Til minne om kong Harald V

 

 

Alt har sin tid.

 

Det finnes dager da hjertet blir stille.

 

Dager da én melding berører et helt folk.

 

De siste dagene har mange bedt for og tenkt på kong Harald. Fulgt med på nyhetene. Lagt ned blomster og tegninger. Håpet at livet skulle vare litt lenger.

 

Fredag kom budskapet om at vår konge, Harald den femte, var død.

 

Han sovnet stille inn etter et langt liv i tjeneste for landet og folket. Kongens latter og stemme klang ikke lenger. Fredagen var grå. Det var en egen stillhet.

 

Nå samles vi i kirker over hele Norge for å minnes ham, takke og be. Vi er sammen i etterklangen av et liv som har satt spor.

 

Noen kjenner en dyp og personlig sorg. Andre kjenner først og fremst takknemlighet. Noen blir kanskje overrasket over hvor sterkt dødsbudskapet berører.

 

For kong Harald var på en egen måte en del av våre liv. Han var der gjennom tiårene, i høytid og hverdag, når landet feiret, og når landet sørget. Han var en av de faste skikkelsene i vårt felles rom.

 

Nå er plassen hans tom.

 

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom», sier Jesus i avskjedstalen til disiplene.

 

Jesus sier dette til mennesker som er redde. Disiplene forstår at noe er i ferd med å ta slutt. En avskjed nærmer seg. Grunnen under føttene deres kjennes mindre trygg.

 

Jesus sier ikke at de ikke skal kjenne sorg eller uro. Han avviser ikke det menneskelige. Han vet hvordan avskjed kjennes.

 

Men han minner dem om at frykten ikke skal få eie hele hjertet.

 

Sorgen er virkelig. Tapet er virkelig. Men det finnes også et håp som er større enn det vi kan se akkurat nå.

 

Det er et ord å holde fast ved når livet ikke lenger er slik det var. Et ord for den som sørger. Et ord for den som står igjen når en annen har gått bort.

 

I dag trenger vi et rom for sorgen.

 

Sorg er kjærlighetens pris. Vi sørger fordi noen har hatt betydning for oss. Og sorgen over et menneske handler ikke bare om det livet som er slutt. Den minner oss også om våre egne tap.

 

Ett dødsbudskap kan åpne dører til andre rom i oss. Rom med navn og ansikter. Stemmer vi savner. Hender vi ikke lenger kan holde i. Øyeblikk vi gjerne skulle ha fått én gang til.

 

Derfor rommer den nasjonale sorgen også mange personlige sorger.

 

Kong Harald viste at sårbarhet ikke er svakhet. Etter terroren 22. juli satte han ord på smerten ved å miste:

«Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.»

 

Han talte som konge, men også som medmenneske. Han stilte seg ikke utenfor folkets sorg. Han gikk inn i den.

 

Den gangen sørget han med folket.

 

I dag sørger folket over ham.

 

Men i dag trenger vi også et rom for takknemligheten.

 

Vi takker for et langt liv. For trofast tjeneste, pliktfølelse og utholdenhet. For en konge som bar sitt ansvar gjennom et samfunn i stor forandring, med varme, verdighet og ofte en befriende humor.

 

Han var lite selvhøytidelig og kunne spøke både med seg selv og med dronning Sonja. Det gjorde ikke alvoret mindre. Kanskje gjorde det alvoret mer menneskelig.

 

Kong Harald gjorde ikke Norge større ved å stille seg over folket, men ved å stille seg sammen med folket.

 

I sin kanskje mest kjente tale spurte kong Harald: Hva er Norge?

 

Svaret hans var ikke først og fremst fjell, fjorder eller landegrenser.

 

«Norge er fremfor alt mennesker», sa han.

 

Han beskrev et folk med ulik bakgrunn, tro, liv og forutsetninger. Nordmenn var unge og gamle, rike og fattige, mennesker som var født her, og mennesker som hadde kommet hit.

 

«Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», sa han. Og så samlet han det hele i ordene:

 

«Norge er dere. Norge er oss.»

