I vår tid opplever mange over hele verden at de er alene med frykten for fremtiden. I Norge svarer nesten hver tredje ungdom at de er bekymret for fremtiden. Klimaendringene gjør fremtiden dyster for mange ungdommer over hele verden. Mennesker med annerledes funksjonsevne blir isolert og opplever mange stengsler. I andre deler av verden er levekårene så vanskelige, volden så utbredt, undertrykkelsen så hard og fremtiden så mørk at mange flykter. Noen få drar på lange og desperate og farefulle ruter til andre kontinenter. Mange av de som kommer til Europa og Norge opplever mistenkeliggjøring og trakassering.
I denne uken inviteres vi til å følge Jesus i hans kamp mot mørke og ensomhet. Gjennom påskens gudstjenester får vi gjennomleve hele dramaet: Vi vil høre at Jesu nærmeste venner sovnet når de skulle passe på ham og han svettet blod i angst for det som ventet. Hans betrodde kasserer forrådte ham og lederen i venneflokken benektet at han hadde noe som helst å gjøre med denne Jesus fra Nasaret. Folket som ofte hyllet ham, ville ha ham dømt til døden. Selv en av de som led sammen med ham på korset, gjorde narr av ham. Så alene var Jesus at det siste han ropte før han døde var «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Mer alene er det vanskelig å tenke seg at det går an å være. Og det fortelles at da ble det mørke midt på dagen.
Gjennom sitt virke blant menneskene hadde Jesus på en særlig måte bidratt til at mennesker som var utstøtt og isolert, fikk mulighet til å leve sammen med andre. De var spedalske, fremmede, angstfulle og syke. Jesus ledsaget dem inn i fellesskapet og ga dem en ny fremtid. Men da Jesus selv trengte andre, var han overlatt til seg selv, helt alene, kjempende mot ondskap og død.
Fortellingen om Jesus bringer oss helt ned og inn til menneskets aller mørkeste erfaringer. Derfor hviler det et dypt alvor over denne uken vi nå er inne i. Den kalles da også fra gammelt «den stille uke». Det er uken vi skal tørre å lytte til mørkets erfaringer.
Vi kan tørre å bevege oss inn i dette mørkets landskap fordi vi vet at påskens fortellinger ikke slutter med Jesu desperate rop etter den fraværende Gud. Den fortsetter med historien om de trofaste kvinnene som trosset maktens trusler og gikk for å stelle den døde, slik skikken var. I hagen opplevde de den mest grensesprengende erfaringen av dem alle: Jesus hadde beseiret døden. Korsfestelsens og lidelsens ondskap fikk ikke siste ordet. Gud hadde ikke overgitt Jesus til mørket. Som seierherre over død og ondskap forsikret Jesus at han ikke vil overlate menneskene til mørke og ondskap. Han kan og vil være sammen med oss gjennom alle tider og alle slags erfaringer av mørke og ensomhet.
Slik ble påsken ikke fortellingen om Guds fravær og menneskets mørke uten fremtid. Påsken er fortellingen om Guds egen erfaring av all menneskelig lidelse, og Guds seirende nærvær og livskraft i møte med usikkerhet og ondskap. Gud forlater oss aldri. Paulus skriver at verken nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller noe av det som er av makter og myndigheter kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Det er lys i mørket.
Derfor skal vi ikke la noen være alene i sitt eget mørke eller det mørke andre påfører dem. La oss finne sammen og kjempe for lys og godhet når redsel og mørke truer med å overmanne oss. Vi er ikke alene. Ingen av oss. Den korsfestede og oppstandne Gud er med oss og gir livskraft og livsmot. Velsignet påskefeiring!