Fastelavn med boller og krem, med sanitetskvinnenes bjerkeris og pressebilder fra frodige karnevalsfester i Brasil har vi sans for. Dette er en del av vår årssyklus. Men fastetiden som noen annerledes uker før påske hvor vi avstår fra noe fordi det er viktige frukter knyttet til forsakelse virker pussig og sært. Men er det nå det?
De fleste er enige om at det er sunt for kroppen med noen ukers renselse. Det er godt for evnen til takknemlighet å skjerpe oss på at livets gaver ikke er en selvfølge. Det er nødvendig for frihetsopplevelsen å bli litt mer bevisste på hva vi er bundet til. Det er avgjørende for fellesskapene våre å endre blikkretning fra smarttelefoner til levende ansikt. Men enda viktigere er fastetidens avgjørende budskap: at vi flytter oppmerksomheten fra oss selv til hverandre, fra oss selv til andre menneskers skjebne. Fastetidens frukt skal ikke primært handle om velvære og at vi som har det brukbart skal få det enda bedre, men at vi i større grad evner å møte hverandres sårbarhet og smertelige livssituasjon.
Derfor er det ikke overraskende at faste er viktig i de fleste store verdensreligioner. Fastetiden er vanligvis en forberedelsestid før en deltar i de hellige høytidene, og den kristne kirke har førti dagers fastetid fra askeonsdag til og med langfredag.
Av en eller annen grunn har mange av oss dessverre fått ødelagt forholdet til fasten. Kanskje skyldes det at vi vil være i fred med vår makelighet? Kanskje skyldes det forestillinger om faste som menneskets strev, forsakelse og nødvendige selvplaging for å tilfredstille en streng Gud i himmelen. Men faste er ikke tyngende askese eller gjerningsrettferdighet. Faste er bevisstgjøring. Faste er å feste grepet om livet vårt så vi kan feste blikket på andre og bli solidariske mennesker. Livskvalitet kommer ikke av seg selv, men forsvinner helt av seg selv med mindre vi gjør noe for å forhindre det. Livskvalitet handler ikke om å være seg selv nok, men om å være noe for andre. Når vi i fastetiden sier: ”Less is more”, mindre er mer, er det ikke for å bli jålete minimalister, men for å få mer plass til det sant menneskelige i forhold til medmennesker som fortjener å bli sett, hørt og elsket.
Men faste handler også om bevisstgjøring på en annen måte. At det finnes en Gud som er større enn oss, en som vil vårt beste og ønsker vår forpliktelse og troskap. Å være kristen handler ikke om å få dekket enda flere av våre behov. Utgangspunktet for den kristne tro er at vi lar oss finne av Gud og søker hans vilje. Faste er dermed å bidra til å gi andre mennesker frihet. Faste er å se andre enn seg selv, slik profeten Jesaja skildrer det: ”Dette er fasten jeg har valgt”, sier Herren. ”Å løse urettferdige lenker, sette undertrykte fri, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden.”. (Jes 58,6-8)
Vi er alle sårbare og merkes av livet. Derfor trenger vi noen å dele livet med, slik ordtaket fra Telemark bekrefter det: “Del sorgi halv. Del gleda dobbel.” Faste er å feste blikket på den andres sårbarhet. Faste er sånn sett også å rette blikket mot påskens mysterium; at Gud er en Gud med sårmerker. Ved Hans sår får vi legedom.
Men faste er også å feste blikket på vår klode og vår sårbare verden. Vi vet at vi dypest sett ikke har noe valg hvis vi vil overleve. Verden har ikke nok ressurser for vår grådighet, men den har nok til å dekke alles behov hvis vi deler. Det handler altså om et måtehold til livets pris. Det er derfor bra om fasten gir oss selv gode frukter, men enda bedre om det blir en faste til andres beste, til miljøets beste og til verdens beste! Ved å bryte et selvfølgelig og dagligdags livsmønster kan et nei bli et ja. Forsakelse kan bli berikelse. Mindre kan bli mer. Har vi råd til å gå glipp av dette? God faste!