 

Det var som om kongen åpnet dørene og sa: Det er rom for deg også.

 

Kanskje ble ordene tatt imot av så mange fordi de uttrykte noe vi lengter etter: Et fellesskap som ikke krever at alle skal være like, men som lar ulikheten få plass innenfor et større «vi».

 

På sin måte pekte kongens ord mot en enda dypere sannhet. Den sannheten Jesus setter ord på når han sier:

 

«I min Fars hus er det mange rom.»

 

Jacob Jervell hadde en enda mer radikal oversettelse. Han mente at teksten kunne gjengis slik:

 

«I min Fars hus finnes rom for alle.»

 

Der Gud er, der er det rom. Gud sorterer ikke mennesker etter styrke, sikkerhet eller vellykkethet.

 

Det finnes rom for den som tror, og for den som strever med å tro. Rom for den som kjenner håp, og for den som bare kjenner tomhet. Rom for den som har funnet sin plass, og for den som fortsatt leter.

 

De mange rommene betyr ikke at forskjellene mellom oss blir borte. Det betyr at ingen behøver å gjøre seg mindre eller annerledes for å få plass hos Gud.

 

Vi får komme som dem vi er.

 

Dette gudshuset formidler noe av det samme. Her er det høyt under taket med veger som har rommet store gleder og dype sorger. Hit har mennesker kommet med sin sorg og glede, sine håp og bekymringer, sin tro og sin tvil. Her er det rom for livet. Rom for oss.

 

I min Fars hus er det rom for håpet.

 

Kong Harald uttrykte et håp om at vi skulle ta vare på hverandre og bygge landet videre på tillit, fellesskap og raushet. Han håpet at vi, på tross av all vår ulikhet, skulle kjenne at vi hørte sammen.

 

Noen tenker at håp er noe svakt og kraftløst. Men håpet er ikke en flukt fra virkeligheten. Håpet ser virkeligheten slik den er, og nekter samtidig å tro at alt må forbli slik det er.

 

Derfor kan vi tale om håpet som en motstandskraft.

 

Den som håper, gjør motstand mot likegyldigheten, mot frykten og mot forestillingen om at ingenting nytter. Håpet åpner en dør mot det som ennå ikke er, men som kan bli.

 

Slik innebærer håpet også et ansvar. Et ansvar for å bevege oss i retning av det vi håper på. Et ansvar for å skape rom.

 

Det håpet er nå gitt videre til oss.

 

For et minne er ikke bare noe vi ser tilbake på. Et minne kan også bli en oppgave vi tar med oss videre.

Skal vi ære kongens minne, kan vi åpne rom for hverandre.

 

Rom for den som står alene.
Rom for den som er ny i landet.
Rom for den som tenker annerledes.
Rom for den som strever eller har mistet.
Rom for samtalen, også når vi er uenige.
Rom for humoren midt i alvoret.
Rom for tillit, fellesskap og raushet.

 

Jesus taler til mennesker som er redde for å miste ham. Han vet at avskjeden kommer. Likevel sier han:

«La ikke hjertet bli grepet av angst.»

 

Ikke fordi døden er ubetydelig. Ikke fordi avskjeden ikke gjør vondt. Men fordi døden ikke får det siste ordet. Kjærlighetskraften seirer.

 

Derfor kan sorgen og håpet bo i samme hus.

 

Tårene og takknemligheten kan finnes i samme rom. Vi kan kjenne savnet og samtidig overgi den døde i Guds hender.

 

I dag takker vi for kong Harald. For det han var for sin familie og for landet. For tjenesten, varmen, humoren og ordene som hjalp oss til å se hverandre.

 

Og når hjertet fylles av sorg og uro, holder vi fast ved Jesu løfte:

 

I Guds hus er det mange rom.

 

Rom for sorgen.
Rom for takken.
Rom for mangfoldet.
Rom for hver og en av oss.

 

Og når vår egen vei en dag er slutt:

 

et rom gjort i stand,
og et håp som døden ikke kan ta fra oss.