Forkynneren 3,1–2
Alt har sin tid
1 Alt har sin tid,
det er en tid for alt
som skjer under himmelen:
2 en tid for å fødes, en tid for å dø,
en tid for å plante, en tid for å rykke opp,
Forkynneren 3,4–7
4 en tid for å gråte, en tid for å le,
en tid for å sørge, en tid for å danse,
5 en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner,
en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,
6 en tid for å lete, en tid for å miste,
en tid for å bevare, en tid for å kaste,
7 en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen,
en tid for å tie, en tid for å tale,
Forkynneren 3,11
11 Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid.
Ja, alle tider har han lagt
i menneskenes hjerte.
Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort
fra begynnelse til slutt.
PREKEN
Det er så mye vi ikke kan forstå. Vi mennesker. Hvorfor alt det vonde skjer. Og hvorfor alt det gode skjer. Vi står ofte igjen som spørsmålstegn. Noe rystende, noe voldsomt har skjedd. Noe livsforandrende har skjedd. Og vi fatter det ikke. Hvorfor skjedde dette? Hvorfor var det jeg som ble den som skulle ta imot?
Forkynneren forsøker å tolke og forstå. Han sier: Alt har sin tid. Det er en tid for alt som skjer under himmelen.
I dag har vi satt av tiden til å minnes.
Huske det forferdelige som skjedde for fem år siden. Da Norge våknet til den skrekkelige nyheten om leirskredet i Gjerdrum. Lenge etter at de som bodde i området hadde våknet av at grunnvollene skaket. Lenge etter at grunnen gav etter og slukte 95 hjem. Lenge etter at noen hadde forsvunnet.
Elleve mennesker. Elleve liv som ikke var ferdige. Til og med et som fremdeles var i morens liv.
En katastrofe så stor. Elleve tap som knapt kan beskrives.
Vi kjente tyngden i hjertet, vi som stod på avstand og fulgte med i nyhetene.
Hvor mye mer var ikke hjertene tunge som bly for dere som mistet deres mennesker. Som mistet deres hjem. Deres trygghet. Utsikten fra kjøkkenvinduet. De vante stiene mellom husene. Så mye ble borte. Så mye sorg ble til.
Ingen sorg er lik. Ingen sorg er feil. Bare du som eier sorgen kjenner fullt ut hvordan den beveger seg og berører dine dager. Og dine netter. Din tid. La ingen få ta fra deg dine opplevelser. De er bare dine.
Samtidig har hele Gjerdrum-folket del i fortellingen og erfaringene fra tiden da så mye ble forandret. Landskapet forandret seg. Livsfølelsen forandret seg. Fortellingen om Gjerdrum forandret seg.
Den er for all overskuelig fremtid knyttet til den store katastrofen.
I dag skal minnestedet åpne. Det skal være der hvor leiren raste ut, og slukte manges hjem.
Det har tatt tid å komme hit.
Det sies at tiden leger alle sår. Men vi vet at det ikke er sant. Noen sår vil aldri gro helt. Likevel kan tiden bli en venn for den som sørger. Til å begynne med er kanskje tiden den aller største fienden. Hvert sekund, hvert minutt, hver time, dag og ikke minst natt, er vonde som lange år.
Men ettersom tiden går, kan sårene gro. Kan stedet der ulykken skjedde bli et sted for nytt håp og ny tro på framtiden.
Det er en tid for alt.
Og alle våre tider er i Guds hender. Også de tider vi ikke forstår.
Også de tider vi undrer oss om Gud har forlatt oss.
Også når vi roper «hvorfor?» til Gud fra dypet.
Gud er hos oss.
I julen feirer vi at Gud blir født inn i verden som et lite og sårbart barn. En baby som er avhengig av andre. I løpet av de første levedagene blir Jesus en flyktning. Jesus erfarer tidlig at menneskelivet ikke er enkelt.
Jesus vokste opp til en mann som gjorde under og som viste Guds styrke gjennom sine mektige gjerninger. Men han blir forfulgt av myndigheter og av religiøse ledere, og på et tidspunkt finner vi Jesus skjelvende av angst i Getsemanehagen der han ber og roper til Gud «hvorfor?»
Jesus deler skjebne med så mange mennesker over hele kloden til alle tider som opplever at tidene blir onde, og at livet blir så vanskelig og vondt å leve at ropet stiger opp til Gud: Hvorfor meg?
Jesus dør.
Den tredje dagen finner vennene hans graven tom. Han er oppstått fra de døde. Ondskapen og dødskreftene klarte ikke holde Jesus fast.
Julefortellingen og påskefortellingen må holdes sammen. Gud er en Gud som lider med den sårbare, som er kjent med alt menneskelig, som vet hva det er å være redd, å sørge og å miste. Gud forlater ingen som går gjennom slike tider.
Men Gud er ikke bare sårbar, Gud er også mektig, og når tiden er inne, vil Gud skape noe nytt. Slik Jesu grav vitner både om at døden finnes og er en realitet vi alle må leve med, viser den tomme grav at dødskreftene ikke skal få det siste ordet. Livet skal vinne til slutt. Mørket skal ikke overvinne lyset. Det finnes en tid for alt.
I dag er tiden kommet for å åpne minnestedet her i Gjerdrum.
Noe nytt har fått vokse frem der hvor dødskreftene tok liv og fremtid. Stedet vil fortsatt vitne om at døden er en realitet i menneskelivet, og at det kommer en tid for å miste og sørge for oss alle.
Men stedet skal nå også vitne om at livet går videre, at gode ting kan skje, at det kommer nye tider for å danse, synge og le. At lyset skinner i mørket, og at mørket aldri skal overvinne det.
Det er ikke lett å få øye på for den som akutt sørger og lengter. Det er ikke lett å se for den som er fortvilet over å ha mistet sitt hjem. Derfor trenger vi hverandre. Så vi kan håpe og tro sammen. Så vi kan lene oss til hverandre. Så den som ikke våger å tro på fremtiden, kan støtte seg til den som tror. Så den som kjenner at alt er håpløst, kan se håpet i en annens blikk. Så den som føler seg fanget i mørket, kan se en strime av lys fra en annens lys.
Så vi, omgitt av Guds stille, gode krefter, kan forvente med håp at noe godt kan komme i en ny tid der minnene får leve, og der nye håp får vokse frem og bli til virkelighet.
Våre tider er i Guds hender. Fortiden, nåtiden og fremtiden. Fra evighet og til evighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.