Martin Andersen Nexø, dansk dikter fra slutten av 1900-tallet, skriver et sted: «Langt inne i natten, blir natten til dag» Det er en setning som dirrer av levd liv, men som aldri har gitt opp håpet om at alt det vonde en dag skal vendes til det gode. På mange måter er setningen hans egnet til å være en «påskeaftensetning».
Påskeaften er den dagen vi minnes at Jesus lå i graven. En av tekstene for påskemorgen kaster et lysskjær tilbake inn i denne tause og mørke dagen. Når det i selve oppstandelseskapitlet i 1. Korinterbrev 15 fremheves «at han døde og ble gravlagt» så må jo det bety at den oppstandelsen vi gjennom hele lidelseshistorien har sett frem imot, har som basis at han døde på ordentlig. Jesus ikke bare smakte på døden, men gikk inn i den og opplevde den kraft som ligger i den til å sette skiller mellom mennesker.
Derfor er det godt om vi kan beholde påskeaften som en helt stille dag, ikke gitt oss til annet enn rolig ettertanke. Ofte har jeg forundret meg over at det i bispedømmet finnes så mange kirker med Jesu nedtakelse av korset som sentralelement. Det må jo bety at de gamle kunstnerne har sett det oppbyggelige i det at når en ble gjort til død, så kunne de mange leve.
Jeg skulle ønske at vi kunne få til å feire påskenattsmesser i kirkene våre. De begynner alltid inn mot midnatt på påskeaften, mens natten er i ferd med å bli som mørkest. Men i et mørklagt kirke får vi sette oss i ro, med et utent stearinlys i hånden og vente på det øyeblikk «langt inne i natten, hvor natten blir til dag».