Usikkerhet for fremtiden brer seg hos mange mennesker i vår vestlige kulturkrets. Ytterliggående grupper hevder at noen er ute etter oss. Noen der ute vil ta fra oss både penger, makt og kultur. De arbeider hardt og høylytt for å gjøre naturlig usikkerhet om til frykt og hat mot fienden de prøver å innbille oss at vi er omringet av.
Det er ingen tvil om at mange opplever store og dramatiske endringer i livene sine. I Borg bispedømme er de gamle industriene erstattet av ny og annerledes virksomhet. Begrepet «drabantbygd» brukes stadig oftere om lokalsamfunn der folk bor i bygdene, men arbeider andre steder. Menneskers verdighet defineres i stadig større grad av hva som ytes. Mange unge og eldre er fanget i prestasjonspressets jerngrep, og Gud erstattes av en endeløs dans rundt gullkalven.
Denne naturlig usikkerheten gir grunnlag for nødvendige politiske diskusjoner om hvilken vei vi ønsker å utvikle samfunnet vårt. Det er bra. Men de ytterliggående gruppenes bidrag i denne store samtalen er å rette pekefingeren og knyttneven, og i for mange tilfeller våpen og brannbomber, mot dem de har gjort til fienden: minoriteter og de som tror annerledes og ser annerledes ut. Muslimer, jøder, homofile, flyktninger og fattige migranter gis skylden for de store endringene som skjer og den usikkerhet mange lever i og opplever, ofte forsterket av ekstremister og terrorister fra andre deler av verden med samme mentalitet med motsatte fiendebilder. I det nylig avholdte valget i Italia var det landets 600.000 migranter – under 1% av befolkningen - som fikk skylda for Italias vanskeligheter.
I Borg bispedømme er det helt sikkert at nedleggelsen av tradisjonell industri, endringene i landbruket og større religiøs likegyldighet blant landets døpte ikke skyldes flyktninger, homofile, jøder, muslimer eller andre innvandrere. På tross av dette selvsagte faktum, er det stadig flere som fanges inn av fryktretorikken fra ekstremister. Alt for mange politiske ledere har ikke hatt mot til å markere tydelig avstand fra denne følelsesdrevne fryktretorikken. Noen er selv med på å fyre den opp.
De som hadde fulgt Jesus var på søndagen fanget i en lammende frykt etter at Jesus ble henrettet fredag i den jødiske påskeuken. Deres egne religiøse og politiske ledere hadde fyrt opp under okkupantens frykt for folket og folkets frykt for okkupanten. Frykten hadde drevet Jesus inn i døden og hans nærmeste til forræderi og fornektelse. Flere hadde denne søndagen allerede forlatt Jerusalem. De som var igjen samlet seg bak stengte dører. Usikkerheten for fremtiden behersket dem. De var fanget i fryktens jerngrep.
Så skjer det ufattelige. Den lille gruppen i Jerusalem møter Jesus som seierherre over død og lidelse. Kvinnelige Jesus-følgere er de første som sier de revolusjonerende ordene «Han er stått opp fra døden». Flere møter ham. De blir møtt av Jesus med ordene «Frykt ikke!». Jesus hadde sprengt dødens og ondskapens lenker. Han kom til dem med den ufattelige og usannsynlige beskjeden at hans seier over døden også var tilgjengelig for dem. Romernes våpenmakt ville true dem. De religiøse lederne ville drive dem ut av religiøse og sosiale fellesskap. Sykdommer og naturkatastrofer ville ramme dem. Men ikke noe av dette ville kunne rive dem ut av Guds kjærlighet i Jesus Kristus.
Det var ikke lenger grunn til å gjøre usikkerhet om til frykt for de andre. Den oppstandne gir mot til å tro at godhet vil seire over ondskap og ha tillit til at Gud er større enn alt vi kan forestille oss.
Søndagen i Jerusalem for 2000 år siden ga den forskremte gruppen bak låste dører håp og mot til å åpne dørene og starte Jesus-bevegelsen som har hatt og har stor betydning for mennesker over hele verden. Påsken er tiden da livet vant over døden, kjærligheten over hatet og håpet over frykten. Det er det grunn til å feire, ikke minst i en kultur og en tid der frykten ser ut til å feste grepet.