Jeg er glad i folkekirka. Ikke som et pedagogisk prosjekt, men fullt og helt. Jeg er vokst opp med den og kjenner meg som en del av den. Jeg identifiserer meg også i stor grad med KFUK-KFUM, som var min organisasjon som ungdom, og hvor jeg har vært med som frivillig leder i mange av mine voksne år. Jeg kjenner også tilhørighet til Korsveibevegelsen, og har vært med familien min på festivaler mange ganger.
Jeg er mer opptatt av saker enn av politiske retninger. Jeg er ikke medlem av
kirkepolitiske fløyer. Samtidig har jeg vært tydelig i saker lokalt. Jeg støtter Pride og samkjønnet vigsel. Jeg har holdt appell for fred i Palestina, og har stått i ledelsen av Bønn for fred i Trondheim, mellom Dnk, synagogen og moskeen. Jeg var også tydelig i kirkeasylsaken for noen år tilbake.
Jeg vil nevne tre emner som er former min teologi og min forkynnelse.
Fagteologi
Jeg har en Phd i bibelteologi. Det har gitt meg stor kjærlighet til Bibelen og Bibelens fortellinger om at Gud kjenner livene våre slik de er, ikke slik vi skulle ønske det var. Bibelstudier er analyse og ikke to streker under svaret. Det har gjort meg til en teolog som er mer analytisk enn dogmatisk. Jeg har også jobbet med barnebibel og barneteologi, og jobber nå med Barnas katedral, som understreker en teologi om at barna er størst i Guds rike.
22. juli
22. juli 2011 gjorde meg til en modigere prest, og til en teolog som insisterer på at Gud er alle steder, og særlig der menneskene lider. Kristus som nærværende i all lidelse er et gudsbilde som sitter sterkt i meg etter dette. Et år som utdanningsprest på Institutt for sjelesorg på Modum bad har hjulpet meg til å formulere en teologi med små nok ord til å våge håpet, selv når alt føles forgjeves.
22. juli har også gitt meg et gudsbilde som insisterer på at Guds kjærlighet tåler alt, utholder alt og aldri tar slutt. At alle mennesker er skapt av Gud og elsket av Gud, uansett. Dette har ført til at jeg er blitt opptatt av «det godes problem». At evangeliet alltid er på den laves side, selv når den lave er vår fiende.
Mitt egen tro
Forkynnelsen min er forankret i egen tro. Jeg erfarer at mange finner gjenklang i eget liv med det.
Jeg har mye av det sekulære i meg. Rasjonell, skeptisk, spørrende. Jeg håper ofte mer enn jeg tror. Jeg kan kjenne meg igjen i kvinnene ved graven, som stod støtt ved korset, men som ikke helt visste hvordan de skulle ta inn budskapet om oppstandelsen. Jeg har ofte opplevd meg både i og utenfor menighetsfellesskapet. Etter hvert som årene går kjenner jeg at jeg hviler godt i det.
Jeg kjenner en trygg forankring i kirka. Kirka bærer troen min og gir meg hellig nærvær. Jeg trenger kirka mer enn den trenger meg.
