For ganske nøyaktig 60 år siden ble Norsk kvinnelig teologforening (NKTF) stiftet. To år tidligere hadde Stortinget gjort vedtak om at kvinner kunne ordineres til prest, men ingen var ennå blitt ordinert. Veien fram til at 30 kvinner fra Stavanger bispedømme var samlet til nettverksmøte i St. Petri forrige tirsdag, har vært både lang og bratt. Og ordet "kvinnelig" blir enda brukt som vedheng til prestetittelen hvis presten ikke er mann.
"Litt rart" kommenterte konstituert biskop Anne Lise Ådnøy, som selv var med å revitalisere NKTF da hun startet teologistudiene i 1977. På nettverkssamlingen i regi av Stavanger bispedømme var fem kvinner invitert til å dele erfaringer fra arbeidet i kirke og undervisning. Og selv om merkelappen "kvinnelig" prest eller teolog kan virke utdatert, så kom det likevel tydelig fram på samlingen at felles erfaringer og opplevelser kan knyttes til kjønn.
- Vi som er samlet her har ulike roller, vi er prester, studenter, ledere, lærere og professorer, men vi er likevel et fellesskap, sa rådgiver Cecilie Bakkene Pedersen og prest Eva Marie Aanderaa Vassbø, som ledet samlingen.
Avgjørende med gode veiledere
Anne Beth Gilja Johansen er sykehusprest ved Stavanger universitetssykehus, og var en av dem som fortalte om hvordan det er å være kvinne og prest i Stavanger bispedømme i dag.
- I den jobben jeg har nå, har jeg ikke fått noen kommentarer på at jeg er kvinne og prest. Men sånn har det ikke alltid vært, hverken for meg eller de som har gått foran, sa hun.
En sterk faglig interesse for teologi var en av grunnene til at hun startet prestestudiene, men hun var likevel usikker på om hun kunne være prest. - Forbildene den gang var litt ensartet maskuline. Men jeg hadde gode møter med flere kvinnelige veiledere, og så måter å være prest på som jeg kunne identifisere meg med. En god veileder kan være ganske avgjørende, understreket hun.
- Jeg kjenner at jeg er på et litt annet sted nå. Jeg har måttet gå en vei og har hatt gode folk å gå med. Nå opplever jeg meg som prest, ikke kvinnelig prest.
Når det gjelder utfordringene ved å være prest, trakk Johansen fram de sidene av prestetjenesten som kan trigge prestasjonsangst og ønsker om å gjøre ting perfekt.
- I gudstjenesten er vi ganske synlige og sårbare. Vi kan heller ikke gjøre alle til lags. Jeg kan bli sliten av å hele tiden tenke på om det jeg gjør er bra nok. Og når jeg er sliten blir jeg enda mer selvkritisk. Men jeg tror ikke vi kommer utenom at dette kan være krevende i perioder. Sånn er livet, sa hun.
- Gleden i arbeidet er det dypt meningsfulle ved å være prest. Vi trenger ikke lete etter meningen med jobben. Mye av det jeg gjør blir båret av seg selv, ikke av meg. Som prest er vi også bærer av et grenseløst håp, selv i møte med den dypeste fortvilelse. Vi har en liturgi, en velsignelse, bønner og salmer som bærer, og som jeg opplever at folk er svært takknemlige for at vi kommer med.
Støtter afrikanske studenter
Anna Rebecca Solevåg er professor ved VID og fortalte om hvordan det var å være kvinne og teolog ved Høgskolen. Med en bakgrunn som soldat i Frelsesarmeen var hun godt voksen før hun oppdaget at det fantes kvinneprestmotstandere.
- Kvinnelige pastorer var like normalt som mannlige for meg. Men det er uvanlig å være teolog i Frelsesarmeen, sa Solevåg, som er første salvasjonist i Norge med doktorgrad i teologi og den første som er professor. Å være kvinne og professor er også relativt ferskt hos 175 års-jubilanten VID, som fikk sin første kvinnelige professor i 2012.
Som lærer på VID treffer Solevåg blant annet kvinnelige studenter fra afrikanske land, som ønsker mer teologisk kunnskap for å kunne kjempe for sin plass i kirken i hjemlandet.
- Jeg opplever det utrolig meningsfullt å bidra i disse kvinnenes hverdag, sa hun.
Solevåg har også måttet argumentere teologisk for kvinnelige prester overfor konservative studenter.
- Dette er ikke en kamp vi har vunnet en gang for alle, men en kamp vi stadig må ta, konstaterte professsoren.
"Ser ikke ut som en prest"
Sølvi Vinnes er prest i Domkirken og St. Petri menighet, og ble ordinert for tre år siden.
- For meg har det vært utelukkende positivt å være prest og kvinne. Det har vært som en sterk og dramatisk dans, med tette møter med både døden og livet. Noen småstein er det likevel i presteskoa: Jeg opplever blant annet at jeg av og til kan bli oppfattet mer som kvinne enn som prest. Situasjoner blir "kjønnet", sa Vinnes, som også ofte får høre at "hun ser ikke ut som en prest".
- Men hva sier egentlig det utsagnet? Det er nok ment som et kompliment, hvordan jeg framstår bryter med fordommer folk har. Kirke og prester har hatt stor makt over folks liv. Å være kvinne og prest gir oss mulighet til å dele makt, å gjenopprette en balanse, sa Vinnes.
I en pause på samlingen oppsummerer Anne Beth Gilja Johansen litt sammen med Angelika Maria Fjetland og Sissel Nerhus.
- Tror dere at noe av det som er blitt delt her også kan være erfaringer mannlige prester har, som for eksempel prestasjonsangst?
- Ja, det tror jeg. Men kanskje kvinner kan ha en fordel med å lettere sette ord på en sårbarhet? tror Johansen.
- Presterollen har også forandret seg endel opp gjennom årene, sier fengselsprest Sissel Nerhus.
- Nå handler det kanskje mer om hvor man henter impulser fra, hvilke typer kirkelederroller man ser opp til, mer enn kjønn.
Kvinnenettverkssamlingen er den andre i offisiell regi i Stavanger, og planen er at treffet skal skje årlig.