Nedenfor kan du lese prekenen som biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes holdt under gudstjenesten.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel (v 21):
"Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv."
Når vi skal holde en preken er det et prinsipp som er veldig viktig. Det vi sier må ha relevans for de vi snakker til, det prekenen handler om må ha relevans for troen vår og livet vårt. Relevans er på en måte blitt et kriterium for ikke bare prekenen, men for alt menighetens arbeid.
Hva er det relevant for den kristne kirke å snakke om foran et nytt år? Hva vil være kirkens budskap inn i 2019? Det har vært mange forslag til svar på det i nyttårsbetraktningene i media nå ved årsskiftet. Noen har sagt at i 2019 må kirkene være mer synlige i samfunnet, ta del i ordskifter i media og på andre arenaer. Andre har sagt at kirkene må være mer åpne og inkluderende slik at ale typer mennesker kan kjenne seg velkommen der. Noen har også sagt at kirkenes medlemmer, de som anser seg for kristne må være mer overbevisende i sin tro og væremåte. Og noen mener at vi må arbeide med teologien slik at den treffer bedre de problemstillinger dagens mennesker står ovenfor.
Felles for alle disse , egentlig meget sanne og viktige utsagn er at vekten legges på hva kirken MÅ, hva vi som tilhører en kristen menighet MÅ.
Inn i en slik tankegang virker ikke tekstene for første nyttårsdag særlig relevante. Den korte teksten fra Lukas evangeliet om da Jesus ble båret til tempelet for å omskjæres den åttende dagen, og at han da fikk navnet Jesus, er ingen tekst som synes å ha umiddelbar relevans for det mange ønsker at kirken skal være og gi.
Og likevel tror vi jo det!!!! I snart 2000 år har kirkene over hele verden klynget seg til navnet Jesus, forkynt navnet Jesus, forsøkt å følge i hans fotspor som bar navnet Jesus. Hva er det med denne mannen og dette navnet som er så viktig for oss? Hvorfor tror vi at dette navnet også i 2019 har relevans og betydning?
Den korte teksten om hendelsen i tempelet har noen innfallsvinkler til å svare på det.
For det første: Jesus ble båret til tempelet på den åttende dagen etter fødselen. Slik var skikken i hans samtid, dette skjedde med alle jødiske guttebarn.
I den kristne kirke fikk tallet åtte ganske raskt symbolsk betydning. Fra skapelsesberetningen kom troen på at Gud hadde skapt verden på 7 dager. På den 8. dagen, tenkte den første kristne kirke, skjedde den nye skapelse, den som kom med Jesu fødsel. Derfor ble de eldste kirkene bygget med åttekantet grunnflate, og døpefontene var også gjerne åttekantet. Det ytre skulle formidle det nye budskapet Jesus representerte. Den åttende dagen ble forstått som den nye frelse Jesus kom med, sterkt bundet til det navnet han fikk som jo betyr Gud frelser. Den åttende dagen viser oss Jesu guddommelighet.
For det andre: Den åttende dagen ble barnet Jesus omskåret. Dette ritualet plasserte han rett inn i den kulturelle og religiøse verden han levde i. Da Jesus ble født var det en reell hendelse som skjedde på et bestemt sted og til en bestemt tid. Både omskjærelsen og tidfestingen i juleevangeliet, at «det skjedde mens Kvirinius var landshøvding i Syria», understreker Jesu menneskelighet. Dette guttebarnet var ingen mytisk skikkelse fra en religiøs verden. Dette guttebarnet var et helt reelt menneske. Underlagt de menneskelige forordninger som alle andre mennesker. Omskjærelsen viser oss Jesu menneskelighet.
Sett med disse perspektivene er tekstene for nyttårsdag en konkret oppfølging av det vi har hørt i juletekstene: Lukas forteller: Jesus ble født i Betlehem, og Johannes: Ordet ble menneske, Gud ble menneske.
Det er dette budskapet vi skal møte 2019 med. Vi tror på Jesus, Gud og menneske, en Gud midt i vår tid og våre liv, og en Gud som samtidig gir oss himmel til livet.
