Knapt noe er så irriterende som flatt batteri. På skitur med hodelykt og egendesignet lysløype hvor alt er som i paradis. Inntil batteriet er flatt og det blir totalt mørke midt inne i skauen. Eller mobilen. Stadig flatt batteri. Den som hadde hatt en lademulighet! Og jeg med høreapparat. Midt i intervju med Snåsamannen i Oslo domkirke ryker batteriet. Hva var det han sa? Blir samtalen en fiasko?
Jeg har en god svoger som er lege og psykiater med god greie på psykiske lidelser. Etter at han kjøpte seg elbil, både fordi det var fornuftig og smart, har han identifisert to nye angster det siste året: Ladeangst og rekkeviddeangst.
El-bilen er miljøvennlig og har fremtiden som varemerke, men du verden så slitsomt og skummelt. Hvor er det lademulighet, og rekker jeg over hode fram!?
Var det nye angster jeg sa? Har ikke mennesker til alle tider hatt ladeangst og rekkeviddeangst? Er ikke dette vår eksistensielle grunnposisjon?
Ladeangst, fordi de fleste av oss stadig kjenner på redselen for å bli tomme, motivasjonsfattige eller kraftløse. Rekkeviddeangst, fordi livet er et krevende prosjekt hvor vi uavlatelig skal rekke noe eller holde ut. Rekker jeg selskapet? Rekker jeg det siste toget eller den siste fergen? Hvem av oss har ikke løpt oss svette og stressa på flyplasser for å forsøke å rekke. Noen ganger var bekymringen unødvendig. Andre ganger gikk det skeis. Rekkeviddeangsten var berettiget. Holder jeg ut i det lange løp?
Sånn sett er jeg enig med mor på snart 98 som har kjent på angst og “vondt i brystet” hele livet. Hun pleide å si: “Det er bare dumme og overfladiske folk som ikke har angst”. Hun innrømmet at hun hadde det, og var liddelig god til å forebygge både ladeangst og rekkeviddeangst. Og hun gjorde det på sin måte, som også er min måte.
Hver søndag kl. 11 gikk hun i Kolbotn kirke eller i Skøyenåsen kapell. De siste årene på Cathinka Guldbergs sykehjem søkte hun til torsdagsgudstjenesten kl. 11 sammen med beboere og ansatte der. “Nå er jeg hjemme”, pleide hun å si på vei inn. Hun tente lys for sine og plugget ladekabelen grundig inn i støpselet mens hun lot batteriet få full lading. Slik fungerte fellesskapet, bibellesningen, salmesangen og nattverden for mor. Angst ble til fred, uro til ro og bekymringer ble til overgivelse. Hun gav til Gud det som bidro til energilekkasje i hennes eget liv og lot ladekabelen gjøre sin gjerning den klokketimen gudstjeneste med alle rettigheter varte. Og best av alt: Aldri kø, alltid gratis og alltid glad og håpefull salmesang.
Hun hadde en klokkertro på at ladestasjonen holdt det den lovet. Rekkeviddeangsten ble trumfet av en tro på at timen på ladestasjonen ville gi kraft til å fullføre løpet og bevare troen. Og ikke rent sjelden sto lyrikeren Stein Mehren bak i kroken og kikket inn, og jeg innbiller meg at han leste på et av sine aller viktigste dikt, som vi også leste ved hans kiste i hans begravelse sist sommer i Trefoldighetskirken:
Vi reiste en gang katedralene,
ikke for å fange mennesker,
men for å holde våre liv fast
i overskridelsens gåte.
Ladeangsten og rekkeviddeangsten lar seg trumfe av overskridelsens gåte. “Dere skal få kraft i det Den hellige ånd kommer over dere.» Guds kraft i tilværelsen og Kristi nærvær i våre livsløp gir oss en trassig tro: Vi får det vi trenger og det skal rekke helt fram, helt fram.
-------
Nettkirken er alltid åpen: Skriv en bønn, tenn et lys!
-------
Følg oss gjerne på Facebook - gå inn på den enkelte side og trykk «liker», deretter «følg»: