Pinse– et nytt Guds folk blir født når Gud øser ut sin Ånd til alle mennesker
Pinse handler om at det nye Guds folk bryter igjennom og blir en del av menneskenes historie. På den første pinsedagen er hele den da kjente verden tilstede og hører Guds storverk forkynt på sitt eget tungemål. Det nye Gudsfolket ble født som et mangfoldets fellesskap som ikke var bundet til en bestemt kultur eller etnisk gruppe.
Den syrisk-ortodokse kirke – verdens eldste nålevende kirke
Den første kristne menigheten utenfor Israel, ble dannet i Antiokia i år 37 (Apgj 11,19ff). Peter og Paulus etablerte menigheten der, med Peter som den første leder. Den syrisk ortodokse kirken regner sine røtter tilbake til denne første menigheten og Patriark Ignatius Aphrem II er den 129 patriarken med Peter som den første. Det gjør denne kirken til verdens eldste kirke som fortsatt feirer Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og har gjort dette sammenhengene siden år 37. Å feire gudstjeneste med dem er å bli bragt i kontakt med kirkens første år. Det forsterkes av at Den syrisk-ortodokse kirken forretter sin liturgi hovedsakelig på arameisk, det språket Jesus og de fleste i Midt-Østen snakket rundt vår tidsregning. I dag snakkes det av den assyriske befolkningen og er derfor fortsatt et levende språk. Folk forstår liturgiens arameisk.
Borg bispedømme – en del av det universelle og globale kirkefellesskapet
Besøket i Damaskus, som også inkluderte Den gresk-ortodokse kirken i Damaskus og Den assyriske kirken i Beirut, ga en sterk opplevelse av at vi i Borg bispedømme er en del av et globalt fellesskap med felles røtter, først Jerusalem og så i Antiokia. Å synge Fader Vår på arameisk ga en særlig opplevelse av denne kontinuiteten med muligheten til å høre lyden av Jesu egen røst i de arameiske ordene.
Feiringen var også en opplevelse av kirkens kulturelle og språklige mangfold. Mitt bønnespråk er jo norsk, deler av liturgien ble forrettet på arabisk og i Den gresk-ortodokse kirken et kvartal ned i veien i gamlebyen i Damaskus, var gresk et hovedspråk i liturgien. Rundt om i hele verden synges og bes det på alle slags tungemål og i alle slags folkegrupper slik pinsedagen i Jerusalem i år 33 varslet. Da ble Guds storverk forkynt på et språk folk forsto. I tiårene etter pinsedag ble det dannet flere og flere menigheter der de ulike folkegruppene ble døpt i den treenige Guds navn og feiret Jesu oppstandelse på den første dag i uken. Slik vi fortsatt gjør.
Nestekjærlighetens konkrete handlinger er Åndens frukt
Møtene med mennesker i Damaskus og assyriske flyktninger i Libanon brakte også nær at fellesskapet i Den hellige ånd er et forpliktende handlingsfellesskap der vi skal glede oss over hverandre og bære hverandres byrder. Menighetene i Borg bispedømme har de siste årene gitt betydelig beløp til de krigsrammede syriske flyktningene i Syria og i nabolandene, særlig gjennom Kirkens Nødhjelps ulike innsamlinger. Jeg rakk å besøke to av programmene vi har støttet. Det ene var i en forstad til Damaskus der innbyggertallet var økt fra 50.000 til 120.000. Kirkens Nødhjelps 7 brønner forsterket det kommunale vannnettverket slik at også disse 70.000 kunne ha tilgang til vann. I Anjar-landsbyen i Bekaardalen var det omkring 15.000 flyktninger i uformelle bosetninger. Kirkens Nødhjelps solcellebaserte vannanlegg sørget for at det nå var nok vann i en landsby som vanligvis har 3.500 innbyggere. Kirkene i Norge er endel av et massivt hjelpearbeid i nærområdene og i Syria. Det har vi vært med på siden krigen startet og flyktningene begynte å søke beskyttelse i Syria og i nabolandene. De to kirkene gjør et stort humanitært arbeid inne i Syria med støtte fra Kirkens Nødhjelp og andre. De synliggjør Guds kraft og kirkens tilstedeværelse der folk er og møter de behovene de har. Den syrisk-ortodokse kirkens visjon sier det slik: We make compassion to action! Vi gjør medfølelse om til konkrete handlinger!
«De taler om Gud, men deres handlinger er av djevelen»
Muslimer og kristne har levd sammen i Damaskus helt siden araberne erobret byen i 661 og ble sentrum i den muslimske verden i et drøyt hundre år. Relasjonen har hatt mange faser. Da de kristne etter hvert ble i mindretall, har det vært vanskelige perioder. Assyrerne, som utgjør Den syrisk-ortodokse kirkes medlemmer, har jevnlig opplevd massakrer og var en del av det armenske folkemordet i Tyrkia i 1915 der opp mot 500.000 assyrere ble drept på bestialsk måte. De vet hva forfølgelse er. Men alle understreker at den pågående krigen i Syria ikke er en kamp mellom islam og kristendom. De legger langt mer vekt på at en gruppe innenfor islam, med liten støtte i det etablerte islam i Syria, med vold og terror forsøker å tilrive seg makten i Syria og monopolisere sin tolkning av islam. De vil påføre alle, muslimer og kristne og andre minoriteter, denne tolkningen av islam. Den muslimske resepsjonisten på hotellet jeg bodde i Damaskus, Marie, formulerte det under en frokostsamtale slik: «De taler om Gud, men deres handlinger er av djevelen». Det er liten grunn til at vi i Norge, med en liten muslimsk minoritet, skal demonisere islam og alle dens tilhengere når mennesker som lever i terrorens skygge hver eneste dag ikke gjør det.
Den oppstandne lever som korsfestet
Å feire påske i Damaskus i år var å feire gudstjeneste i korsets virkelighet med oppstandelsens lys som et håp i fremtiden. Sjelden har jeg levd påskeliturgiens dype innhold så intenst som når vi i trass og håp gikk korsvandringen i kirkerommet og menigheten lovpriste og jublet. Festen og jubelen fortsatte etter liturgien når vi spiste dekorerte påskeegg og speiderne gikk i gatene og proklamerte at Jesus er oppstått fra de døde. Midt i krigens Syria. Den viste med all tydelighet at all kristen lovsang til den oppstandne Kristus bærer den korsfestedes sårmerker og menneskenes lidelser som klangbunn og virkelighet.
Også over oss!
Møtet med verdens eldste kirke i verdens eldste by utløser en stor takknemlighet til denne kirken og deres svært imponerende historie og deres trofasthet i trengselstider. Det er en takknemlighet for at også vi i Borg bispedømme her oppe i nord langt utenfor sivilisasjonens grenser da kirken i Antiokia ble etablert, også har fått Guds Ånd øst over oss i snart 1000 år. Det gir et storslått perspektiv på våre dåpshandlinger der Guds Ånd gis til mennesker også hos oss og der vannet forbinder oss med alle kristne og alle mennesker i hele Guds skaperverk. Stort er troens mysterium – og glede!!
God pinsefeiring!
Vennlig hilsen
Atle Sommerfeldt
Biskop i Borg