Kommende søndag består prekenteksten av to vidt forskjellige fortellinger. Det er nesten som å spille en marsj av John Philip Sousa til innledning, for så å ende ut med en folketone fra Hardanger til avslutning. Men selv i musikk som har veldig ulikt preg, så finnes det forbindelseslinjer. Slikt gjelder i enda større grad med hensyn til kontrastfylte tekster. Det er når du får tak i kontrastene at bildet kan tre tydelig frem. Derfor gjør vi lurt i ikke å la oss frustrere av tekstenes ulike verdener. De sikter sammen mot å hjelpe oss til å se at vi må ta kampen opp med det utenfrastyrte fromhetstyranni for sakte men sikkert å bevege oss mot en innenfrastyrt væremåte.
De skriftlærde må ha hatt et sterkt behov for å leve slik at de ble sett på som dydsmønstre og hyllet som det. En slik hyllest vil ikke Jesus være med på. 45 Mens alt folket hørte på, sa han til disiplene: 46 «Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. 47 De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
Fra andre steder i Det nye testamentet har vi sett det samme: De skriftlærde var tydeligvis opptatt av at de bud og regler son finnes i Det gamle testamentet skulle bli etterlevd på en synlig måte. Intet er galt i det å ta budordene på alvor. Det Jesus vil til livs er ikke viljen til å leve rett, men behovet for å bli holdt fram som de åndelige kretsmestere som andre aldri kunne ha mulighet til å nå opp til
I oppbygningen av de frivilliges engasjement i kirkene rundt omkring, har fortellingen om enkens gave fått en sentral plass. Av mange årsaker skulle jeg gjerne ønsket meg den fortellingen litt annerledes. Tenk om det hadde handlet om mer enn penger. Der går vi jo så ofte feil selv også, og lager et slags «rimelighetens regelverk» som sier at vi kan vel ikke forventes å ville bidra med alt vi har å leve av heller. Om vi tenker slik, er vi veldig nær de skriftlærdes tenkemåte som sier at en har oppfylt kvoten om en ihvertfall bidrar med noe.
Forskjellen ligger i dette: Hvis de skriftlærde var utenfrastyrte, så var hun styrt innenifra. Hun var alene, hadde ikke mye å leve av, men visste: «Jeg har allikevel noe å avse. For jeg trenger ikke så mye selv.»
Det er hennes forbilde. Hun lot seg ikke holde fast i hva andre forventet. Hun satte standard selv. I takknemlighet mot alt vi har fått. har vi en jobb å gjøre på vårt eget bakværelse. Det gjelder å gjøre livet til noe mer enn innfrielse av menneskegjorte krav, Det gjelder å komme dit hen at jeg med det jeg eier, er og har får stå i tjeneste for han som har skapt meg.
Salmeforslag: 713 – «Intet er vårt»