Diakonien er like gammel som kirken selv, og har alltid vært et kjennetegn ved en levende kirke. Det var Jesus som viste gjennom sitt liv hvordan vi skal tjene hverandre og vise omsorg og nestekjærlighet, så kirkemøtet har ikke funnet på noe nytt, men de har vedtatt noen nye ord for å beskrive hva det er.
De har vedtatt følgende definisjon som en ønsket retning for diakonien i årene framover:
”Diakoni er kirkens omsorgstjeneste.
Den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.”
Jesus sa om seg selv at han kom for å tjene menneskene, ikke for å herske over dem. (Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, Matt. 20.28). Han ga oss et eksempel
da han vasket disiplenes føtter den gangen de skulle spise påske-måltidet. Dette var en tjeners oppgave når folk kom inn i et hus, og helt sjokkerende at en som ikke var tjener skulle nedlate seg til å gjøre. (Joh. 13.4-17) Men Jesus gjorde det, og snur opp ned på menneskers forestilling om hvordan vi skal forholde oss til hverandre. I vår tid forstår vi ikke helt hvor radikalt dette var da de kristne tok ordet diakoni fra de hellenistiske omgivelsene i bruk. Det å tjene var nedverdigende, en av datidens tenkere har uttrykt det slik: ”Hvordan kan et menneske være lykkelig hvis det må tjene noen?”
I vår kristne kultur har det blitt et ideal å være til tjeneste og vise nestekjærlighet. Vi kan stå i fare for å gå litt for langt og bli selvgode i vår tjenesteiver. Det er de ressurssterke og vellykkede som i sin godhet hjelper de som ikke har det så godt eller som ikke takler livet. Det er kanskje litt satt på spissen å si det slik, men det kan være fort gjort å sortere hverandre i to grupper: mennesker som gir hjelp og mennesker som trenger hjelp. Og det kan føre til at mennesker som trenger hjelp mister troen på at de har noe å bidra med i fellesskapet, og at mennesker som gir hjelp strever med å vedkjenne seg sin sårbarhet hvis de selv trenger noe en gang.
Diakoni handler om å dele. Dele tro, dele liv, dele glede, dele sorg og smerte. Det handler også om å bygge fellesskap og særlig være oppmerksom på å inkludere og se mennesker som faller utenfor. Og i vår tid hvor verden er blitt så liten at vi hører om alt som skjer mens det skjer, er det nødvendig å være tydelig på at diakoni også handler om å verne skaperverket og kjempe for rettferdighet. Diakoniens herre utfordrer oss til å arbeide for en mer rettferdig fordeling av denne jordens ressurser og til å ta vare på skaperverket vi er en del av. Vi kan ikke si at det ikke angår oss. Jesus identifiserte seg i så stor grad med sultne, tørste, fremmede, nakne, syke og fengslede at han sa at det dere gjør mot en av disse mine minste brødre, det gjør dere mot meg. (Matt. 25. 35-45)
Derfor trenger vi både spesialisert diakoni og internasjonal diakoni som på vegne av fellesskapet kan være med og ta del i store utfordringer som blir for krevende for enkeltpersoner. Og vi trenger den organiserte diakonien som kan legge til rette for tiltak som fellesskapet trenger lokalt. Men aller mest trenger vi at den allmenne diakonien fungerer. Det er når vi ser hverandre og godhet og omsorg er i omløp. Så kaldt og hardt det ville være mellom oss om vi ikke kunne ta imot og gi til hverandre! Når Jesus sa: elsk hverandre, betyr det at vi skal sette i gang en rekke av handlinger som smitter til å gi godheten videre, og som gir frihet til å ta imot hjelpen når den kommer til oss.
Det er flott å ville og kunne klare seg selv, og samtidig er det godt å erkjenne at vi trenger hverandre vi mennesker. I en diakonal menighet har alle noe å gi, og alle trenger noe. Det er Guds kjærlighet som setter oss i bevegelse.