Det var prestene i Oddernes og Tveit, Jon Andreas Lauvland og Jens Olai Justvik, som sammen med diakon i Kristiansand Frikirke, Harald Eikeland, hadde tatt initiativet til den historiske vandringen. Slik ønsket de å gi folk en smak av pilegrimsvandringens historiske, fysiske og åndelige sider.
- En klok mann har sagt at når det gjelder «meditasjon og aksjon», er det viktigste hverken meditasjon eller aksjon, men det lille ordet «og», sier Jon Andreas Lauvland som hadde fått oppgaven som «sistemann» - for å se til at ingen mistet kontakten med flokken.
I en lengre periode underveis gikk vandrerne i stillhet, eller i meditasjon om man vil. Noen lot tankene gå til de siste dagers hendelser i livet, andre tenkte på mennesker de hadde møtt, mens enkelte nok var mest opptatt med å observere hva som viste seg bak neste sving - eller musvåken som svevde høyt over heia. Vi var alle i en felles bevegelig prosess mot et mål. Vel framme, etter en nokså langvarig regnbyge, var det pilegrimsgudstjeneste og «varmestue» i Tveit kirke.
Da hadde vi vandret om lag 15 kilometer på stier som middelaldermenneskene trolig også brukte for å oppsøke de hellige kirkestedene. At de gjorde dette allerede 400 år før Martin Luther vandret i lyn og torden fra Erfuhrt til Mansfeld, gav vandrerne litt av et historisk bakteppe.
«Jeg har gått til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanker som er så tyngende at man ikke kan gå fram dem», sa den danske filosofen Søren Kierkegaard. Noen av oss opplevde nok et glimt av dette på veien mellom de to middelalderkirkene. Og mange av oss håper at pilegrimsvandringen mellom Oddernes og Tveit blir en tradisjon.
Dag A. Kvarstein