Hele verden i Moss kirke
Lørdag vises gigantfilmen Human i Moss kirke. Storslåtte bilder av jorda sett fra oven, og tette nærbilder av mennesker med en historie å fortelle gjør inntrykk.
– Filmen har endret meg. Jeg er mindre naiv nå, sier Françoise Bernard. Hun er sjef klipper (editor in chief) for filmen Human, og gjestet nylig Norge fordi filmen blir vist her. Først var hun i Tromsø og siden i Oslo.
En voldsom oppgave har det vært å redigere dette materialet. Hun fikk fanget fullt av 2000 filmintervjuer med folk fra 50 land over hele verden, sammen med de spektakulære helikopterbildene av natur og mennesker som har gjort den franske fotografen Yann Arthus-Bertrand verdensberømt. Han har gitt ut en rekke bøker og skapt utstillinger som Earth from Above og filmen Home, som er sett av over 600 millioner mennesker.
Overblikk og nærkontakt
– Hvordan kom ideen opp om å lage denne store filmen?
– Etter å ha fløyet i helikopter over jorda i 40 år og filmet landskaper og folk, kjente Yann Arthus-Bertrand et sterkt behov for å forsøke å komme nærmere, og få fram noe om hva som rører seg i sjelen til disse menneskene han hadde sett fra oven. Bonden på marka bak oksene sine, hva tenkte han egentlig om livet? Yann er blitt 70 år, og har mange spørsmål som han ønsker svar på. Og for ham var det viktig å komme tett innpå helt vanlige mennesker og få vite hva de virkelig tenker om livets mest essensielle spørsmål: Kjærlighet, hat, krig, fattigdom, undertrykkelse, drømmer, tilgivelse og rett og slett meningen med livet, forteller Françoise Bernard.
12 millioner Euro
Resultatet ble at et filmteam reiste verden rundt for å intervjue folk. Hele prosjektet er så svært at det hadde et budsjett på 12 millioner euro. Alle pengene ble skaffet av stiftelsene Good Planet Foundation og Bettancourt Schueller Foundation. Dette gjør at filmen kan vises gratis, siden ikke noe produksjonsselskap er nødt til å tjene inn investeringen sin. Human ligger nå i tre deler på YouTube, fritt tilgjengelig for alle.
40 spørsmål
Alle de som ble intervjuet fikk mer eller mindre de samme spørsmålene, og så var det opp til dem selv å bestemme hva de ville dele. De ble oppfordret til å være personlige, og de som til slutt ble valgt ut til å være med i filmen, lar virkelig hjerteblodet flyte. Her er kvinnen som forteller om da hun ble voldtatt, homofile og lesbiske som beretter om undertrykkelse i sine samfunn, bonden som fortviler over at tørken gjør det håpløst å dyrke nok mat, her er menn som har opplevd å miste barn i terror, og en russisk far som snakker om verdien av sitt funksjonshemmede barn.
– De fleste av de som er intervjuet har ganske voldsomme ting å fortelle?
– Ja, utvalget er preget av sterke historier. Filmen ville jo ikke blitt så interessant hvis folk bare snakket om overfladiske bekymringer og gleder. Vi ville søke dybdene i livet, sier Françoise Bernard, og innrømmer at det har vært to intense år, å jobbe med alle disse skjebnene.
– Var det vanskelig å få til kjønnsbalanse i filmen?
– I utgangspunktet hadde vi en god balanse, men da vi hadde gjort utvalget, viste det seg at det var flere menn enn kvinner vi ville ha med. Det var ikke fordi vi ønsket det slik, men vi opplevde at de hadde mer interessante ting å fortelle. Særlig opplevde vi at de sterkeste uttrykkene om kjærlighet kommer fra menn.
Mindre naiv
Når hun sier at hun er blitt mindre naiv, sikter hun blant annet til en av historiene i filmen. En mann i et fengsel forteller at broren hans ble drept, og at han føler det slik at han må drepe sju andre for å hevne broren. Med slik logikk er det ikke så lett å håpe på fred i verden. Men heldigvis er det mye lys i filmen også. Blant annet en historie om en jødisk kvinne som ble reddet som toåring av en SS-soldat, og en drapsdømt mann som forteller at han har lært hva kjærlighet er av moren til kvinnen han drepte.
Musikk
Det har vært Françoise Bernards oppgave å rydde i det voldsomme materialet, og skape en sammenheng i presentasjonen. Hun valgte å gruppere intervjuene rundt samme tema, og mellom disse plassere elementer fra Yann Arthus-Bertrands storslagne oversiktsbilder. Disse ledsages av musikk som filmregissørens gode venn Armand Amar har arrangert. Dermed får publikum anledning til å la fortellingene synke inn. Det er med hensikt ikke lagt inn noen former for kommentarer. Folk skal få trekke sine egne konklusjoner.
Ikke juks
Hun forsikrer om at det ikke er jukset med filmene. De storslagne naturområdene er akkurat så fantastiske som filmen viser, og scenene der folk er med og gjør de utroligste ting, er helt autentiske. Fotografen har bare vært til stede på rett tid. Blant annet i en liten by i Spania der folk samles i tusenvis og bygger tårn av mennesker, i et bølgebasseng i Kina der folk flyter tett i tett, under massebryllup i Korea og over karavanen i ørkenen, som beveger seg sindig langs kanten av en sand-skavl.
Ved hjelp av et helt spesielt kamera, Gyro-Stabilized Cineflex HD, montert under helikopteret har det vært mulig å gjøre naturopptakene. Utstyret er opprinnelig utviklet for krigsformål, en måte å sikte ut bombemål på. Den nye måten å bruke det på som Yann Arthus-Bertrand står for, fører ikke med seg lidelse, men fascinasjon for vår mangfoldige verden, og forhåpentlig større mellommenneskelig forståelse.
Mer åpen
– Hva var den vanskeligste utfordringen ved å lage denne filmen?
– Det vanskeligste var å skape balanse i følelsene. Det er så mye sterkt, men man må jo ikke lesse på så mye at folk ikke orker å se på heller. Jeg opplever at filmen formidler en stor bredde, i alle fall har de mange fortellingene gjort meg mer åpen. Jeg dømmer ikke så lett lenger, sier Françoise Bernard.
Marianne Lystrup
Bildetekst:
Den franske filmredaktøren Francoise Bernard på besøk i Norge for å fortelle om arbeidet med storfilmen Human.