet som var svært lite. Det ble derfor satt ned en komite for utvidelse vinteren 1976.
Kirkeforeningen, som nå hadde solgt presteboligen til kommunen, vedtok at man skulle gi kr. 100 000,- som gave til utvidelse av Menighetssalen på betingelse av at det ikke ble barnehage der. Det var på den tiden en større diskusjon om hvorvidt kirken skulle påta seg å drive en barnehage i Menighetssalen eller ikke, og et bamehageutvalg var nedsatt av rnenighetsrådet. Dette utvalget anbefalte start av musikalsk barnehage, og en utbygging av Menighetssalen med sikte på framtidig drift av en vanlig barnehage. Det var allikevel mange som var imot dette, og Kirkeforeningens donasjon ble kanskje den avgjørende faktor. En ting var sikkert: Med Kirkeforeningens store gave var man langt på vei når det gjaldt finansiering av utvidelsen, og noen barnehage utenom den musikalske ble det ikke i Menighetssalen.
Res. kap. John Ame Pettersen var blitt prest i Slemmestad etter Gunnar Fossland vinteren 1975, og han ble nå sammen med ingeniør Bjørn Franger, som var formann i byggekomiteen, den ledende i arbeidet med utvidelse av Menighetssalen.
Høsten 1977 hadde man fått tegningene til bygget, og utvidelsen skulle bli ca. 4 meter i husets lengderetning, altså en utvidelse på ca. 50%. Foruten større menighetssal med bl. a. peis, skulle det bli et stort og godt kjøkken med bl. a. oppvaskmaskin og man skulle få handicaptoalett. Et anbud fra byggefinnaet Skrede og Hagevik på kr. 145.488, ble godtatt. Det ble tatt opp et lån på kr. 60.000, - i Creditbanken.
Senhøstes 1978 var bygget på det nærmeste ferdig og ble tatt i bruk, selv om litt pussing og maling ennå sto igjen. Kirkeringen ga kr. 6.000,- til utstyr i kjøkkenet, og fra misjonsforeningen Vårbud kom et mindre beløp. Alt kom vel med. Denne utbyggingen er foreløbig det siste store krafttak menigheten i Slemmestad har påtatt seg.
Frivillig aktivitet i menigheten
Kirkeforeningens og kirkeringenes virksomhet er omtalt ovenfor. En kan nevne at Erna Smaaland i mange år har vært formann i Kirkeforeningen. Nåværende formann er Bente Sidsel Pettersen. "keringen gikk inn i Kirkeforeningen fra 1980 slik at de tilsammen ble en stor og arbeidsdyktig forening.
Slemmestad Sjømannsmisjons kvinneforening ble stiftet 19. september 1935 av Signe Smaaland. Foreningen gikk i 1946 sammen med Slemmestad Sjømannsmisjon der Frantz Albertin var formann, og menn var også med. Slemmestad Sjømannsmisjon som er foreningens nåværende navn, arbeider til beste for sjømennene, og Gunda Smaaland var i mange år formann i denne foreningen. Nåværende formann er Marianne Borgen.
Misjonsforeningen Vårbud ble stiftet i februar 1944, og arbeider for Det norske Misjonsselskap. Det er en aktiv forening som fortsatt er i full virksomhet. Magda Fossnes og Randi Kirkerud har begge i mange år vært formenn i denne forening. Elise Sagbakken er nåværende formann. En forening for Santalmisjonen ble startet av kallskapellan Fossland.
Slemmestad kristelige Ungdomsforening som ble stiftet av pastor Hovda i 1937, måtte innstille i 1946 på grunn av dårlig oppslutning. KFUM-speideme, som begynte som en underavdeling av ungdomsforeningen i september 1945, er fortsatt i full virksomhet under sine ledere Peder Kirkerud og Alf Vinge. Den førstnevnte som har vært leder fra stiftelsen, kan altså feire 40 års jubileum som speiderleder. En gruppe pikespeidere under Anne Davidsens ledelse er også i virksomhet.
Ellers har det vært vanskelig å få til et varig og livskraftig kristent ungdomsarbeide i Slemmestad. Kallskapellan Aarflot forsøkte med ungdomsklubb som var i drift en tid. Ungdomsklubben Kontiki ble stiftet i januar 1970 med Bård Pettersen og John Arvid Brevik som ledere. Den var med et par kortere opphold i drift fram til 1976, og hadde, særlig den første tiden, stor oppslutning blant ungdomsskolens elever. Møtene ble også holdt på ungdomsskolen. Arbeidet ble tatt opp igjen 1981 med Steinar Nervold som leder og var i virksomhet et par år.
En gospelgruppe, samt barnegospel var en tid i virksomhet under Edvard Rogers virke som organist.
