De versene er hentet fra det som vi ofte kaller for kjærlighetens høysang i 1 Kor 13. Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Og grunnen til at jeg begynte å tenke på disse versene, var mitt møte med dette voldsomme budskapet som møter oss på langfredag. Om Jesu død på korset, og om hvorfor dette voldsomme skjedde.
Og jeg tenkte. Tenk hvis jeg skulle ta meg en tur ned i sentrum av byen vår, og forsøke å forklare dette for folk. Hvorfor det skjedde, det vi leser om i langfredagsbudskapet. Jeg tror jeg ville få store praktiske problemer. Jeg ville ikke bare oppleve at folk takket nei til dette, sånn rent religiøst. De ville ha store problemer med å forstå det sånn rent praktisk. Og kanskje vil dette være problemer langt inn i rekken av de aktive og trofaste kirkegjengerne. Budskapet om at Jesus døde en forsoningsdød. At han døde på grunn av meg, på grunn av mine synder. Og at fordi han gjorde dette, så ble jeg berget fra dødens favntak. Dette ligger det litt av en utfordring i – å fremstille det slik at folk forstår det.
Men det betyr ikke at dette ikke er relevant for livet vårt og hverdagen vår. Det betyr ikke at dette er gamle myter som har gått ut på dato, og som derfor kan erstattes med noe nytt, noe som er litt mere moderne og lett begripelig for dagens moderne mennesker. En ting er sikkert, den historien vi vi får høre lest på langfredag, den er aldeles ikke utgått på dato. Den er aldeles ikke moden for utskiftning.
Jeg leste følgende i avisen Vårt Land for fjorten dager siden; «Det kirken aldri kan slutte å snakke om. Kirken krangler om mange ting, men én sannhet kommer til å bli stående så lenge vi har en kirke: At Kristus har sonet menneskehetens synder.»
Det som skjedde på Golgata, det skjedde fordi det virkelig var svaret på verdens problemer. Vår verden trengte at Jesus kom til vår jord. Vår verden trengte faktisk at Jesus døde på korset. Jeg trengte faktisk at Jesus døde for mine synder. Og hvis han ikke hadde vært villig til å gjøre det så hadde det vært katastrofe for meg.
Så er dette vanskelig å forstå, det høres jo så håpløst ut. Ja det gjør det. Jeg tror det gjør det for de fleste. Men når det er slik, så er det ikke et tegn på at budskapet er håpløst og gammeldags og ikke relevant. Når vi ikke forstår dette, så er det ikke budskapet sin skyld. Det er vi som er årsaken til at dette er vanskelig. Fordi at vi er mennesker og lever under menneskelige vilkår. Og de menneskelige vilkår, er jo nettopp de som jeg startet denne andakten med. Det å være et menneske er nettopp å forstå stykkevis, og tale profetisk stykkevis. Det å være et menneske er nettopp å se som i et speil, i en gåte,
Men hvordan er så veien videre. Jo veien videre går først og fremst gjennom å akseptere at det er slik, at jeg forstår stykkevis. Men dernest og det er kanskje det viktigste å akseptere at selv om jeg bare forstår stykkevis, så er budskapet likevel høyst relevant for meg, for mitt liv, og for den verden jeg lever i. Jeg blir utfordret til å tro at når Jesus døde på korset, så var det et dramatisk svar på et viktig behov i den verden vi lever i, og det var et dramatisk svar på et viktig behov i det livet jeg lever. Hvis Jesus hadde bøyd unne og latt være dette, ja så hadde det faktisk vært katastrofe.
Forstå det, vanskelig. Tro det, ja det er klart den store utfordringen til oss. Ja vi blir faktisk utfordret til å tro det.
Men vi blir også utfordret til å håpe. Håpe på at fordi han gjorde dette, så gir det meg et livsviktig håp i livet mitt og i verden vår. At fordi Jesus var villig til å dø i mitt sted, så kan jeg få eie et håp om at min fremtid skal bli en god fremtid.
Og til sist blir vi utfordret til å ta dette inn i våre liv. La det få fylle oss med kjærlighet og glede. en glede som skal prege oss i hverdagen og i møte med de vi har rundt oss.
Og ikke minst det gir meg et håp om at vi en gang, når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne. Da skal vi se ansikt til ansikt. Da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Og det gir meg mulighet til å leve ut en kjærlighet til verden rundt meg.
Og dette er høyst reelt, for det står i de versene vi leste. Så blir de da stående disse tre, tro håp og kjærlighet. Og kanskje det mest utfordrende: Og størst blandt dem er kjærligheten.