For 1 år siden i disse dager fikk jeg være med da Marion Anne Knutsen ble kåret til Årets Nordlending av avisa Nordland og NRK Nordland. Marion Anne Knutsen var den som satte i gang raset av historier, da hun på et møte i regi av Arran Lulesamiske senter fortalte sin mors historie om overgrep, og også sin egen. Før det var det mange andre som hadde forsøkt å fortelle, men de ble ikke hørt, eller deres historie ble dysset ned.
Marion Anne Knutsen og de som har fortalt sine historier om seksuelle overgrep, enten i VG eller i den omfattende politietterforskningen Salten politidistrikt har foretatt i Tysfjord det siste året, er de mennesker denne saken først og fremst handler om. Overgrepssakene handler om de som er blitt utsatt for seksuelt misbruk og vold, de som har fått mye av sine liv ødelagt, de som i årevis har levd med smerter og skam og fortvilelse. Tysfjordsaken handler først og fremst om det enkelte menneske, barn, ungdom og voksne som har opplevd at andre mennesker har forbrutt seg mot dem. I diskusjonen om alle forhold knyttet til miljø, etnisitet, religion og historie må vi aldri glemme de dette egentlig gjelder. Uansett hvilke omstendigheter som kan være medvirkende må vekten alltid ligge på at seksuelle overgrep aldri er den utsattes ansvar, at den som har opplevd dette skal møte respekt og hjelp for den situasjon hun eller han er i, og at overgriperen alltid er ansvarlig for sine handlinger. I så måte er ikke sakene i Tysfjord annerledes enn alle andre overgrepssaker. Det skal være nulltoleranse for seksuelle overgrep, og det finnes ingen saker som den overgrepsutsatte skal ta skylden for.
Politirapporten politimester i Salten Tone Vangen og hennes medarbeidere står bak, forener på en god måte dette allmenne perspektivet med de spesifikke forhold de har funnet i Tysfjord. Jeg synes denne rapporten på en mesterlig måte makter å møte et miljø og en kultur med stor respekt og ydmykhet. Politirapporten går bak de klisjeaktige oppfatninger av det samiske og læstadianske miljøet, og innrømmer å ikke ha nok kunnskap om disse feltene. Derfor har politiet nærmet seg disse spørsmålene ved å innhente kunnskap fra lokalmiljøet selv. Det er et meget klokt grep, og derfor blir rapporten så troverdig.
Sør Hålogaland bispedømme er så heldig å ha ansvaret for det lulesamiske språkområdet som Tysfjord er en viktig del av. Å være lulesame betyr å ha en historie sterkt preget av fornorskningstvang. Lulesamene var i mange år fratatt sitt språk, sin kultur og sin historie, det samiske var skjult og skambelagt. Både staten og kirken har sitt å svare for på dette område.
I et slikt miljø vil det å holde sammen, det å ha sterke bånd til hverandre i familien og gruppen man tilhører, både være en stor velsignelse og en stor fare. Men det blir helt feil å si at de sterke familiebåndene og slektstilhørigheten i den samiske kulturen i seg selv er farlig. Som i alle andre samfunn er det når dette misbrukes at det er farlig. Det samme må sies om den læstadianske bevegelse. Lik alle andre religiøse minoriteter kan de indre båndene bli meget tette, trosfellesskapet binder sammen på gode og mindre gode måter. Og enhver som er leder eller forkynner i en kristen sammenheng må være oppmerksom på at de tette båndene, det sterke samholdet og den fysiske kontakten kan være en åpning for seksuelle overgrep og seksuell uønsket tilnærming. På samme måte kan en sterk forkynnelse om tilgivelsen føre til at overgrep blir «løst» på en manipulerende og ødeleggende måte. Derfor er det så viktig med kunnskap om slike mekanismer. I Tysfjord har den lokale menigheten i Den norske kirke sammen med Sør Hålogaland bispedømme tatt initiativ til et arbeid knyttet nettopp til kunnskapstilegnelse på dette område. I dette er også den læstadianske forsamling med. Målet for arbeidet er å forebygge slik at overgrep ikke skjer, og å støtte lokalmiljøet til å leve med de historiene som er kommet frem. Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep har bidratt på en meget god måte i dette arbeidet, og ikke minst er det et arbeid som involverer meget bredt.
I Den norske kirke i Tysfjord har flere av de ansatte selv samisk identitet. Den kompetanse de har er avgjørende for å komme situasjonen og menneskene det gjelder i møte på en god måte. En lokal kirkegamme har her vært et fint og trygt samtalested for mange.
Det er mye sorg i Tysfjord i disse dager, mange sår som er åpnet og mange mennesker som er utsatt. Samtidig er det en stolthet å spore, stolthet over at mennesker har stått frem med sine historier, at samfunnet selv tar tak i situasjonen, at den samiske historie og kultur også er en ressurs til å løfte hodet å gå videre. Dette må storsamfunnet støtte på alle måter.
Ann-Helen F Jusnes
Biskop i Sør Hålogaland.