Etter 16 år som sokneprest i Birkeland menighet i Bergen, er det naturlig nok menighetslivet som står hans hjerte nærmest som prest. Og Braut lover at akkurat det ikke kommer til å endre seg, når han 19. mars starter på sin gjerning som biskop i Stavanger bispedømme.
- Det er det vanlige menighetsarbeidet som har preget meg. Og som biskop kommer jeg til å ha hjertet i menighetene og det som skjer der, forsikrer han.
Vi intervjuer Ivar Braut i et prestekontor med gulvet fullt av flyttekasser. Han har hatt følelsen av å ha to jobber siden telefonen fra Kirkerådet kom i desember. Nå skal utsikten til Nesttunelva og bergensk drabant byttes ut med bispekontorets utsyn mot stavangersk storby.
- Jeg gleder meg mest til å komme ut i menighetene. Treffe folk og alle de som utgjør det levende liv i kirka. Derfor kommer jeg til å være rask med å komme rundt til alle prostiene i løpet av vårsemesteret, sier Braut.
Bispedømmerådet har som formål «å vekke og nære det åndelige liv i menighetene». Braut er ivrig på startstreken etter å komme i gang. Ordene forkynnelse, menighet og Jesus dukker hyppig opp i intervjuet, og ledsages gjerne av en gjennomtenkt konstatering.
«Menighetsbygging er lidenskap, ikke en teknikk eller metode», sier Braut. Og: «Forkynnelsen min blir ikke et gjestekåseri her og der, men noe av det viktigste jeg gjør som biskop.» Og: «Vi kan nesten ikke bli for sentrerte om Jesus. Det er Jesus og han alene. Har vi det klart for oss, faller mye annet på plass.»
Glød til å forkynne
Men Ivar Braut er ikke typen for forenklinger og lettvinte løsninger. I nominasjonsprosessen våget han i intervjuer å problematisere ord som «relevans» og «popularitet». Han omtalte seg som «brobygger», men pekte spesielt på det konservative mindretallet i Kirkemøtet. Maratonløperen fremhever de lange linjer og seierskransen, framfor snarveier og imponerende spurter. Men følelser, glød og lidenskap er ikke mindre viktig.
- Det er viktig for meg å gi prestene mot til å prioritere forkynnelsen. Å våge å stå i det, og kjenne inspirasjon og glød til å forkynne. Det er noe av det viktigste som kan skje i kirka, minst like viktig som årsplaner. Jeg har sans for planer, og alle som kjenner meg vet at jeg liker langsiktige planer. Men hva er det som gjør at ting egentlig skjer? Det er fornyelsen innenfra, følelsen av at «dette vil jeg ut med». Alt menighetsarbeid går ut fra forkynnelsen, konstaterer Braut. Og legger til at forkynnelse selvfølgelig også skjer gjennom trosopplæring, diakoni og kirkemusikk.
Heller troverdig enn "relevant"
- Å skape trosopplæring i fast tilknytning til alt arbeidet i menigheten, ikke alene som enkelttiltak, det er et stort prosjekt for hele kirka. Og diakonien går som en linje gjennom hele Bibelen. Den kan også være et uromoment i menigheter som ser veldig ordentlige ut, som ikke ser ut til å ha så mye å stri med. Men diakonien minner oss om at det alltid er noe som er dypere, at det finnes utfordrende sider i ethvert menneskeliv, både i lokalsamfunnet og menigheten. Diakonien er et av kirkas kjennetegn og skaper troverdighet for hele troen. «Troverdighet» er et godt ord for å fylle ut det å være relevant. Det er et uttrykk for å være ekte, autentisk. Møtet vårt med folk skaper denne troverdigheten. Hvordan møter vi som kristne de som ikke bekjenner denne troen? spør Braut, og utfordrer videre:
- Derfor er det et poeng at menighetsmedlemmer ikke må være altfor travle! Vi trenger tid til våre medmennesker, både våre nærmeste og de som bor i menigheten.
Aktivitetsnivået kan bli for høyt, selv om det blir gjort i beste mening, konstaterer han.
Kjærlighet til salmesangen
Å søke både hverandre og kilden til tro blir derfor viktig, understreker Braut. Ikke minst gjennom gudstjenesten.
- Hva setter du selv pris på ved gudstjenesten?
- Bortsett fra liturgi og forkynnelse, som jo er rett svar for en prest og biskop, så tror jeg salmesangen er noe av det viktigste for meg. Det er ikke for ingenting at salmeboka er kalt «Den erfarte bibel». Kirkemusikken tror jeg er undervurdert som menighetsbyggende arbeid, mener Braut.
- Har du en favorittsalme?
- Jeg har flere, men typisk den som jeg bestilte til avslutningsgudstjenesten i Birkeland: «I Krist er ikkje aust og vest».
I Krist er ikkje aust og vest og ikkje sør og nord.