Omskjærelsen var en jødisk skikk. Den ga alle guttebarn en rett til å tilhøre det religiøse samfunnet. Selv om Jesus ble underlagt denne religiøse skikkene, vet vi at hans komme også opphevet alle slike religiøse skikker. Akkurat omskjærelsen tok den første kristne kirke et sterkt oppgjør med. Til kirkemøte i Jerusalem som det fortelles om i Apostlenes gjerninger kapittel 15, var spørsmålet om omskjærelsens nødvendighet satt på dagsorden. Peter mente at jo, det var nødvendig for de som var blitt kristne at de måtte omskjæres for å tilhøre menigheten. Paulus mente det motsatte, det skulle ikke være noen skikker eller ritualer som var nødvendig for å være kristen. Heldigvis var det Paulus sitt syn som seiret, og slik ble den spede kristne tro med base i Jerusalem tilgjengelig og mulig for alle verdens mennesker. Ikke minst ble den tilgjengelig og mulig for kvinner. Omskjærelsen ga guttebarna en spesiell religiøs forrang. Den nye skapelsen, frelsen som Jesus kom med, hadde ingen skiller mellom mennesker i seg. Slik står det også i en av tekstene for nyttårsdag: «For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og Han er rik nok for alle som påkaller ham».
Jesus gikk helt og fullt inn i sin samtid. Men hans budskap og gjerning sprengte rammene for de begrensninger samtiden ga.
Og det er jo her frelsen ligger. Han fikk navnet Jesus. Et vanlig navn i datiden, et navn som understreker hans menneskelighet. Og samtidig et navn som Maria hadde fått av engelen, et navn som forteller noe om den gjerning han skulle ha.
Kirkens evangelium er at Jesus er en av oss, kjenner våre liv, er i våre hverdager like fullt som i søndagene. Kirkens evangelium er at det ikke er noe i våre liv som er utenfor livet med Jesus, det er ingenting vi trenger skjule; i livet med Jesus kan vi stå frem akkurat slik vi er. Dette evangelium har virkelig relevans for vår tid, når så mange strever med å anerkjenne seg selv, når så mange opplever press fra samfunnet, media, trender på hvordan og hva de skal være. Evangeliet om Jesu menneskelighet gir oss en bror som kjenner vårt innerste og ikke avviser et eneste menneske.
Kirkenes evangelium for 2009 og alle andre år er at Jesus gir oss nye muligheter, en ny skapelse, et nytt håp. Det gjelder for våre egne personlige liv, men det gjelder også for verdens liv. Han kom fra Gud, og han bringer det guddommelige inn i vår tilværelse og eksistens.
Og dette har sannelig også relevans for vår tid. Verden trenger noen som ikke gir opp, noen som alltid holder fast mulighetene, håpet, troen på en fremtid. Verden trenger noen som holder motet oppe i alt det vonde som skjer. Våre medmennesker som står i vanskelige livssituasjoner trenger det, og hele verdenssamfunnet trenger det. Verden trenger ikke tomme løfter, men ord knyttet til Jesus, hans gjerning og hans budskap.
Da vi skulle få ny salmebok for Den norske kirke for noen år siden var det mye diskusjon om hvilke salmer som skulle med. "Du skal få en dag i mårå» av Alf Prøysen var en av de som ble diskutert. Jeg var en av de som egentlig synes at det var ok at den ikke kom inn i salmeboka. For det er jo ikke slik at alle får en ny dag i morgen, og sant og si kan det oppleves som et tomt løfte for den som ser mørkt nok på fremtiden. Men så fikk jeg høre hvordan den sangen kom til. Det var Prøysens mor Julie som lå for døde. På dødsleiet hennes forteller Prøysen at han fikk en guddommelig setning som han visket inn i morens øre: «Ikke vær redd mor, du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står».
Han visste at hun skulle dø, hun visste at hun skulle dø, håpet var noe annet, håpet var den nye skapelse, håpet var Jesus. Det dreide seg ikke bare om det gode ubrukte livet som ligger foran på en nyttårsdag, det dreier seg om håpet om Guds liv som varer både nå og etter døden. Det handler om Jesus.
Inn i vår tid skal vi bringe troen på Jesus. Troen på mennesket Jesus som deler vår verden og møter oss i vårt medmenneske. Troen på Jesus som Guds sønn som gir oss det håpet som sprenger alle menneskelige rammer.
Det høres kanskje ikke umiddelbart relevant ut. Men det er det kirkene har stått på i 2000 år, og det er det som gjør oss til kirker fortsatt.
Ta imot Jesus selv, og bringe han videre. Alt kirkene gjør og sier må handle om det.