Ellen Hagemann har i VL 13.08. et innlegg der hun fortsetter sin kritikk av folkekirken, rapporteringssystemet i denne kirken, og i tillegg anklager ansatte for å skape et skille i kirken mellom de som jobber der og de som «egentlig» utgjør kirken, nemlig den gudstjenestefeirende menighet. Flere av utsagnene er av en slik karakter at de ikke bør bli stående uimotsagt.
Hagemann liker ikke den åpne folkekirken, der dåpen er eneste medlemskriterium, men foretrekker en kirke kun av de «aktive». De som bare kommer en gang i blant, kan i grunnen holde seg vekk.
Hagemann er ikke helt alene om å målbære slike synspunkter, men jeg forstår egentlig ikke at man kan være aktiv i kirken og ha et slikt standpunkt. Kirken må med glede ta mot alle som kommer dit, både de som kommer hver søndag, og de som kommer en sjelden gang. Skal vi ta visjonen om å være en åpen og tjenende folkekirke, kan vi ikke opptre på en måte som gjør at folk føler seg utelukket. Og det å være åpen står ikke i motsetning til å være bekjennende og misjonerende. Jeg synes diakon Silje Sjøtveit får dette godt frem i sitt innlegg i VL 11.08., der hun bl.a. trekker frem hvor godt hun blir mottatt som kirkens representant i mange ulike sammenhenger. Et annet lite eksempel fra mitt nærmiljø: Det kom 180 personer på høymesse i Hærland kirke midt i juli. Det var 4 ganger det normale, og årsaken var nok først og fremst at prosten og organisten hadde skrevet i lokalavisen at man skulle synge noen av Alf Prøysens sanger under gudstjenesten. Noen vil kanskje kalle dette «servicekirke», jeg synes det er folkekirken på sitt beste. Den er nemlig ikke i fritt fall, selv om Magne Lerø stadig hevder det.
Hagemann er også kritisk til at kirken har rapporteringsrutiner og et visst byråkrati. Slik jeg leser henne, mener hun at en levende menighet er noe som oppstår og lever i små fellesskap der man deler ord og sakrament, der man (sannsynligvis) sprer evangeliet til alle som vil høre. Organisering er noe herk, virker det som.
Nå er det for det første ikke slik at kirken bare eksisterer i lokalmenighetene. Lokalmenigheten er viktig, men kirken er mer enn den lokale menighet. Den norske kirke er ikke en kongresjonalistisk kirke, men en nasjonal kirke, som er en del av den verdensvide kirke.
Videre er det slik at kirkens arbeid også må organiseres. Slik har det vært i 2000 år, og det vil nok være nødvendig så lenge vi eksisterer som kirke her på jorden. Omfanget av organiseringen, planene og rapporteringen må selvsagt drøftes kontinuerlig, og det gjøres da også i de valgte organene, men å avskaffe dette er utopi. Og selv om begrepet «målstyring» er et skjellsord for noen, skal ikke kirken la være å sette seg mål.
Ett eksempel: Borg bispedømmeråd arbeider nå med strategiplanen for perioden 2015-2020. I dette arbeidet, der menighetsråd, fellesråd og ansatte er involvert, tar vi utgangspunkt i statistikkene som viser deltakelse i kirkelige handlinger og trosopplæringstiltak. Statistikken viser oss både hva som går bra, og hvilke utfordringer kirken står overfor. Den er etter min vurdering et helt nødvendig verktøy for å utvikle strategier og planer. Men da må det altså rapporteres, både antall gudstjenestedeltakere og hvor stor andel av 4-åringene som mottar Min kirkebok. Så viser tallene at noen utfordringer er felles for nesten alle menigheter, mens det på andre områder er slik at mange menigheter lykkes godt med sine tiltak. Utfordringen blir da både å spre strategier og tiltak som fungerer godt, og å utvikle strategier på områder hvor kirken i Borg har store utfordringer.
Et slikt systematisk arbeid står ikke i motsetning til lokalt engasjement og lokale initiativ, men vil tvert imot kunne styrke dette, og bidra til samarbeid mellom menigheter. Menigheten er jo, som nevnt, del av et større fellesskap.
Hagemann avslutter innlegget sitt med en bemerkning om at diakoner og kirkerådsdirektør ikke «er kirka». Det er et utsagn hun burde holdt seg for god til å komme med. Silje Sjøtveit er glad for at hun som ansatt i kirken, blir godt mottatt i mange sammenhenger, mens Paul Erik Wirgenes på en grei måte forklarer hvorfor det er behov for en viss rapportering i kirken. Ingen av dem gir uttrykk for at de tror at de «er» kirken. Og ingen av dem understreker noe skille mellom ansatte i kirken og oss andre, slik Hagemann insinuerer.
Vi skal være glad for alle som ønsker å gjøre tjeneste i kirken, som prest, trosopplærer, kirketjener eller i annen tjeneste. Så skal vi være glad for alle som bruker av sin fritid til å utføre oppgaver. Men de ansatte er nødvendige, ikke minst fordi utviklingen i samfunnet har gjort at færre mennesker har tid og krefter til å påta seg lederoppgaver, f.eks. i barnearbeidet. Så får vi som er med i råd og utvalg, hjelpe de ansatte til å prioritere oppgavene som skal løses, og så får vi hjelpe til med å utføre de oppgavene som det ikke er nødvendig å ha særskilt kompetanse for å utføre.
Bjørn Solberg
Leder i Borg bispedømmeråd