Hans folk er eitt i tru og von på all den vide jord.
En salme passende for en brobygger, som kanskje er det ordet som er mest brukt om Ivar Braut den siste tiden. Braut snekret konsensus-vedtaket som samlet flertallet i Kirkemøtet 2016 om å lage en vigselsliturgi for likekjønnede. Men det er ikke en vedtaksingeniørs konstruksjons-iver som i første omgang preger denne brobyggeren. Mer et brennende ønske om at det skapes en forbindelse mellom holmer og skjær i kirke-Norge.
Lytte, forstå og lede
- Det må være balanse og kontakt mellom de ulike fløyene. Vi er sammen om så veldig mye i kirka. Faktisk er vi er sammen om det aller meste.
- Hva gjør en brobygger, egentlig?
- En bro blir bygd der en skulle ønske det var en forbindelse. I min sammenheng betyr det å se hvem de er på begge sider av broa, å lytte, forstå, og å lede arbeidet med å få forbindelsen til å bli så god som mulig og så holdbar som mulig. Mitt ønske er at en fra ulike hold kan respektere hverandre som kristne søsken, og anerkjenne at den andre sin begrunnelse er fremført i beste mening, understreker presten.
- Sammen finner vi en vei videre, som må være en bro. Men dette her er ikke lett. Jeg tar ikke lett på det og vil føyse noen av, eller kreve at noen må forandre mening. Jeg oppfatter ikke at denne saken er enkel å komme videre fra. Jeg tror det blir ganske vanskelig, medgir Braut.
- Vi er i samme rom
- Dette med ulike fløyer, det går jo an å tenke at «I min Fars hus er det mange rom»?
- Ja, det blir snakket en del om å gi hverandre rom. Men det aller største er jo faktisk at vi er i samme rom. Alle sammen. Og Jesus er der sammen med oss. Slik han er når vi er sammen i gudstjenesterommet. Men ulike grupper i kirka må være innstilt på at vi må ta noen tunge tak. Jeg håper at det er vilje til at vi kommer gjennom dette med kjærlighet til hverandre og med samvittigheten i behold.
- Hvordan får du selv påfyll og energi etter tunge tak?
- Det får jeg gjennom å prate med folk. Og jeg trenger ikke være seriøs hele tiden. Da kan jeg lettere være seriøs når jeg skal være det, smiler presten.
Rett som det er i praten med Braut, kommer imitator-evnene hans fram. Perfekte dialektetterligninger og snertne sitater. Etter sigende et uttrykk for musikalitet, og i Brauts tilfelle kan det stemme godt.
- Ja, musikk betyr ganske mye for meg, særlig klassisk musikk.
- Noe spesielt du vil trekke fram?
- Bach er Bach. 1685-1750, sier Braut.
Som er gift med musikeren og pianisten Turid Bakke Braut. Hun kommer til å fortsette å undervise i musikk ved universitetet i Bergen, og på Kongshaug musikkgymnas. Paret beholder også huset de kjøpte for et års tid siden, mens Ivar flytter inn i leilighet nær Stavanger sentrum.
- Vi kommer til å se hverandre så ofte vi kan.
I Stavanger-området har ikke Braut bodd på 40 år. - Men det har ikke vært noen ørkenvandring. Jeg har hatt et rikt og spennende liv, smiler han, som vokste opp i Sandnes og leste forberedende ved Misjonsskolen, som det da het. - Farsslekta er fra Jæren, og jeg har alltid følt en tilknytning til området.
- Strategi er oppskrytt
Men når Ivar Braut løper, er det stille. Ingen Bach eller annen musikk på øret.
- Det er god utlufting å løpe, en god investering.
- Hva er det med løping som appellerer slik til deg?
- Det er noe rent fysisk, jeg får vært ute i luften. Man får brukt hele seg og tankene blir lettere.
Å holde oppe motet i lange distanser er dermed en evne på flere plan hos Braut. I løpet av 16 år i Birkeland fikk han fornyet glød da han engasjerte seg i Bispedømmeråd og Kirkeråd. Nå er han på startstreken foran et nytt løp.
- Har du noen strategi for oppstarten din som biskop?
- Strategi og strategi… «Taktikk e' oppskrytt! Det e' bare å peisa på!» utbryter Braut i beste åkradialekt og Jostein Grindhaug-stil, og flirer godt. Sandnes Ulf og Bryne - og Brann-supporteren - har i hvert fall fått med seg FKH-trenerens strategitanker. Braut blir alvorlig igjen.
- Nei, jeg må møte folk først. Så snakker vi sammen og finner ut av ting sammen.
Men det er kirkas egentlige strategi som ligger i bunn av alt. Den store strategen er Den hellige ånd, som lar vinden blåse hvor Han vil. Det gjør oss små, samtidig som vi kan gjøre alt mulig når Gud er med oss. Vår oppgave er å forkynne evangeliet, og overlate resultatet til Gud.