Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 10.kapittel ( v 25-37)
Gratulerer med jubileet! 60 år er Bodø Domkirke blitt. I disse dager minnes vi på hvordan kirken ble slik den er i dag, alle meningene, arbeidet over mange år, sorgen over at den gamle kirken var blitt ødelagt i bombingen under 2, verdenskrig, den store glede da kirken stod ferdig. Men enda mer er dagen i dag en dag for takknemlighet og refleksjon over hva denne kirken har mulighet til å være i dag,
Det er en kirke med mange funksjoner, ligger synlig og høyt i byen, åpen for mange ulike mennesker og arrangementer. En ledende kirke i Bispedømmet slik en Domkirke skal være.
En kirkes arkitektur og interiør forteller mye om hva kirken er og hva kirken skal formidle. Når Gud kom til jord i Jesus Kristus ble det på en måte satt et guddommelig merke på alt det jordiske, både skaperverket og det vi mennesker kan skape. Jesus guddommeliggjorde den materielle verden. Og gjennom den materielle verden viser Gud seg for oss, Derfor er ikke bare Domkirken her et viktig bygg, et vakkert bygg, kirken er også materielt formidler av hvem Gud er og hva Gud vil oss.
I dag vil jeg forsøke å la prekenteksten om den barmhjertige samaritan og Domkirkens rom og interiør tale med hveandre . Slik vil vi kunne se hva denne kirken forteller om denne lignelsen av Jesus.
Teksten om den barmhjertige samaritan er en av de mest kjente tekstene i hele Bibelen. Den har påvirket vårt språk, og den var inspirasjonen for de første sykehus og lasaretter, den gjennomsyrer grunnlaget for vårt lovgivning og etikk: Vår neste er den vi møter på vår vei som trenger oss. Vi er avhengig av hverandre og har ansvar for hverandre.
Men hva med Domkirken og denne fortellingen?
Jeg begynner med samaritanen. På vei mellom Jerusalem og Jeriko ser han mannen som er blitt slått ned av røvere og ligger i veigrøfta. Samaritanen bøyer seg ned og hjelper han som ligger der, Samaritanen selv var en utstøtt blant jødene, en marginalisert, en ingen ville ha noe med å gjøre. At han ble hjelperen for en jøde var uhørt for de som hørte Jesus fortalte denne lignelsen. Men nettopp dette understreker at Jesus opphever skillet mellom mennesker, Jesus introduserer Guds rike hvor det ikke er inndelinger av mennesker i rase, kjønn, etnisitet, seksuell legning, funksjonsdyktighet, alder. Jesus introduserer Guds rike som er for alle og hvor alle mennesker er like mye verd. Jesus introduserer Guds store rom som er for alle. Her i Domkirken er det høyt under taket, veldig høyt. Dette var den første kirke som ble bygd med så stor høyde uten søyler. Og når vi kommer inn her kan vi ikke unngå å berøres av det store høye rom med plass for alle slags folk, samaritanene og jøder.
Samaritanen bøyer seg ned og hjelper, han gir av seg selv for en annen. PÅ en måte blir han de forslåttes frelser. Det er sterkt. Den utstøtte og laveste i samfunnet blir redningsmannen. Over korbuen her i kriken henger Jesus på korset. Han ble født som en av de svakeste i samfunnet, han hadde selv ingen pute han kunne hvile hodet på, han ble uglesett av makteliten, og til slutt drept. Gjennom å bøye seg helt ned til menneskets dypeste mørke, døden, bringer han lyset og håpet og frelsen. Jesus er den store barmhjertige samaritan som gir sitt liv for menneskets frelse. Her i Domkirken er han midt i blant oss, i ånden og ordet, men også gjennom avbildningen over korbuen.
