- La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet

- Finnes det en fred som ikke blir ødelagt når alt annet er smadra? Fungerende biskop Anne Lise stilte spørsmålet i prekenen på minnegudstjenesten for trafikkoffer torsdag.

- Jesus hilste sine venner både før og etter døden med ordene: Fred være med dere, min fred gir jeg dere.

Bibelteksten er fra Johannes 14:
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. - Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere.  Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Kjære dere som er på minnegudstjeneste for trafikkofre!
Kjære dere som er i Domkirka akkurat nå. Se søylene og de tjukke veggene, tenk hva de har hørt og tålt gjennom snart 900 år. Hvor mange ganger i løpet av desember sang noen Deilig er jorden her? Englenes sang om «fred over jo-o-rden», ordene og melodien går opp i en enhet som gjør noe med oss.

Jeg vil si noe om fred i kveld. RIP har ungdommene lært, noen ganger står de tre bokstavene også i dødsannonser her hjemme. Minnestedet for ulykken er markert med lys og blomster. Til å begynne med forskjønner det den bitre døden, men ganske snart blir det liggende som rask, som om vi har glemt døden. Da taler det enda sterkere om bitterheten i det å miste. RIP, hvil i fred, hva betyr det? Fred over minnet, sier jeg når minneordene i begravelsen er lest. Selv om jeg ser at døden har rammet familien hardt og de er opprørt og rystet i grunnvollene. 

Hvordan kan vi snakke om fred da? Hva, eller hvem, overgir vi våre kjære til? Jesus hilste sine venner både før og etter døden med ordene: Fred være med dere, min fred gir jeg dere. Jesus holdt avskjedstale før han døde. Den handler mye om fred. Han snakket med vennene sine om en fred som ikke finnes i verden. Jesus åpner et stort rom og inviterer oss inn. Kjære sørgende, kjære pårørende, kjære hjelpere, kan vi finne en fred som bærer? Finnes det en fred som ikke blir ødelagt når alt annet er smadra? Kan vi nærme oss det rommet Jesus åpner?

Vi vet ikke hvor du går, sa disippelen Thomas. Det er så mye vi ikke vet. Hvor er våre kjære når de krysser den tynne grensen mellom liv og død? Hvor gikk de? Mellom de solide søylene og de tunge veggene her skal ord bli sagt, ropt ut eller hvisket stille: Gud, ta vare på mine, hold din hånd over livet her og etterpå. La oss evig sammen være, vi som var det her på jord. 

Salam, shalom – å ønske fred fungerer som et goddag, en dagligdags hilsen i mange land. Det kom en julehilsen til biskopen, sendt fra Kirkerådet i Midtøsten: a very merry christmas and a blessed new year. De valgte å sende sin hilsen ut i verden med sitat fra Jesu avskjedstale: “My peace I give you. I do not give to you as the world gives. I land der samfunnet er revet i stykker av urettferdighet, krig og terror deler kirkerådet Jesu avskjedsord med oss: Do not let your hearts be troubled and do not be afraid.” (John 14:27)

Vi er her fordi vi sørger, eller fordi vi bryr oss, eller fordi vi trenger å være redde sammen. Vi kan kjenne minnedagen for trafikkoffer som om vi står på en terskel. Vi vipper fram og tilbake, mellom klage og takk. Gud har fulgt oss gjennom alt.

Thomas hører at Jesus åpner rommet, men sier han ikke vet hvor veien dit går. Da svarer Jesus: Jeg er veien. Det å ta på alvor at Gud ikke er langt borte fra noen, det å tro at Jesus snakket sant, kan gi en grunnleggende fred i sjelen, som ikke er fravær av bråk eller sorg eller smerte, men som er fylt av liv, en fred som bærer.

Utenfor St Svithun katolske kirke står et stort kors med Jesus på, et krusifiks. Kobberet i skulpturen er blankt og slitt der folk har rørt ved og kanskje kysset Jesus sine føtter. Jesus er en vi kan lene oss til og stole på når vi rammes av ulykker og død. Bildet av hans kropp på korset sier mer enn det vi kan uttrykke med ord, mye mer enn det vi kan forstå om Guds kjærlighet.

Fred over jo-o-orden, og rommet der Jesus er, er alltid større enn vi ser, fylt av en fred som allerede her og nå bærer.
Så la ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, 
takk og ære til den treenige Gud, vår Skaper, vår frigjører og vår trøster,
som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"