Barnearbeidet har lange tradisjoner i Slemmestad. Det er over 70 år siden den første søndagsskolen begynte i Roret, og i januar 1945 ble det med pastor Skarbøviks hjelp startet søndagsskole i kirken. John Brekke ble den første formann. Søndagsskolen hadde sin beste tid fra slutten av 1950-årene og til ut i 1970-tallet, men er fortsatt i drift, og kunne altså iår i likhet med speiderne ha feiret sitt 40 års jubileum. Gro Marit Auke er nåværende leder. Sydskogen har også søndagsskole som har vært drevet endel år med god tilslutning.
Bameforeninger har det vært flere av i årenes løp. Eli Hovda hadde sin barneforening i slutten av i 1930-årene, og fru Skarbøvik drev YAP- forening (Yngres avdeling piker). Den nåværende bameforening, Klubben, ble startet av Synnøve Brevik for endel år siden. Nåværende leder er Hildegunn Teigen.
En Unge hjem's forening har i endel år arbeidet i Røyken, og den har også møter i Slemmestad. Foreningen tar opp spørsmål som angår den kristne familie og har også et evangeliserende sikte. Navnet ble for en tid siden forandret til "Våre hjem".
Slemmestad kirkekor som begynte sin virksomhet i 1936, har i årenes løp ført en noe skiftende tilværelse. Som kor betraktet har det ikke fungert hele tiden, men det har som regel alltid vært damer tilstede på galleriet som har kunnet lede sangen under gudstjenestene, og dette har vel også vært deres viktigste oppgave. Også en og annen mann har vært med i de senere år. Så har det vært perioder da korsangen blomstret opp, spesielt ved høytidene, til glede og oppbyggelse for menigheten. Organistene har fungert som ledere, og en bør i denne forbindelse spe sielt nevne Kristoffer Henriksen. Det er grunn til ved en anledning som denne å rette en takk til de mange trofaste sangere som i årenes løp helt uten noen form for godtgjørelse har gjort en utmerket innsats for kirke- sangen i Slemmestad.
Frivillig kristen møtevirksomhet har det alltid vært endel av i området her, også i tiden for kirken ble bygget. I kirkelig sammenheng har denne virksomheten riktignok ikke vært fast eller kontinuerlig, men har gjeme bestått av møteserier med kortere eller lengre varighet. Av og til har det også vært mer tilfeldig virksomhet i forbindelse med besøk av predikanter fra Indremisjonen eller andre organisasjoner.
Noen eldre mennesker husker kanskje enda pastor Skarbøviks møter oppe i Auke-området hos Andr. Kristiansen og på forsamlingslokalet Vidar i Bødalen, møter som i krigens dager samlet endel mennesker om det kristne budskap.
I 1958 ble det holdt en godt forberedt evangelisk aksjon med møter hver dag i en uke i Slemmestad kirke. Møtene som ble ledet av kallskapellan Aarflot og med Sverre Tinn Syvertsen (Tinnå) som taler, samlet mange mennesker. Aksjonen ble fulgt opp med et møte i uken en tid framover.
Tirsdagsmøter i vinterhalvåret ble mer eller mindre regelmessig holdt endel år framover etter at vi fikk Menighetssalen. I kallskapellan Fosslands tid ble disse møtene avløst av møter på søndag ettemiiddag. De ble da gjerne holdt på søndager som det ikke var gudstjeneste. Senere ble det igjen samvær på tirsdagene særlig etterjulsvinteren og våren til de opphørte for to-tre år siden.
Den frivillige virksomhet i menigheten har i de senere år fått en noe annen karakter, idet man mer og mer har konsentrert seg om dannelse av mindre grupper, bibel og samtalegrupper, som kommer sammen i hjemmene. Flere slike grupper er i virksomhet, og en av disse med Jan H. Heitmann som leder har som spesielt formål å arbeide for Israels- misjonen.
Gudstjenestene søndag formiddag er sainlingsstundene for menighe- ten, og gudstjenester er det etterhvert blitt langt flere av enn de 12 pr. år som ble fastsatt for 50 år siden. Det har i mange år nå vært tradisjon med gudstjeneste ennenhver søndag, men en har nå en ordning med ca. tre gudstjenester i måneden unntatt i ferietiden. Kirkekaffe etter gudstjenesten er blitt en fast ordning i de senere år. En kopp kaffe etter gudstjenesten fremmer kontakten og fellesskapet innen menigheten, noe som sikkert også har åndelig betydning.
De nye boligfeltene i slemmestadområdet har ført til økt kirkesøkning. Det er særlig yngre familier med barn som finner veien til Guds hus. På grunn av dette har flere menn enn før blitt aktive i de forskjellige arbeidsgrene i menigheten.
Fotnoter
* 1) De sterke politiske motsetninger på denne tiden gjør det ikke lett for den som ville bygge kirke.