Samaritanen tok den skadede med seg til et vertshus for at han skulle få pleie og nye krefter. Da Domkirken ble bygd var det mange innvendinger mot arkitekturen. Det ble sagt om den at den lignet en kraftstasjon, og det var ikke positivt ment. Men det er jo nettopp det Domkirken har vært i alle disse år, en kraftstasjon for mennesker som kommer hit. Det som ikke var ment som en fin beskrivelse av kirken ble det motsatte. Og inne i kirken er både døpefonten og altertavlens glødende ild med på å understreke den kraften og styrken kirken formidler. I dåpen blir vi merket med tegnet som sier at vi tilhører Gud, gjennom Ånden som gjør ordet levende, symbolisert av ildtungene, kommer kraften fra Gud oss i møte igjen og igjen. På alteret står kalken og disken, nattverdens utstyr, dette som brukes for å rekke oss brød og vin,
Den skadeslåtte ved veien ble tatt med til et vertshus. Det er mye av vertshusets ånd i denne kirken, her tilbys åndelig mat for livsveien, her tilbys legedom for sårede hjerter, her tilbys fellesskap med Gud og menneske.
Mannen som lå nede var fylt av uro og redsel og smerter. Men ved samaritanens hjelp ble dette snudd til fred og helbredelse. Domkirken kalles for Fredskatedralen. Den ble bygd på ruinene etter krigens gru og redsel. Det var viktig med et bygg som symboliserte fremtiden, freden og håpet. Fred i Bibelen er aldri bare en følelse eller bare fravær av krig. Fred er at vi gjør det gode, gjør barmhjertighet, fred er fylt av innsats for mennesker som ligger nede, fred er helbredelse fra ondskap og urettferdighet, vold og undertrykking. I Fredskatedralen forteller den barmhjertige samaritanen oss sannheten om freden: Den viser seg i nestekjærlighet og gode gjerninger, individuelt og på alle fellesskapsplan, Derfor er fredens utfordring til oss både en oppfordring til hver enkelt om å være nestekjærlighetens mennesker og en stadig kamp i samfunnet for at freden skal overvinne all ondskap.
Samaritanen stoppet opp på sin reise og så den som lå der. Han spurte ikke om den som lå der var selvforskyldt i det han hadde opplevd, han spurte ikke etter noe, han så et medmenneske i nød og da var det kun det som telte. De siste årene har vi nesten hver gang vi er her i kirken blitt møtt av noen ute på kirketrappen, noen som ber om vår hjelp, Der fremmede, utlendinger, flyktninger, fattige, bostedsløse, de er kommet til vårt land i håp om å få det bedre, mange merket av krig og forfølgelse. Det kan være ubehagelig at de sitter der når vi går inn i kirken. Urettferdigheten i verden blir så påtrengende synlig. Men disse menneskene blir en meget konkret utfordring til oss sett i lys av historien om den barmhjertige samaritan. Dypt forankret i det kristne budskap ligger utfordringen om å vise barmhjertighet og å dele av vårt til vår neste som trenger hjelp.
Når vi kommer inn i Domkirken og går den lange veien gjennom basilikaen opp+ mot alteret, da symboliserer dette livsveien vår. Og på livsveien her i kirken går vi opp mot alteret, vi går omringet av mennesker og av fortellingene fra Bibelen som teppene på sideveggene forteller om. Vi går under korbuen og møtes av den korsfestede Jesus, han er med oss videre mot alteret der glassmaleriet lyser mot oss. Og der er den oppstandne Jesus Kristus, han som overvant døden og kommer oss i møte, han som er den store barmhjertige samaritan som løfter oss inn i Guds rike i tid og evighet. Han står der i farger og lys med armene rettet mot oss. Kom for alt er ferdig, kom for å ta imot livets kraft og frelse.
Og når vi går ut igjen, etter å ha bli leget gjennom dåpen og nattverden, lovsangen og ordet, musikken og alt lyset rommet gir, da går vi ikke alene ut i verden. Vi går med Kristus i ryggen, med hans barmhjertighet som kraftkilde og utfordring.
Og da er vi midt ute i livet, på kirketrappa ser vi utover byen og landet. Akkurat der kirken og krikens mennesker skal være. På veien, ute i livet med Guds gode budskap.
Ævfosodhåsvoeobesgfetea