Langfredag er dagen Jesus blir korsfestet og dør. Den liturgiske farge er lilla eller sort – dødens og sorgens farger. Kirkeklokkene lyder ikke denne dagen. Alteret er avkledd og nakent, stillheten rammer inn gudstjenesten langfredag, preludium og postludium spilles ikke og lysene er slukket.
Jesu lidelseshistorie hos Johannes skiller seg ut fra de tre andre evangeliene. Lidelsene til Jesus er tonet ned, hendelsene er tolket og fortolket i troens lys, slik at betydningen av hendelsene kommer tydeligere frem. Vi finner de samme scenene i hovedtrekk som hos Markus, Matteus og Lukas: arrestasjonen av Jesus, forhøret for de jødiske og romerske myndigheter, dødsdommen, korsfestelsen, død og gravlegging. Men hvis vi ser nærmere på slik Johannes forteller om dette så blir forskjellene fra de tre andre evangeliene åpenbar.
Natt til langfredag går Jesus ut til en hage sammen med disiplene sine, men det står ingenting om at Jesus ber og kjemper med seg selv og Gud om det som forestår han. Han blir forrådt av en av sine disipler, Judas, men det skjer ikke ved at Judas kysser han og slik peker han ut. I Johannesevangeliet er Jesus selv den aktive og nærmest sørger for at arrestasjonen skjer. Jesus blir tatt til fange og overgitt til jødenes høye råd.
De ønsker å få Jesus henrettet, og dømmer ham for gudsbespottelse. Rådet sender ham til Pilatus, romernes landshøvding. Det er fordi bare Pilatus, siden han er representant for den romerske okkupasjonsmakten, har myndighet til å henrette Jesus. I stedet for å være stort sett taus under disse forhørene slik vi kjenner det fra lidelseshistoriene til de andre evangeliene, viser Jesus initiativ og leder an i samtalen. Disiplene svikter ham, men dette er ikke fremhevet. Sviket ser vi mest i skildringen av Peter som har fulgt etter på avstand, men som ender med å fornekte ham tre ganger.
Jesus møter spott og tortur, smerte og ensomhet. Men også dette er tonet ned. Johannes sier ingenting om at Jesus blir hånet på korset. Han forteller heller ikke om noe skrik fra Jesu side før han dør.
På langfredag minnes vi dagen da sviket rådet, håpet sluknet og mørket tilsynelatende seiret. Dagen da det så ut som alt Jesus hadde bygget opp og forkynt, støtte på den største hindring av dem alle, døden. Dagen da tillitten ble borte. Åpenlyst og tydelig ved forræderi, fornektelse og overgivelse til korsets død.
Evangelistenes ulike fortolkning av Jesu død ser vi av deres gjengivelse av Jesu siste ord på korset. Hos Matteus og Markus, er Jesu siste ord på korset: «Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?» fra Salme 22. Jesus tror seg sviktet og forlatt, selv av Gud.
Hos Lukas er Jesu siste ord før han dør: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd», som er et sitat fra Salme 31. Med disse ordene viser Jesus en tillit til at Gud er hos ham, også her i dødens time.
Hos Johannes sier Jesus «Det er fullbrakt.» På tross av all motstand har han fullført sitt vitnesbyrd, hans gjerning som Guds budbærer. Han vitner om sannheten, om veien til Gud, og i det dypeste mørke, på korset, der er det han blir opphøyet.
Jesus dør med bevisstheten om at hans verk er fullført. Han handler og bestemmer begivenhetenes gang midt i lidelsen. Han går til korset sendt dit av Gud. Han går dit i lydighet og hengir seg slik helt til Guds vilje. Ved Jesu død på korset bryter det guddommelige frem. I sin død blir Jesus løftet opp til Gud. Katastrofen er ingen katastrofe, men tvert imot her åpenbares Guds innerste vesen som er kjærlighet. I Jesu offer for andre trer kjærlighetshandlingen frem. Derfor er det så viktig å få frem at Jesus frivillig velger døden. Slik handler Gud gjennom Jesus. Han som vitner om Guds kjærlighet.
Det er mange mennesker i dag som opplever terror og forfølgelse. Fremdeles er det mange som lider og møter døden under pandemien. Vår jord er såret. Krigens redsler i Ukraina roper mot oss. Mange ensomme føler seg sviktet av mennesker, føler seg forlatt av Gud.
Vi ber om ditt kjærlighetsunder Gud, i nattens mørke. På langfredag våker vi og ber for alle i verdens natt.
Gjøa Kristine Aanderaa
Sogneprest i Bindal